web analytics

Dagboksnotater

Dagboken | Fallet

Det meste av dagene mine nå for tiden går med til å bekymre meg for min gamle mor og å ivareta henne så godt jeg formår. Nå 91 år gammel, er hun nedbrutt og fysisk og mentalt redusert. Hun kjenner seg fornedriget der hun sitter uten fysiske bevis på at hun har hatt et liv. Frastjålet alt. Det gjør vondt å måtte være vitne til.

Dagboken | Læreren min og Giordano Bruno

Jeg har verdsatt utdanning – jeg trives på skolebenken. Jeg har hatt mange gode læremestre, og jeg kjenner meg takknemlig for alle. Én spesielt peker seg ut. I dag har han vært i tankene mine hele dagen. Han het Gunnar Bratrud og røkte Tidemands Gul Nr. 3 Fint snitt.

Dagboken | Aldring

Aldring. Møtet med alderdommen kan ingen forberede oss på. Såpass har jeg forstått. Det er overraskende å være så nær. Pustes i nakken. Det som hjelper, tror jeg tiden har lært meg, er å omfavne vekst og forfall, berikelser og tap, muligheter og begrensninger, både i oss selv og verden omkring oss. Nå, som en gammel mann, kjenner jeg ømhet for alt dette.

Dagboken | Solør midt i hjertet

Enkelte dager skjer det at jeg forleser meg på kommentarfelt. Da hender det jeg kommer over en kommentar som provoserer meg såpass, at jeg midlertidig mister selvregulering og engasjerer meg i debatt. I dag har vært en slik dag.

Dagboken | Hva er vel livet, mormor?

Adam Oehlenschläger hadde en høy stjerne hos mormor og meg rundt kjøkkenbordet. “Hva er vel livet?” var et dikt vi var innom nesten hver gang vi var sammen. Om sommeren var jeg ofte med mormor på stølen. Langt til fjells var det ikke all verdens å finne på – vi la oss og sto opp med sola. Derfor nyttet jeg fra tid til annen høvet til å stille meg opp på den store saltsteinen litt bortenfor stølsselet og resiterte “Hva er vel livet” høyt for kyra. Jeg ble for det meste iakttatt av store øyne med undrende blikk, men det var ei eldre kvige som het Staslin som alltid viste uforbeholden begeistring.

Dagboken | Ferskt kjøtt og suppe og et lyseblått kjøkken

Mormors kjøkken var lyseblått. Det var kjøkkenbordet også. Malt i akkurat samme fargen som vegger og skap. Den gangen jeg var guttunge satt jeg ofte ved kjøkkenbordet hos mormor. Hun strikket og jeg tegnet. Vi sang salmer og sanger vi likte så det ljomet i de lyseblå veggene – alt fra Vår Gud han er så fast en borg til I en sal på hospitalet og Que sera, sera – det som skjer, det skjer. På mormors kjøkken var det lyst og godt og varmt, og alltid trygt å være. De florlette gardinene hadde prestekrager og blåklokker på, og de flagret i vindkastene når sommeren kom på kjøkkenvisitt gjennom åpne vinduer.

Dagboken | Valdresjenta

  Med alderen, har jeg lagt merke til, blir minner viktige. Jeg kan ha hele dager der jeg tenker på mennesker og hendelser fra nær og fjern fortid. Det er som om jeg bearbeider dem, som om minnene, menneskene og det som hendte får nye dimensjoner, en dypere betydning. Derfor liker jeg å mimre. Minnene …

Dagboken | Valdresjenta Les mer »