web analytics
Dyrud-saken | Historien bak historien

Dyrud-saken | Historie bak historien

Bak enhver maske
finnes et ansikt
og bak det
en historie
som ikke blir fortalt

– Sahil Kotecha

Vakker og nøysom

Uvanlig pen, velkledd, vennlig og omsorgsfull, redelig i all sin framferd var mor.Hun likte folk og ville gjerne de skulle like henne. Beæret fra naturens hånd med et tykt, flammende rødt hår stakk hun seg lett ut i mengden.
 
Mor var opptatt av kvalitet. Kjøpte hun noe, var det aldri billig eller simpel vare. Hun ivaretok tingene, alt vi hadde. Hun vokste opp under krigen og var oppdratt av en husmorskole-mor, min mormor: Ingen av dem kastet noe unødig. Aldri ble noe som kunne brukes hevet fordi det “en dag kunne komme til nytte”. Kjøleskapet var ryddig som skulle det ha vært et arkivskap, og kjøkennbenken var alltid ren. Aldri i hele mitt liv, ikke en eneste gang, har jeg sett mor (eller far, for den saks skyld) la oppvasken stå over natten.
 
Mor møtte store utfordringer etter hvert som hun nådde høyere alder, mer enn blir mange til dels og mer enn mange klarer. Hun betalte en høy pris for det. Min brors brutale død var i meste laget for henne, det siste dolkestøtet. Det er derfor jeg har brydd meg, og fortsetter å bry meg så mye om henne. Og kan hende bryr jeg meg ekstra mye nå etter alle nedverdigelsene hun har blitt utsatt for de siste årene.
 
Far min visste ikke hva godt han skulle gjøre for mor. Derfor beundrer og respekterer jeg ham enda mer i dagfor alt jeg så han gjorde for henne – jeg har modnet med årene og ser klarere – , spesielt da hun trengte støtte som mest mens hun var på det sykeste med flere omganger av ulike typer kreft.
 
Jeg hørte aldri de to krangle. Ikke en eneste gang i løpet av 40 år.
 

“Alle” dør

Og kanskje jeg er mer detaljkjent med hva mor hadde i huset enn vanlig er. For den som makter å ta inn flere detaljer, er litt av bakgrunnen til hvorfor her:

Da Thor Heine, broren min, forulykket et par-tre dager før jul bare 19 år gammel, var mor fremdeles veldig syk etter den andre store kreftoperasjonen på mindre enn fem år. Derfor gikk dødsfallet spesielt inn på henne – sorgen gjorde henne deprimert og hun ble satt på tunge medisiner. Å rydde etter Thene, som var kallenavnet hans, ble derfor i stor grad min oppgave. Siden jeg bodde i Oslo og Thene ble obdusert på Rikshospitalet, var det naturlig at jeg varslet familie og kjente, ordnet med begravelsesbyrå og annet praktisk. Både mor og far var knust, naturlig nok. Jeg også, men jeg taklet det på en annen måte enn mamma og pappa. Uansett, for foreldre er å miste et barn de holder kjært kanskje den tyngste skjebnen som finnes? Det er på de fleste måter helt naturstridig, så motsatt av det vi forventer at livet og døden og generasjoner “skal” utfolde seg og være.
 

Da mormor døde i desember 1988 var det mor og jeg som ryddet og pakket sammen huset hennes. Det meste av ryddearbeidegt gjorde jeg. Alt fraktet vi til mor i Gausdal. Og da far døde året etter, var det igjen jeg som ryddet og pakket huset og kjørte alle hans møbler og eiendeler til mors bolig i Gausdal.

I tillegg hadde jeg pakket sammen min egen leilighet i Oslo da jeg flyttet til London. Mor sa jeg kunne sette alt til oppbevaring hos henne siden hun hadde så mye plass. Da det ble klart at utenlandsoppholdet ble lengre enn opprinnelig planlagt, sa jeg at hun bare kunne bruke det hun ville. Hun likte tingene mine, så alle stålamper i boligetasjen, potteskjulere, flere bilder, telfon, bord og annet var mitt. – Så ja, jeg var uvanlig godt kjent med både hva hun hadde i huset og hvor alt befant seg. Mye av det hun hadde, hadde jeg altså selv fraktet til huset hennes der jeg hjalp med å ordne og plassere det meste av tingene.

På rommet som jeg betraktet som mitt, oppbevarte jeg bøkene jeg gjerne pleide å lese i mens jeg var hjemme på besøk – diktsamlinger, Pøysens samlede, noen barnebøker jeg likte å bla i. I nattbordsskuffen oppbevarte mansjettknapper jeg brukte til jul, nyttår, 17. mai, bursdager og anledninger vi pyntet oss. Der hadde også verdisakene, ting jeg spesielt verdsatte mer enn det meste av minner: Fars og mi bors armbåndsur, fars lommekniv og noen andre personlig småting.

På rommet hadde jeg også klær, spesielt nattøy og vintertøy slik at jeg skulle slippe å drasse med kofferten full av tøy hver gang kom hjem fra utlandet til jul eller på påskeferie. Dermed hadde jeg mer plass til gaver til mor som jeg alltid hadde med meg hver jeg kom hjem. Jeg likte å kjøpe pene ting til henne. Det var som regel fulltreffere – jeg “kunne” smaken hennes.

Mor alene

Så nå var mor helt alene – alle de nære var døde og jeg bodde langt, langt unna – i London.
 
Mor bodde i et stort hus i en avsides grend i Gausdal, et sted hun ikke hadde noen tilknytning til noen eller noe etter at Winge helseheim ble nedlagt; Det var Winge som opprinnelig gjorde at hun kom til Gudbrandsdalen for behandling og rekonvalesens på grunn av kreftsykdommene hun hadde hatt.
 
Jo eldre hun ble, jo mer engstelig og tilbaketrukket ble hun. Det gjorde at jeg bekymret meg mye for henne og reiste og besøkte henne så ofte jeg kunne, flere ganger i året hvert eneste år. Jeg koste meg hjemme, leste i bøkene mine – jeg hadde over 1000 bøker stående der, jeg tegnet, vi laget god mat (både pappa og jeg var entusiastiske amatørkokker) og vi hadde det generelt sett veldig hyggelig når vi var sammen.
 
I 2012 tok livet for mor en dramatisk vending. Hun var midt i 80-årene: Mor skulle lukke garasjeporten og skadet ryggen sin – brist og forskyvninger i to-tre virvler i ryggen. Etter dette ble mor gradvis mye verre både mentalt og fysisk. Hun kunne ikke lenger kjøre bil, og kjente seg åpenbart livredd. Til slutt klarte hun knapt gå. Hun skammet seg over at hun ikke klarte å stelle huset: “Jeg vil heller dø, enn at noen i familien skal se hvordan det ser ut hos meg nå!” hadde hun sagt til en pleier på omsorgssenteret der hun ble innlagt. Til slutt slapp hun ingen inn, ikke meg heller – jeg kjørte bomtur etter bomtur etter bomtur for å se til henne, men sjeldnere og sjeldnere lot hun meg slippe inn, til slutt ikke i det hele tatt. Derfor ringte jeg i disse årene flere bekymrings- og varselmeldinger til kommune og lege. Fikk hun hjelp? Hun behøver hjelp, uttrykte jeg.
 

Mor får hjelp

Et par år før innleggelsen fikk jeg bekreftet at mor omsider hadde fått hjelp av hjemmesykepleie til å stelle seg og ivareta medisinske behov, og hun hadde hjemmehjelp som kom og vasket en gang i uken. Hun klarte ikke lenger å lage ordentlig mat, så hun bestilte varer over telefon hos Coop – dessert og graut og av og til en Fjordland kjøttkaker – som kjørte varene til henne. Hun fikk faktura på en gang i måneden som hun betalte med giro i posten. Hun røkte verre enn en skorstein, så hun bestilte kartongvis med sigaretter slik at hun var sikker på at hun hadde et lager og ikke skulle gå tom. Forfallet som er i gang er åpenbart.
 
I total skjørhet og sårbar tilbragte mor dagene i maktesløs håpløshet, ble magrere og magrere og stadig mer mentalt forvirret: Feilernæring og avmagring kan føre til symptomer som ligner til forveksling på demens og sinnsforvirring. Så redd hun var, selvmedisinerte hun – tunge medisiner i doser ikke noe eldre menneske tåler. Fordi medisinen ikke hadde ønsket effekt, økte hun dosen. Medisinene påvirket henne både fysisk og mentalt naturligvis: Jeg opplevde henne i denne perioden som uforutsigbar og, etter hvert, til tider paranoid. Slik hadde desperasjonen fått omfang. Hun nærmet seg 90 og ble stadig mer religiøs. Bibelen lå alltid oppslått på salongbordet: – Jesus, hjelp meg! var alt hun hadde som i hennes ufrivillige ensomhet og opplevelse av isolasjon innebar et håp om hjelp og trøst. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på hvordan hun har hatt det, hvordan hun har lidd.
 
Det kom til et punkt der hun ved flere ganger også nektet hjemmetjenestene å slippe inn. Det var foranledningen til innleggelsen på bygdas omsorgssenter.
 
Ingen av oss klarte altså å hjelpe. Bare en venn på samme alder som mor, en pinsevenn fra Lillehammer, fikk lov til å komme inn og være hos henne. Han hjalp henne med å bære opp ved og fyre i ovnen. Så hun hadde litt sunt vett i behold – hun visste at hun ellers ville fryse ihjel.
 
Så fort hun fikk ordentlig behandling ble hun raskt bedre. Det er jeg svært glad og takknemlig for. I dag virker hun stabil og godt fornøyd med stellet hun får. Det er selvfølgelig en lettelse for meg også.
 

Vergens misrepresentasjoner

Nå forstår du kanskje hvorfor hele denne sagaen og historiene vergen serverer er så hinsides alt som har med virkeligheten å gjøre. Det er ren fantasi og diktning. En lang stund tok jeg det ikke helt på alvor en gang, for det var så fjernt fra sannheten, fra alt som var virkelig. Så jeg fortsatte som før og handlet som normalt. Jeg gjorte det jeg syntes var rett og nødvendig for mor etter de graverende omstendighetene som hadde oppstått. Jeg hadde full tillit til myndighetene. Jeg var sikker på at de ville bistå og gjøre alt de kunne for å rette opp i alle de alvorlige skadene som var skjedd som følge av vergens utroskap og herjinger, inkludert sørge for at både mor og jeg fikk erstatning for tapet.
 
Jeg var altså sikker på at de ville både forstå og bli minst like oppbrakt som oss i det øyeblikket de fikk rede på alle faktiske forhold. Jeg forventet selvfølgelig at de ville sørge for at vergen ble satt under granskning og tiltalt – bevisene var, og er, så mange og ufravikelige, at det overvelder. Men jeg tok feil. Helt feil. Jo mer de fikk vite og jo mer de forsto, jo mer dekket de seg isteden til. Det har vært ubehagelig overraskende, og oppleves knusende. Uredelighet tildekket med mer uredelighet.
 

Sannhet, fakta og tillit

Så min tillit og tro var absolutt før jeg forsto til fulle de alvorlige konsekvensene vergens historiefortelling og handlinger hadde. For hans ugjerninger sammen med myndighetenes svikt og uvillighet i å stoppe ham fordi det setter dem selv i dårlig lys og en sårbar situasjon, er simpelthen så grove at resultatet er grusomt. Mor synes å være trygg og ivaretatt der hun er nå, mens jeg og mitt liv, inkluderte mine egne penger og eiendom, er i ruiner som følge av at jeg har forsøkt å rette opp i de store skadene som er forvoldt. For meg, den enste sønnen og nære slektning, har dette endt i katastrofe.
 
Møtene med ulike offentlige etater og myndighetspersoners fornektelser, uredelighet og ansvarsfraskrivelse, har vært desorienterende. I begynnelsen var de det. Med årene har erfaringene blitt drepende. Du forventer å bli kommet i møte, at det letes etter oppklaring der det er uklarheter, og du forventer at rettferdighet blir forsøkt gjenopprettet der urett har blitt begått. Du forventer eksperters kunnskap skal komme deg til gode – veiledning og råd fra dem som vet mer enn deg som vet ingenting. – Isteden er opplevelsen rake motsatsen. Møtet med øvrigheten er som å bli fanget av en enorm blekksprut der du sitter fast i et dusin armer som snor og vrir seg og fanger deg inn med sugekoppene slik at du sitter bom fast. Hver gang sannheten åpenbares, sprøyter det gigantiske dyret ut blekk som gjør vannet mørkt og sikten uklar. Om og om igjen. You’re on your own, kid, i kamp med et ubarmhjertig uhyres livsutsugende fangarmer. 
 
Vi behøver fakta. Sannheten. Har vi ikke den, mangler vi veiskilt. Sannhet og fakta hjelper oss til å vite hvilken vei vi skal velge. Sannheten gir oss holdepunkt og forteller oss hvor vi skal gå. Og enda viktigere: Uten sannheten kan vi ikke ha tillit.
 

Alle historier har en historie bak historien. Nå har jeg fortalt historien bak historien om mors vergemål, vår historie.



Relaterte innlegg:
Dyrud-saken | Åpent brev til vergen
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *