web analytics
dyrud-saken åpent brev til vergen

Dyrud-saken | Åpent brev til vergen

Dyrud-saken – den perfekte forbrytelse der det meste gikk galt

Beklager, verge, men du er en bedrager

Dyktig, dreven og erfaren. Attpåtil. I løpet av årene som har gått har det blitt åpenbart at du har erfaring – lang og mye erfaring. Ingen uten full tillit til egne metoders effektivitet, vil kunne operere i alle sammenheng med en tilsvarende mengde is i magen som du har vist at du besitter.

Med åpent blikk fortsetter du å bedyre din uskyld, slik en svindler har for vane.

Dette, som mye av innholdet her, er ingen nyhet. Ikke for deg.

Allerede i februar 2016, bare få måneder etter at jeg hadde fått vite om din rolle som mors verge, skrev jeg en mistillitserklæring til deg. Den andre dagen i august samme året – i 2016 – formidlet jeg direkte til deg hva jeg syntes om din grovt svikefulle vergeutøvelse.

Jeg snakket rett ut, slik jeg har oppfattet du sjelden, om noen gang, gjør. Jeg la ikke skjul på hva jeg mente. Dét står i sterk kontrast til slik du alltid tilstreber å tilsløre, så tvil og forvirre mottakeren. Gjennom motsigelser, halvsannheter og løgn skaper du alltid forvirring og kaos. Du sier gjerne det du mener den andre er tjent med å høre, selv når budskapene er selvmotsigende, der du sier en ting til den ene parten og det stikk motsatte til den andre.

Slik gjør du også uskyldige, helt uvitende, til medvirkende. De som oppdager hva som i forvirringen har hendt og derfor gjenkjenner klisteret de plutselig sitter fanget i, forstår med ett dilemmaet. Da er det gjerne for sent: Fordi de har vært uvitende medvirkende, risikerer de også å bli anklaget.

Dette står jeg for

Her er hva jeg i oppgitthet og indignasjon skrev til deg  den andre dagen i august den gangen for lenge siden. Det tåler å bli sagt igjen:

“Mens du opportunistisk plotter og plyndrer den hvis interesser du har påtatt deg å verne om, lurer du ikke bare den svake og utsatte trill rundt – du forleder også de andre du er ment å stå til ansvar overfor. Med iherdighet og flid fremstiller du deg selv som omtenksom, moralsk og rettferdig, mens du i det skjulte systematisk er i gang med å tilrøve deg det som tilhører andre og som aldri var ment å være ditt. Når dine ugjerninger oppdages og blir påpekt, snur du virkeligheten på hodet og fremstiller det som om det er du selv som er offeret. Du hevder at det er de andre som lyver, at du rettes falske anklager mot, eller at det fremsettes trusler mot deg eller en av dine medsammensvorne. 

Din virksomhet er et dobbeltspill. Du lever et dobbeltliv. Å hevde å være opptatt av barn og ungdom, være medlem i menighetsrådet og Frimurerlosjen, kan være bra for fasaden. Det gjør imidlertid ikke opp for en indre kjerne som fremstår som kynisk, grådig, samvittighetsløs og tvers igjennom uredelig – den vergen vi har vært vitne til, hatt i vår midte og opplevd over lengre tid og på nært hold:

Ditt falskneri er ikke bare støtende, det er nedverdigende. Hadde du hatt et minimum av moralsk fiber i deg, hadde du spilt med åpne kort og søkt ikke bare å oppklare, men å rette opp i alt du og dine medhjelpere har gjort galt. Isteden gjør du tvert om: Du later som ingenting og fortsetter din køpnickade. Du har til og med hybris nok til i prosessen å ta deg overtidsbetalt for ugjerningene dine. Du er en ekte sjarlatan.”

Jeg mottok aldri noe svar fra deg, selv om e-postsporingsprogrammet jeg brukte den gangen avslørte du hadde lest meldingen mer enn 20 ganger.

Grove anklager

Jeg har et par-tre ganger blitt bebreidet av andre for at anklagene jeg fremlegger er grove. Det er påfallende at disse bebreidelsene kun har blitt uttrykt av ansatte i det offentlige, alle personer som også bærer ansvar for at denne saken har fått utvikle seg i en så tragisk og destruktiv retning som den har.

Men det er riktig – det er grove anklager jeg fremmer. Anklagene er grove fordi de gjenspeiler grovheten i alle dine løgner og spinn, svindel og bedrag. Alle dine uhyrlige gjerninger. Anklagene gjenspeiler virkelighetens grelle sannhet. Og jeg er fremdeles av samme oppfatning. Oppfatningen er nå, flere år senere, mange ganger styrket, ikke svekket.

Ikke én gang – aldri – har du tilbudt deg å hjelpe til med å oppklare det som har hendt. Ikke én gang har du kommet med råd eller hjelp til støtte. Ikke én gang har du beklaget og sagt det er leit at vår opplevelse og erfaring har vært så smertefull og ført oss ut i slike dype vanskeligheter som de har. Ikke én gang har du fortalt hvor du har gjort av alle papirer og dokumenter.

Men mor hadde fått med seg tre kaffekopper med skall, et par Ecco spasersko som var for små, og et par svarte sandaler med halvhøy hæl som hun skyflet ustøtt rundt i, til omsorgsboligen. Det skal du ha.

Den djevelen, sier mor

Mor avskyr deg. Det har du kanskje forstått?

Allerede første gangen jeg besøkte mor i omsorgsboligen, uttrykte hun sin bekymring: “Det er noe med den karen,” sa hun plutselig. “Stoler ikke på han. Jeg har så på følelsen at han har tømt bankkontoen min.” 

Jeg prøvde å berolige henne. Svarte at verger er underlagt strenge offentlige regelverk, så det behøvde hun ikke bekymre seg for. “Men det er noe som ikke stemmer!” innvendte mor insisterende. “Han svarer aldri når jeg ringer. Jeg ringer og ringer. Han ringer aldri tilbake.” “Hvorfor ringer du?” spurte jeg. “Jeg vil vite hva som foregår der… der, i Granlia. Også ville jeg be ham om få tak i deg. Jeg har bedt ham mange ganger før.” “Jamen, nå er jeg her likevel, så da gjør det ingenting om han ikke har ringt. Gjør det vel?”

Mor fortalte hun hadde tatt en tur med naboen til Granlia. “Da vi kom frem så jeg den svære sofaen min stå på høykant i en av de digre konteinerne som sto rett utenfor inngangsdøren. All bjørka var hogget ned – de som jeg var så fine og jeg var så glad i! Og hekken min hadde de meiet ned. Hvordan kan han gjøre sånt? Uten lov?” “Jeg vet ikke, mamma. Det er sikkert en grunn. Gikk du inn i huset?” “Ja. Jeg ville hente noe.” “Hente? Hva da?” “Pengene mine. Og noen klær.” “Ble naboen med inn?”spurte jeg. “Ja. Men det var ikke noe der. Alt var tomt. Soverommet mitt var helt tomt.” Mor så fortvilet ut. Så la hun i vei med historien om siste gangen hun hadde sett deg.

Det var et par uker etter mors og naboens tur til Granlia du kom på visitt til omsorgsboligen, en dag midt i oktober i 2015. Som regelverket tilsier var en av lederne ved omsorgssenteret med deg. Denne kvinnelige lederen har bekreftet alle detaljene i mors gjenfortelling av hva som hendte. Hun fortalte også at mor var oppbrakt og uttrykte misnøye med hva som foregikk i Granlia. Du hadde derfor tilbydt mor en befaring til Granlia slik at hun kunne peke på hva hun var så opphisset over og misfornøyd med. Siden du aldri dukket opp igjen etter dette besøket, fant befaringen aldri sted.

Slik beskrev mor besøket ditt: Du hadde kommet inn, veivet med masse papirer og bedt mor om å skrive under på noe. Hun vet ikke på hva, heller ikke hvorfor. “Så spurte han hvor nøkkelen til huset i Granlia var, og bankkortet. Jeg fortalte at de lå på en hylle i skapet. Så føyk han bort, tok nøkkelen og bankkortet. Jeg protesterte og sa det var den eneste nøkkelen jeg hadde og at den ville jeg beholde. Men han tok nøkkelen likevel. Svarte ikke, bare gikk. Siden har jeg hverken sett eller hørt noe fra mannen.”

Noen dager senere kom naboen på kaffebesøk. Han bekreftet mors historie og fortalte han hadde kjørt mor til Granlia en av de aller siste dagene i september. “Det var tomt over alt. Bare noen glass og litt skrammel sto på gulvet i et hjørne av stuen. Inne på et lite rom sto et bord som det lå masse smykker på – du verden, som det glitret og skinte,” sa naboen. “Jeg har aldri sett så mye gull og finstas før, og bare på én plass – armbånd og ringer og kjeder…! En svær haug utover hele bordet.” Men soverommet der pengene var oppbevart, var helt tomt, fortalte han, derfor måtte de reise hjem igjen med uforrettet sak.

De to unge karene fra Gausdal som jobbet for deg og din bekjentes vaskefirma har begge bekreftet historien: Som de hadde fått beskjed om av deg, hadde de sortert alle verdifulle gjenstander og lagt på bordet inne på et av soverommene.

De hadde også funnet masse ti- og tjuekroner mens de ryddet, omlag 1000 kroner, sier karene. Myntene hadde de lagt i en bolle inne på det samme rommet. Da de etter noen dagers pause kom tilbake til Granlia i slutten av oktober for å vaske, var alle smykkene borte. Det meste av klærne likeså. Bollen med mynter var også vekk. Og – det mest overraskende av alt – de fikk beskjed av deg og din bekjente, vaskebyråeieren, om ikke å vaske fordi arbeidet skulle gjenopptas til våren.

Huset ble altså ikke vasket. Og huset var forlengst tømt den dagen du kom på din siste visitt til mor i omsorgsboligen, der du innhentet mors tillatelse til å “rydde litt og tørke over gulvene i Granlia” – slik lød formuleringen din i henhold til mor og lederen fra omsorgssenteret som var til stede. I familien min pleide vi å kalle dette å handle etter “gjør det først og spør om tillatelse etterpå”-prinsippet.

Bare fem dager etter dette besøket og mor hadde gitt deg full kontroll uten selv å vite at det var det hun hadde gjort, overførte du fra mors bankkonto henimot 130.000 i betaling for vask til din bekjentes vaskefirma – uten at boligetasjen var blitt vasket. Et par dager før jul overførte du nær 40.000 til til vaskebyråeieren, deretter 20.000 til deg selv for kjøreutgifter og overtidsbetaling. Først etter at du hadde oppnådd alt dette – først tømt huset for alt av verdi og innbo, deretter tappet mors bankkonto –  ble jeg endelig gitt adgang til vårt eget hjem. Det var da blitt 21. januar i et nytt år. Du hadde holdt meg på vent i tre måneder.

Mor slår seg med knyttneven på låret hver gang navnet ditt nevnes. “Den djevelen… En kjeltring!” hveser hun med sammenbitt munn.

Hvor er det, alt sammen?

Hva skjedde med gullet, verge? Alle smykkene? Hvem bærer alle klærne mor hadde? Eller skoene, minst 60 par? Hvem bruker vedøksene, villastigen, trappestigene, ljå og sigd? Ski og staver? Hvem har det fine redskapsskrinet mitt, fylt til randen av aller beste redskap? Jekker og etuier med bilredskap? Kjøkkenutstyr, kopper, glass, krystall, duker – broderte og i damask, hagemøbler, lamper, telefoner, bilder og nips? Sølvtøy og tinn, messing og kobber?

Dyner, puter, ulltepper og sengetøy i bomull, krepp, flanell og stretch? Julepynten vår? Den har tilhørt familien og pyntet juletrærne i stuene våre hvert år siden lenge før jeg ble født. Hvor er det, alt sammen?

Hvor er de emaljerte bollene og kjelene som Grethe Prytz, gift med arkitekten Arne Korsmo som var mors fetter, hadde designet – Cathrineholm med lotusmønster? De var familieklenodier, en stolthet. Og hvor er kaffekjelene, alle kjøkkenmaskiner og kjøkkenutstyr. Jerngrytene? Stekepanner, inkludert tunge, gode jernpanner både i Jøtul- og franske utgaver?

Hvor er de to frimerkealbumene mine og esken med frimerker i? Linjalene? Mikroskopet? Hvor er bøkene, selv barnebøker som Mitt skattekammer i ti bind? Eller boken med scenografi og kostymeskisser av Leon Bakst som selges brukt på Amazon for 6000 kroner fordi den er ute av trykk? Kunstbøkene? Alle teaterprogrammene jeg hadde samlet på opp gjennom årene – fra hele verden, helt tilbake til 1962. Borte. Har du mange kunstinteresserte i kretsen omkring deg? Du synes med ekspertise å ha visst nøyaktig hva du skulle ta.

Og hvor er armbåndsuret til far? Et Longines gullur med svart rem – det dyreste, men mest presise de hadde i urmakerforretningen: Far var en pedant. Hvor er den tunge signetringen hans, i gull og innsatt med hematitt? Mor og jeg fikk med oss begge etter obduksjonen på Gjøvik sykehus i august 1989.

Hvor er sportslokken i stål med lenke etter broren min som jeg også fikk overlevert etter obduksjonen og jeg hadde identifisert ham på Rikshospitalet i kjølvannet av dødsulykken? Og hvor er fars kikkert? Alt dette lå på rommet mitt, helt innerst i skuffen i nattbordet under vinduet ved sengen. Alt har du tatt. Lampen som sto på nattbordet også. Alt.

Rått, kalkulert, brutalt kynisk og samvittighetsløst har du frarøvet oss alle fysiske spor etter hele vår familiehistorie.

Bare tre møbler ble kastet

Guttene som faktisk gjorde jobben, som ryddet og sorterte, fortalte at bare tre møbler ble kastet, ingenting annet: Et campingbord, dobbeltsengen til mor og sofaen i stuen. Dette bekrefter alle bildene vi har av konteinerne og hva de inneholdt, bilder du hadde bidratt med og som ble benyttet under rettssaken.

Alt har du underslått og stjålet. Alt. Ikke noe av verdi igjen, bare en skuff med skrukkete, gamle brødposer og en ødelagt fiskesaks, og noen få gjenstander du satte tilbake i ditt gaslighting-stunt i påskeuken. Det stuntet – ufattelig i sin kynisme – skrev jeg også om til deg. Og til fylkesmannen.

Men da var det for sent. Fylkesmannens representanter – Mork og Renolen – hadde sett hvor ille huset så ut ved befaringen den 6. april 2016. De kjente lukten, så spindelvevet som hang fra vegger og tak, la merke til skitne vinduer og gulv. De så den vandaliserte tomten, alle busker røsket opp med rot og hekken som var kappet ned. De så de seks gaflene, knivene og skjeene i nysølv du hadde lagt tilbake i skuffen i skjenken i påskeuken, aldeles nypusset. Og Renolen gispet da hun fikk øye på veddunken i kobber i stuen nede som du også hadde returnert: “Den ser jo helt nypusset ut!” glapp det ut av henne.

Dette var nok også årsaken til at Renolen på min forespørsel meddelte at ingen rapport var skrevet og arkivert hos Fylkesmannen etter befaringen og det etterfølgende hjemmebesøket der mor fikk tilbake nøklene til huset og bankkortet sitt. – Du var heldig med den, slik jeg mistenker du ofte er. Når møkka skvetter og den blir sittende fast på uskyldige, har de ikke noe valg, annet enn å bli med på notene. Et bedre alternativ enn at de også skal gå med i sluket og risikere å bli ødelagt. Ja, de også.

Akkurat slik jeg mistenker det kan ha vært for damen med samme etternavn som deg som solgte den blå og grønne supperterrinen min i keramikk for et par-tre hundre kroner på internett, sammen med kaffeservicet i hvitt porselen og med rosa blomster etter mormor. Det var 19 hele sett igjen av opprinnelig 24 i kaffesettet. Det var 19 sett damen med samme etternavn som deg solgte på internett. Bare et pussig sammentreff? Neppe. Fløtemuggen til samme settet står forøvrig igjen i Granlia. Den er uvanlig liten, så du anså den kanskje som uhensiktsmessig og ikke av interesse?

En regissert befaring

Jeg kommer aldri til å glemme den selsomme befaringen i januar 2016. Endelig, etter tre måneder med mas fra meg der du aldri hadde anledning til å kunne møtes – du hadde influensa, skulle i møter eller var på reise og så var det jul – fikk jeg adgang til mors hus, hjemmet vårt. Som en eiendomsmegler viste du meg rundt, lukket og åpnet skap og dører, mens du holdt frem en og annen gjenstand. Men alt dette har jeg skrevet om andre steder, så la meg isteden dvele ved et par episoder jeg ikke har fortalt om tidligere.

Da du åpnet døren til gjesterommet som mor brukte som walk-in garderobe og arbeidsrom, så jeg bare mors smykkeskrin. Det sto plassert oppå den nærmeste av seks esker det sto BØKER skrevet på med store bokstaver i sort tusj. Smykkeskrinet var en gave fra meg. Jeg hadde fylt det med ringer, kjeder og armbånd i gull, natur- og kulturperler, innsatt med diamanter, safir, smaragd, granatstener, opaler, ametyst, rav… Alt mulig.

Idéen fikk jeg da jeg for alvor begynte å bekymre meg over forverringen i mors tilstand i de første årene etter 2000-årsskiftet: Jeg ville glede henne med en overraskelse større enn noen hun tidligere hadde opplevd, rykke henne ut av depresjon og et forfall i den mentale helsestilstanden der et merkbart paranoid tankesett hadde begynt å bekymre meg. Et umulig prosjekt, men jeg var besatt av tanken på at jeg måtte prøve. Det tok meg to år å samle opp smykker nok til å fylle skrinet.

Så hvorfor sto skrinet akkurat der? Midt i glaningen? Midt i rommet og oppå en haug med esker? Full av verdifulle smykker – verdt mange, mange, mange titusenvis av kroner? Jeg ble slått ut. I forvirringen trakk du opp en liten eske fra høyrelommen i jakken din. “Jeg fant denne her,” sa du og åpnet esken. Den inneholdt to par mansjettknapper, det ene i gull og som jeg hadde fått i konfirmasjonsgave. Det andre paret var i sølv med innlagt perlemor, der den ene mansjettknappen hadde gått i stykker. Disse hadde jeg fått i gave av bestekompisen min i London. Mansjettknappene hadde ligget i samme nattbordskuff som klokkene, kikkerten, lightere, fars gamle lommekniv og noen andre gjenstander på rommet mitt .

Som hypnotisert av smykkeskrinets forunderlige plassering, var jeg i øyeblikket nokså uinteressert i mansjettknappene. Men ut av øyekroken ser jeg deg lukke esken og legge den tilbake i høyrelommen din. Borte er de også nå.

Det var i dette øyeblikket jeg forsto hele “visningen” var godt planlagt og forberedt. Regissert helt ned til minste detalj. Senere oppdaget jeg og mor da vi åpnet skrinet, at nesten alt var borte, spesielt alt som var innsatt med de vakreste stenene og i godt 18 karat gull. Du hadde lagt en felle, og jeg, uten å ane det, hadde gått rett i den.

I stuen gjorde du noe lignende. Plutselig holdt du frem en brødfjøl jeg hadde laget på sløyden en gang i fjerde eller femte klasse. “Er det du som har laget denne her?” spurte du med mild røst. Ja, svarte jeg bekreftende. “Min mor og far har også ting jeg laget på sløyden som de har tatt vare på,” la du overintimt til og la fjøla ned igjen på bordet.

Da jeg fikk nøkler og adgang til huset, tok jeg frem brødfjøla. Trodde jeg. Den hadde du byttet ut med en svært lite attraktiv løkfjøl. Løkfjøla var laget av bror min. Han var ikke like nøye og fingernem som jeg var i sløyden. Jeg gispet over oppdagelsen.

Dette – at disse episodene faktisk fant sted denne sene januarkvelden i 2016 – kan jeg naturligvis ikke bevise. Bare du og jeg vet at det skjedde, at det er sant.

Disse to episodene avslørte mye om din psykologi og hvem du i realiteten er. Det er alarmerende.

De medskyldige

Det er mange som har blitt forført og lurt, løyet til og forledet, og som slik har blitt delaktige i dette nitriste og tragiske dramaet.  Først og fremst gjelder dette fylkesmannens ansatte. Det er de – staten – som har hyret deg, gitt deg opplæring som verge, og som har hatt alt ettersyn med din utførelse av oppgavene. Alle har de endt opp som potensielt medskyldige. Fordi du så grovt har misbrukt og utnyttet tilliten du var gitt, er forbrytelsen som har blitt begått så grov og med så manges deltagelse, at det ikke bare setter de ansvarlige i forlegenhet – det gjør dem til tilretteleggere og lovbrytere.

For Fylkesmannen i Innlandet med så store og grovt skandaløse vergemålssaker som Lesja-saken og Tolga-brødrene, ble Dyrud-saken enda en sak minst like og kanskje enda mer, skandaløs. Hvor mye kan ett fylkes vergemålsavdeling tåle av faglig svikt og skandaler?

Ditt misbruk av tillit har bidratt til at uetterrettelighet, uredelighet og ansvarsfraskrivelse har blitt valgt som foretrukken strategi fra myndighetenes side. Noe annet ville kunne koste for mye for alt for mange og for etatene selv. Med ett oppdaget de at de i uvitenhet har vært dine medsammensvorne i grove lovbrudd og millionsvindel.

Det samme gjelder alle dem som nå går rundt og glitrer med mors smykker på, går med hennes sko og er kledd i hennes kjoler og kåper, med hennes skjerf om halsen og sjal over skuldrene. Slik er det også med dem som legger ut tingene fra mors hus til salg på internett eller andre steder, de som har bøkene mine i bokhyllene sine eller våre bilder på veggen.

Du og dine uhyrlige gjerninger har forgiftet alt og alle som har blitt berørt. Alle manipuleres og brukes vi til dine formål. Men slik er en ekte svindlers natur.

Mord er noen ganger mer barmhjertig

I mine 35 år som psykoterapeut har jeg arbeidet med mennesker fra alle lag i samfunnet, også kriminelle. For mange, mange år siden sa en av disse: “Vil du en annen vondt, virkelig straffe dem, tar du ikke livet av dem. Du tar ikke dem. Det er for lettvint, for smertefritt. Nei, du tar ungen deres. Eller du ødelegger livsverket deres, eller karrieren. Da har du overtaket. Du har endret deres fremtid for alltid for dette må de leve med i all ettertid, hver eneste dag”.

Det er nettopp det du har gjort. Tatt fra oss alt som har vært, og er, oss viktig og kjært. Det aller kjæreste vi hadde. Hver dag lever vi med påminnelsene. Kanskje hadde du utvist større barmhjertighet om du hadde tatt livet av oss begge to, både mor og meg. Bokstavelig talt.

Ulike versjoner

Jeg håper du noterer deg at dette brevet legger jeg ut mens de aller fleste er travelt opptatt med å feire jul og nyttår. De fleste har andre ting å gjøre enn å lese blogginnlegg.  Det er mitt ønske at du anser dette som en gjerning av barmhjertighet: Hensikten med dette brevet er ikke å skamgjøre deg eller andre. Hensikten er å fremlegge sannhet og fakta, å gjøre sannhet og fakta tilgjenglig for alle som ønsker og evner å kjenne til den. Du fremla din versjon i avisen i januar 2019. Den var sterkt forvrengt og det er mildt sagt. Herved mottar du det tiltrengte korrektivet.

Ingenting unnet du meg. Ikke en gang det som var mitt eget, kjøpt for egne penger. Hva slags uhyrlige krefter er det som driver deg?

Den eneste anstendige

Er det slik at du oppriktig mener du er uskyldig, slik du har fremstilt deg selv overfor alle, både offentlig og privat, ber jeg deg nå om å gjøre det eneste anstendige: Du må anmelde meg. Anmeld meg for ærekrenkelse, for falske anklager og for å sverte ditt navn og gode rykte. Det vil være det eneste rette.

Jeg vil ønske anmeldelsen velkommen. Det er rett og riktig at vi utkjemper kampen om sannhet og fakta ansikt til ansikt, ikke i det skjulte, til tredjepersoner og ad omvei etter omvei.

Klarer du se meg inn i øynene og fortelle alt sammen en gang til? Vil du, fullt vitende om alt jeg og andre vet, tillate at jeg ser deg i dine og fingransker dem mens du forteller?

dyrud-saken åpent brev til vergen

Dyrud-saken – den perfekte forbrytelse?

“Det var ingenting der”, har du sagt. Mange ganger. Ingenting, bare skrot. En svinesti.

Du lyver. Det var omlag 200.000 kroner oppbevart i kontanter i huset – mor hadde mottatt en uventet arv av en fetter som ikke hadde annen nær familie. På samme rom, mors soverom, lå en bærepose full av uåpnede sigarettkartonger. De hadde du kastet, fortalte du, “- for røyking er noe svineri”. Hvem, andre enn idioter, kaster verdier til 12-14.000 kroner? Du er alt annet enn idiot, det har du vist til gagns. Derfor tror jeg heller ikke på at du har kastet sigarettkartongene. Du forteller eventyr her også, slik du synes å ha for vane.

Mors hus inneholdt møbler, verdisaker og utstyr fra hele fire husholdninger – mors egen, mormors, fars og min. Det fløt over av ting og utstyr. Derfor hadde mor gulv-til-tak kurvstativer både oppe og i underetasjen – det var hverken nok skap eller hylleplass til alt. Men kurvene var praktiske og kom godt med, forsto jeg, da jeg så du hadde returnert et dusin av dem til mors bolig – alle tomme – i påskeuken før Fylkesmannens befaring. Det var vel med kurvene som med koffertene som har forsvunnet: kjekke å bære tjuvegods i. Til og med den lille kofferten i brunt skinn mor har hatt så lenge jeg kan huske, selv om den var liten.

Du har ødelagt livene våre. Konsekvensene er enorme – psykisk, fysisk, praktisk og økonomisk. Jeg vil at du skal vite det. Du har nedverdiget oss. Du har fratatt oss alle minner om å ha levd et liv, om å ha vært en familie. Selv fotografier av mors hus, både ute og inne, har du fjernet. Ikke ett igjen. Jeg har ingenting jeg kan sitte med mor og se på, holde og si: Husker du? Kjenner du igjen denne her? Ingenting.

Det er dypt personlig det du har gjort – ubarmhjertig intimt. Du har berøvet oss for alt vi har holdt kjært og nært, og du har lurt andre med for å oppnå dine mål. Du har handlet simpelt og kynisk til det ubegripelige: Invaderingen av vår eiendom og privatliv er grov til det ekstreme og gjort på vis ikke noe menneske har hverken lov eller rett til. Det er dypt krenkende. 

Du hadde planlagt den perfekte forbrytelse. Alt var gjennomtenkt, helt ned til siste detalj. Jeg lærte med tiden at du har en slående intelligens og en uvanlig velutviklet evne til å se detaljer. Men du gjorde en grov feil: Jeg aner ikke hvem du har benyttet som kilder og innhentet informasjon fra om hvem mor er, hvem jeg og resten av familien vår er. Du tok feil i alt. Lite, så og si ingenting av det du har fått presentert og formidlet videre, er i overensstemmelse med virkeligheten.

For at den perfekte forbrytelsen skal lykkes, er det en forutsetning at kildene til all nødvendig informasjon er pålitelige. Det har ikke dine kilder vært. Nå er du advart. Vær nøyere neste gang.

Jeg lukker dette brevet med et ønske om at det nye året venter på deg med rettferdighet.


Relaterte innlegg:
Dyrud-saken | Vergen står frem (24.01.2019)
Dyrud-saken | Hjemmet som forsvant (2016)
Dyrud-saken | Vergesvindel og fiktiv fakturering | 1 | Bildene (2019)
Dyrud-saken | Vergesvindel og fiktiv fakturering | 2 | Bildene (2019)
Dyrud-saken | Vergesvindel og fiktiv fakturering | 3 | Bildene (2019)

 

1 hendelser på “Dyrud-saken | Åpent brev til vergen”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *