web analytics
dyrud-saken | vergesvindelsaken i gausdal | vergemål til besvær

Dyrud-saken | Vergemål til besvær

Dyrud-saken | Innlegget nedenfor publiserte jeg opprinnelig den 17. september 2017. I forbindelse med at den tidligere omtalte Arild-saken har kommet opp igjen i pressen (VG | Vergen kastet alt han eide – nå har Arild (80) fått erstatning | 02.12.2020), der det også linkes til mors vergesak, har jeg lyst til at innlegget skal komme interesserte for øye igjen.



Dyrud-saken, eller vergesvindelsaken i Gausdal

“Det finnes ikke grusommere tyranni enn det som blir utøvd under dekke av loven og i rettferdighetens navn.”

– Charles de Montesquieu

Mor var sterkt avmagret på grunn av feilernæring og forvirret etter mange års feilmedisinering. Sterkt redusert og ute av stand til å klare daglige gjøremål, ble hun mer og mer engstelig og tilbaketrukken. Etter hvert, slik det skjer med noen gamle, ville hun ikke slippe folk inn i huset. Det gjaldt også meg, hennes eneste gjenlevende barn. I alle år pleide jeg å reise til henne minst tre-fire ganger i året, noen ganger for å feriere hos henne, andre ganger for rett og slett å se og høre hvordan det sto til.

Etter flere bomturer ringte jeg til slutt kommunen. Jeg uttrykte min bekymring og spurte om hun fikk hjelp. Etter enda flere bomturer, ringte jeg lensmannen i bygda for å høre om det fantes hjemmel i loven slik at han kunne hjelpe meg å komme inn i huset. Han rådet meg til å avvente situasjonen. Det endte med at jeg ringte inn en bekymringsmelding til mors fastlege, bare måneder før, viste det seg, mor ble oppnevnt en offentlig verge.

Mor ble innlagt på pleieavdelingen ved bygdas omsorgssenter den 9. juni 2015. Ti dager senere oppnevnte Fylkesmannen en offentlig verge der mandatet var avgrenset til å bistå mor med å få økonomien á jour og i orden, en såkalt økonomisk verge. Av årsaker Fylkesmannen har nektet å svare på, ble hverken jeg eller andre i familien varslet om vergeopppnevnelsen, heller ikke innleggelsen.

“Bekymringsmelding fra sønnen.
Usikker på om hun forstår hva et vergemål er og innebærer.”

Fastlegen i sin rapport til Fylkesmannen, datert juni 2015

Så står det altså å lese i fastlegens rapport til fylkesmannen, den selvsamme rapporten Fylkesmannens vergemålsavdelings saksbehandler baserte sine avgjørelser på om å oppnevne en verge uten å informere familien. Legen forteller hun har mottatt bekymringsmelding fra sønnen. Fastlegen opplyser også at hun er usikker på om mor forstår hva et vergemål er og hva det innebærer. Denne essensielle informasjonen velger den kvinnelige saksbehandleren hos fylkesmannen å overse.

Det samme gjelder mottakslegens journal og rapport til fylkesmannen. Enda mer avslørende når det gjelder mors krakilske fysiske og mentale helsetilstand, inkludert åpenbare tegn på alvorlig kognitiv svikt, ved innleggelsen, blir heller ikke denne rapporten tatt hensyn til av saksbehandleren. Praktisk talt alle opplysningene mor gir til mottakslegen er mangelfulle eller direkte feil, men ingen av dem blir ettergått for å se om opplysningene faktisk medfører riktighet.

En uventet talemelding

I oktober 2015 avtalte jeg med en god nabo og venn at vi skulle ta en tur til mor – jeg hadde vært bekymret for henne lenge: Til jul hadde jeg fått en stor og vakker juledekorasjon fra mor, slik hun alltid hadde gjort: I alle år, både fra inn- og utland, hadde vi sendt blomster og hilsener til hverandre til jul, bursdager og andre merkedager. Men denne gangen, julen 2014, hadde hun altså sendt hilsenen til en adresse jeg hadde flyttet fra for mange år siden.

En slik feil hadde hun aldri begått før. I mars fikk jeg også julepresenten jeg hadde sendt henne i retur i posten. Det bekymret meg. Var hun blitt forvirret? Senil? Hva var dette tegn på? Hva feilte mor? Jeg ringte henne mange ganger uten at hun tok telefonen. Jeg klarte ikke kvitte meg med uroen over mors endrede adferd. Naboen ble min samtalepartner og Klara Klok og slik ble planene om et besøk til mor planlagt.

Fem dager før vi hadde avtalt å dra, mottok jeg en telefonmelding fra et ukjent nummer: «Jeg heter NN og er verge for din mor. Hun er svært forvirret og klarer ikke gjøre rede for seg. Hun var i ferd med å komme i økonomisk uføre. Av den grunn ble hun oppnevnt en verge – meg – av Fylkesmannen. Hun er nå trygt plassert på omsorgssenteret i bygda. Jeg har betalt alle regninger og er i gang med å vaske og rydde boligen. Jeg ville bare informere deg om dette. Du har ingen grunn til å uroe deg – jeg ville bare du skal vite at alt er i ivaretatt på aller beste måte. Du trenger ikke foreta deg noe. Bankkortet hennes ligger trygt i vesken min.» Kort pause. «Du kan eventuelt ringe meg en gang.» Ny pause. «Om du har lyst.» Melding slutt.

«Jeg ønsker å snakke med deg så snart som mulig. Når passer det at jeg ringer?» tekstet jeg prompte den fremmede. Telefonsamtalen som fulgte denne siste søndagen i oktober 2015, skulle forandre livet mitt for all fremtid. Men det visste jeg ikke da.

Den forunderlige samtalen

Mannen i andre enden snakket med autoritet, men myk stemmen. Detaljert beskrev han hvor redusert mor var – fortapt – men at hun nå var svært fornøyd. Hun var blitt tildelt en omsorgsleilighet der hun hadde bodd de siste månedene. Han beskrev huset hennes, hjemmet vårt, som en svinesti. Det var derfor nødvendig å rydde, vaske og kaste ting i boligen – det kunne hverken vises frem til familien eller legges ut for salg i tilstanden den var. Fordi situasjonen var så skammelig, fortalte han, hadde han i stedet for å benytte lokal vaskehjelp, inngått et samarbeid med en kar han kjente fra Lillehammer – han kjente mannen fra en fotballklubb i Lillehammer der han, vergen, hadde gjort noe frivillig arbeid, la han til.

Vedkommende drev et rengjøringsfirma og hadde utført flere jobber for vergen tidligere, så “vi kjenner hverandre godt”, forklarte vergen. Og som om han ville forsikre meg: “Det blir lett sladder på bygda og det vil jeg unngå,” påpekte han og hørtes ut som om det var viktig for ham at jeg forsto hvor mye han brydde seg. – Ja, han brydde seg, forsikret han, og stemmen hans ble enda mykere. Han fortalte han hadde funnet en bærepose stappfull av uåpnede sigarettkartonger – åtte-ti-tolv av dem, men fordi røyking er noe svineri, hadde han kastet den. Planen var å leie ut boligen utover vårparten med tanke på salg til høsten.

Han avsluttet samtalen uten å ha stilt meg et eneste spørsmål. Ingen invitasjon til et møte eller å komme til mors bolig. Ingen opplysninger om mors nye boligadresse eller anmodning om å besøke henne. «Ingen grunn til bekymring, alt er trygt. Jeg har lagt en veske med litt penger til oppbevaring på omsorgssenteret. De kan hun bruke til daglige behov. Takk for praten, nå er du orientert!» sa han og la på.

Jeg satt lamslått og undrende. Så rart! Og hvem i all verden kaster en bærepose full av uåpnede sigarettkartonger? Verdt 12-14.000? Er denne mannen som har presentert seg som mors verge litt enfoldig? Eller en fanatisk moralist? Eller tror han kanskje jeg er dum? Full av spørsmål satt jeg desorientert etter samtalen. Jeg skjønte jeg ingenting.

Den ukjente mannen snakket om moren min, den eneste nære slektningen jeg har her på jord, om huset hennes, om tingene hennes og våre, om hjemmet vårt. Han snakket som om alt var hans. Hva hadde hendt? Hva er en vergemålsordning egentlig? Og konsekvensene? Innebærer ordningen at alt en eier blir konfiskert, også det som tilhører andre – jeg hadde jo tømt leiligheten min og satt alt jeg hadde til oppbevaring hos mor da jeg flyttet til utlandet?

Farsarven óg, og det lille som var igjen etter bror min som hadde omkommet i en brutal bilulykke noen år tidligere. Hvorfor hadde ingen varslet meg eller andre i familien før nå, nesten seks måneder etter vergemålsoppnevnelsen? Et kaotisk tankekjør ville ingen ende ta. Jeg var full av ubehag. Hele mitt indre var i opprør.

Ubesvarte spørsmål og tre anker

En søvnløs natt. Jeg sto opp lenge før daggry og skrev en e-post til vergen og en klage direkte til sittende fylkesmann. Jeg orienterte kort om familiebakgrunn og omstendigheter, at jeg hadde mye lagret hos mor og ba om at rydd, vask og kasting måtte stoppes umiddelbart. Jeg ga uttrykkelig ønske om å få besøke mors hus snarest mulig for å få en oversikt. “Rydd og vask er en oppgave for familien, ikke fremmede.” skrev jeg. “Å rydde og vaske mors bolig, hjemmet hennes og vårt, er det jeg som skal gjøre.”

Svaret fra vergen kom samme dag: Han takket for e-posten og sa han trengte noen dager slik at han kunne fordøye den nye informasjonen.

Fra Fylkesmannen hørte jeg ingenting.

Fire dager senere, 30. oktober 2015, sendte jeg derfor en formell anke, igjen stilet til sittende Fylkemannen, Christl Kvam, direkte. Heller ikke denne gangen fikk jeg svar. Etter å ha ventet en måned, sendte jeg derfor en tredje anke. Ikke svar på denne heller.

Ingen av ankene ble altså noensinne besvart. Aldri.

Tre uker med lange ventedager etter min første henvendelse til fylkesmannen, hørte jeg omsider fra fylkesmannens vergemålsavdeling. Saksbehandleren, som het Mork, skrev han hadde snakket med vergen og at vergen hadde opplyst jeg kunne få besøke huset så snart vask og rydd var ferdig. “Da vil det også være naturlig at du tar med deg tingene som tilhører deg.” skrev saksbehandleren. Ikke et ord om anker eller stopp av rydd og kast.

Slik fortsatte kommunikasjonen, ved hver anledning i beste god dag mann, økseskaft!-stil. Så og si ingenting jeg spør eller ber om blir besvart direkte. Alltid omgåelse. Og vergen? Jeg ber gjentatte ganger om et møte, men han har influensa, er i møter og på reisefot. Så er det jul. Ikke før tre måneder hadde gått, den 21 januar 2016, fikk jeg tilgang til huset. Etter et møte i forkant på Fattigmannen kafé på Strandtorget i Lillehammer, der jeg av vergen ble utsatt for en psykologisk manipulativ bearbeidelse jeg aldri har opplevd maken til, ikke i hele mitt liv, reiste vi til mors bolig. Det var nå blitt mørkt, på tross av at jeg eksplitt hadde uttrykt ønske om å besiktige huset i dagslys.

En velregissert besiktigelse

I en drøy halvtime viste vergen meg rundt i huset som om han var en eiendomsmekler, jeg en potensiell kjøper: Vi vandret fra rom til rom mens han åpnet dører på skap og rom og lukket dem raskere enn jeg klarte se, mens han holdt frem en og annen ting: Her er strikketøyet til din mor! (Nei, tenkte jeg, mor har aldri strikket. Du tar feil – det var jeg som strikket). Han hold frem en skål med gamle piper: Her er pipene til far din, sa vergen. (Nei, tenkte jeg igjen. Disse pipene er mine. Far røkte sigaretter, rullings. Petterøes Blå nr. 3, fint snitt. Det var jeg som røkte pipe – McBarens med honningsmak). Men jeg sa ingenting. 

Og slik fortsatte det. En opplevelse så selsom at jeg begynte å føle meg som Obstfeldter, at jeg hadde kommet til feil klode. Som en fremmed ble jeg vist rundt i mors hus. Hjemmet vårt.

Dette er hva jeg ser: Huset er tomt, gjennomgående uvasket og skittent, og det lukter vondt. Gammel spindelvev henger tungt fra tak og vegger. Bare pianoet, en gammel skjenk, et utdatert musikkanlegg uten høyttalere, to hagestoler i plast, et slitt bord med fem doruller og skrammel på, samt noe gammelt glasstøy plassert i et hjørne i stuen. Dette var alt som sto igjen i boligetasjen. Dette var alt som var igjen av fire husholdninger – mors egne ting, alt etter mormor, fars og mitt.

Alt var vekk – lamper, møbler, kunst, pyntegjenstander, potteskjulere, kobber, tinn og sølvtøy, alle bondeantikviteter, krystall, middagsserviser, sjeldne og kostbare bøker, redskap – ingenting igjen.

Utenfor sto plassert to store konteinere; en var halvfull, bare mors sofa på høykant, og den andre var fylt med kvist. “Jeg vil gjerne gå gjennom det som er i konteinerne,” var det siste jeg sa til vergen. “Men siden det ikke er noen stige her (vergen hadde tatt med seg villastigen også, viste det seg), får jeg heller komme tilbake i morgen.” Visningen var over og vi skilte lag.

Rett i fellen

Jeg reiste til mor med smykkerskrinet som vergen hadde gitt meg. Vi åpner det sammen og så at alt i godt gull er borte – armbånd, flere herre og dame armbåndsur, flere lightere, fars signetring, halskjeder, ringer med safirer, rubiner, smaragder, granater, ametyst og andre edle stener – vekk. Med unntak av én ring i 18 karat gull, er bare bijoux og noen få smykker utført i 9 karat gull jeg hadd kjøpt til henne i London var igjen. Smykker til en verdi av 300.000 kroner, kanskje mer, har forsvunnet.

Plutselig forstår jeg at jeg har gått rett i fellen. Ingen kan bevise at vergen har fjernet gjenstandene. Han vil kunne si det var meg. Jeg innser jeg ikke burde mottatt skrinet, men latt det stå.

Alt blir med ett klarere: Visningen var nøye regissert, iscenesatt. Bedrageriet er gjennomtenkt, helt ned til siste detalj. Detaljene, sammen med vergens kyniske selvsikkerhet, avslører en svindler med vid og lang erfaring. Innsikten slår ned i meg som et lyn, og med ett kjenner jeg meg iskald av frykt. Det kan ikke være sånn, tenker jeg. Det ikke vise seg at det er slik.

Utstyrt med en leddstige ankommer jeg dagen etter. Konteinerne er vekk. Renholdsverket opplyser vergen hadde ringt dem ved åpningstid kl. 07.00  og bestilt konteinerne fjernet. De ble hentet kl 13.00 samme dag, snaut 18 timer etter at jeg hadde sagt jeg ville se hva de inneholdt.

Nå er det ingen rester av tvil igjen: Vergen er en svindler. Jeg reiste rett hjem og skrev en mistillitserklæring til vergen og en e-post til Fylkemannen der jeg informerer om hva jeg har oppdaget og ber om et møte. Jeg forstår nå at jeg befinner meg i helvetes forgård.

Utilgivelig forvaltningssvikt

Har du lest denne episk lange beretningen så langt, beundrer jeg din stamina. – Men hvorfor publiserer du dette her, personlig som det er, spør du kanskje? Jo, fordi etter kontinuerlig å ha blitt satt sjakk matt av både verge og øvrighet i mer enn to år, er dette en måte å ta tilbake kontroll over det som er mitt, bare mitt og min families. Selv om det kjennes både forsmedelig og fornedrende, er det bedre enn opplevelsen av kronisk avmakt. Det er også et forsøk på å foreta et innsnitt i en giftig byll som har vokst frem et sted der den ikke hører hjemme.

Til ettertanke: Alt jeg har beskrevet kan dokumenters skriftlig og i bilder. Alt det ovenstående beskriver aspekter av norsk statlig forvaltning anno 2017, slik den har blitt utøvd av en etat hvis hovedmandat er å overse at forvaltnigen går rett for seg og at ingen krenkes unødig. Tro det om du klarer. Og tør.

Dette er slikt en helst ikke vil vite. Iallfall ikke jeg. Dette er innsikt og kunnskap jeg skulle gitt nesten hva som helst for å ha kunnet være foruten.

Den groteske detaljen: For “opprydningen” hadde vergen betalt mer enn 200.000 kroner fra mors konto til sin bekjentes vaskefirma og i leie for to konteinere. Uten reaksjon fra fylkesmannen eller andre myndigheter. Snarere bevilges vergen 26.000 kroner av fylkesmannen, også betalt fra mors konto, som vergegodtgjørelse for 9 1/2 måneders tjeneste og “ekstraordinært arbeid i forbindelse med salg av personen med verges bolig”.



Relaterte blogginnlegg:
En verge til besvær? (14.12.2017)
Omhandler personlige erfaringer vedrørende vergemål.
Vergemål i havari (26.04.2019)
En personlig evaluering av vergemålsreformen og utøvelsen av vergemålsordningen.

Se også:
Akhtar Chaudry | En verge til besvær? (Nettavisen, 24.05.2015)
Vergen kastet alt Arild eide (VG, 22.03.2019)
Vergen kastet alt han eide – nå har Arild (80) fått erstatning (VG, 02.12.2020)


 

2 hendelser på “Dyrud-saken | Vergemål til besvær”

    1. Slutten på hva? Eller hvem, Liv? Om du tenker på saken, er den langt fra over, ikke på noen måte. Og uansett – de dype sporene den etterlater psykologisk og i kropp og sjel, vil vare livet ut. Det er svært alvorlig når en sak – enhver sak som denne – går så galt som det har gjort her og av de ansvarlige, i dette tilfellet myndighetene, gis anledning til å pågå i årevis uten å bli stoppet og ryddet opp i. At dette ikke har blitt gjort, vitner enten om uvitenhet og imkompetanse, eller mangel på moral, alminnelig, sunn samvittighet, og god vilje. Uansett årsak, er konsekvensene destruktive og like ille.

      Ingen av oss ønsker en destruktiv forvaltning, aller minst myndighetene selv, velger jeg å tro. Derfor burde det være minst like mye i deres interesse som vår, at saken blir oppklart og avsluttet på en god måte og snarest mulig. Et avhør av oss, vergen og hans medhjelpere, samt alle vitner ville være et konstruktivt sted å begynne. Utrolig nok har det aldri skjedd – ingen har noensinne blitt innkalt for å avgi forklaring til politiet. Heller ikke har noen blitt avhørt og ingen har blitt gransket, dét på tross av alle anklager, dokumentasjon og vitners faktiske opplysninger som viser den grove tjenesteforsømmelsen og kriminalitet begått i saken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *