web analytics

Dagboken | Minstepensjonist, tvangssalg og snart lasaron

I:

Jeg er minstepensjonist. Nå trues hjemmet mitt med tvangssalg. Bit for bit, måned for måned, år for år, har jeg opplevd et alminnelig livsgrunnlag bli fratatt meg. Fjernet, systematisk, stykke for stykke. Uten håp om en fremtid sitter jeg midt i livet og kjenner meg resignert, maktesløs, rådvill og vettskremt.

Etter som tiden har gått har ringvirkningene av mors vergemål stadig økt i omfang og størrelse. Stikk motsatt av det en skulle forvente – klargjøring og en løsning – har alt isteden blitt verre, mer grumsete, alltid mer truende og destruktivt. Fra alle ansvarlige myndighetspersoner, enten det gjelder politi og påtalemyndigheter, fylkesmannen, sivilrettsforvaltningen eller andre – har jeg opplevd mest omgåelser, aktiv motarbeidelse, mistenkeliggjøring og, oftere enn alt annet, å bli ignorert. Oversett altså. Forbigått, møtt av vegger av taushet. Ingenting jeg har gjort, eller gjør er tilstrekkelig eller godt nok. 

Lyder jeg som et offer? Jeg kjenner meg som det. Tanken kan jeg ikke utstå, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på både det ene og andre, fremstår jeg som nettopp dét, et offer. Eller mer presist: en syndebukk. Derfor. Syndebukken er alltid et offer.

I det gamle Israel var skikken at hvert år på jom kippur, forsoningsdagen, valgte man en bukk fra geiteflokken. Den skulle fungere som surrogat, en stedfortreder, for alle syndere i landet. Som symbol på alle synder begått i løpet av det siste året ble en bunt med kvist surret til ryggen på bukken. Med steinkasting og folkemengdens ståhei ble bukken jaget ut i ørkenen, dømt til å vandre i ensomhet inntil døden innhentet ham. Slik slapp de skyldige å måtte stå til rette for ugjerningene de hadde begått. Bukken sonet for de skyldiges synder slik at synderne selv kunne gå fri.

Tradisjonen sto sterkt i hevd i Midtøsten. Mannen gjerne kalt verdens frelser blant kristenfolk verden over, han som selv beskrev seg som veien, sannheten og livet – selveste Jesus Kristus, er symbolet på den ultimate syndebukk.

II:

Jeg sitter og tenker tilbake på de siste årene.

To-tre år inn i mors vergemål ble jeg pensjonist. Jeg hadde gledet meg til det – jeg nøt opplevelsen av å bli eldre, frydet meg over aldringsprosessen. Endelig skulle jeg få ro og råd til å fokusere helt på meg selv – lese, skrive, gjøre alt jeg hadde hadde lengtet etter og ikke hatt tid til i krevende hverdager. Lenge hadde jeg sett frem til å kunne gi meg helt hen til levende, altoppslukende kreative prosesser. Jeg så dessuten frem til å kunne bruke all tid jeg behøvde på mor for å gjøre det best mulig for henne, ikke minst for å rette opp i de uheldige omstendighetene som hadde oppstått i kjølvannet av den grove ydmykelsen hun hadde blitt utsatt for ved å bli ranet av vergen hun var blitt oppnevnt.

Tanken på alt dette ga meg glede. Jeg meldte meg på et kurs i avansert fransk ved Høyskolen i Østfold. Jeg kan mye fransk, men har aldri klart siste bykset som gjør at jeg kjenner jeg mestrer språket med naturlig flyt. Jeg meldte meg på studiet i idéhistoriet i Bø – et fag jeg i flere tiår har lengtet etter å ta for meg på en systematisk måte og kunne studere. Hvert kurs ga 60 studiepoeng – året omme og 120 til sammen. Jeg var godt i gang og frydet meg da jeg, helt ut av det blå, plutselig, fikk beskjed om mors vergemål.

Gleden hadde hadde vært prematur altså: Alt snudde etter samtalen med vergen den siste søndagen i oktober i 2015. Alle aktiviteter og ny jobb ble lagt på is.

Midt på året i 2017 ankom meldingen om pensjon. Brevet jeg mottok fra NAV var svært konsist. Et par linjer bare, der det ble informert om at jeg ville motta omlag 11.000 per mnd. i pensjon “grunnet kort botid i landet”. Avgjørelsen kan påklages ved å logge inn på Min side, sto det. Mvh NAV Pensjon.

Ingen annen forklaring, ingen klargjøring.

Jeg stusset. Formuleringen etterlot inntrykk av at brevet var sendt til feil mottaker. Egentlig var det ment for en østeuropeisk arbeider som hadde oppholdt seg i Norge i tre-fire års tid, slik så det ut. Jeg er ingen polsk eller litauisk håndverker, tenkte jeg – jeg er født, har bodd, levd, utdannet meg og jobbet i Norge i 70 år. Dette må da være feil? Jeg tok min første feriejobb da jeg var 10, min første jobb da jeg var 16 og har aldri stoppet siden. Nesten all utdannelse jeg har tatt (og det er mye!) har jeg betalt selv og av egen inntekt. Joda, jeg har tilbrakt 20 av disse årene i utlandet riktignok. Men jeg har alltid vært norsk, alltid vært bærer av norsk pass og i 50 år har jeg oppholdt meg utelukkende på norsk jord. Så kort botid? Ja, i henhold til NAV.

Først var jeg forvirret. Så, langsomt, spredte sjokket seg. Realiteten av konsekvensene kjentes som om den trengte seg inn i alt av celler og vitale væsker i hele kroppen, strømmet helt ut til de ytterste ekstremitetene og helt inn til margen. 11.000 kroner? Ingen kan overleve på en slik inntekt i høykostlandet Norge. (For ordens skyld må det legges til at pensjonen til slutt endte opp litt høyere, økt med et par tusen).

Jeg trodde minstepensjon betydde akkurat dét: En pensjon som utgjorde det minste en kunne forventes å kunne leve av, at lavere går det ikke an å gå. Dét fremsto ikke som et problem for meg – som free-lance kunstner og senere i et omsorgsyrke har jeg alltid vært forberedt på det. Jeg valgte bevisst frihet og mening i arbeidet fremfor ambisjon og rikdom. Jeg har alltid vært tilpasningsdyktig og klarer meg godt med lite. Jeg hadde også lagt litt til side til å spe på med i eldre år.

Men slik jeg trodde det var, er ikke Norge innordnet. Ikke nå lenger. Minstepensjon er i dag et relativt begrep og ytes etter en glidende skala. Og alt jeg hadde spart, i tillegg til alt jeg hadde i inntekt gikk med i det bunnløse sluket av utgifter alle ventede og enda flere uventede følger av mors vergemål medførte.

En morgen i oktober 2018 våknet jeg og klarte ikke lee meg. En ubeskrivelig smerte i nedre del av ryggen gjorde det umulig å komme ut av sengen. Ved hjelp av langsom tid og ekstraordinære anstrengelser klarte jeg til slutt å rulle meg ned på gulvet. Jeg endte på alle fire. “Her halvt sitter, halvt ligger jeg altså,” hørte jeg meg selv si. “På gulvet, på knærne. Slagen. Med brukken rygg.” Og slik kjentes det ut, som om ryggen var gått itu og aldri ville bli hel igjen. David mot Goliat-effekten.

III:

Dette dagboksnotatet begynte jeg å skrive for to måneder siden, i september. Det gjorde vondt. Derfor har jeg vegret meg for å gjenoppta tråden og fullføre disse skriveriene. Det kjennes fremdeles vondt. Å trenge hjelp kjennes så sårbart. Flaut, gjør meg brydd for at jeg er til bry. 

Jeg er uten troverdighet. Slik oppleves det. Denne saken er så ekstrem, så åpenbart urett og på så mange vis, at den rett og slett ikke er til å tro. I manges ører vil denne fortellingen høres ut som en serie overdrivelser ispedd ondsinnede og sannsynligvis hevngjerrige påstander. Alt ihop. At opplevelsen er slik, offerets opplevelse, har jeg nå erfart og endelig oppfattet at myndighetene spiller på.

Fenomenet utnyttes helt bevisst. De har full tillit til at taushet og avvisning vil virke denne gangen også. Metoden er velprøvd. Effekten av taushet og trenering: Interessen fra omgivelsene visner, litt mer for hver runde. Saken har ingen nyhetsverdi lenger. Omgitt av taushet brenner offeret for urett seg til slutt ut, helt ved egen hjelp.

For hvor mange ganger kan en synge samme refrenget og forvente å bli hørt og tatt på alvor? Hvor mange ganger kan en be før en blir et bunnløst sluk? Alt dette jeg avskyr, ikke klarer tanken på at jeg skal oppfattes som, men i denne situasjonen blir tvunget til å være. Og det er akkurat her jeg befinner meg – den ikke troverdige og som et bunnløst sluk.

Jeg fortalte historien. Fortalte den igjen, og fortsetter å fortelle den. Myndighetene, de ansvarlige, forblir tause. Myndighetene med god hjelp av jurister, PR- og andre konsulenter vet av og utnytter sårbarheten. Kunnskap om psykologisk påvirkningskraft, adferds- og gruppepsykologi, er en del av ekspertisen som besittes av PR- og rådgivningbyråene stat og forvaltning benytter.

Og etter mer enn fem år med og etter å ha vært tvunget til å betale doble boutgifter (for mitt eget hjem og mors bolig) – strøm, kommunale avgifter, boligskatt, forsikringer osv. – er resultatet at jeg nå er i ferd med å ende opp som lassaron. Drenert. Bokstavelig talt.

Er det virkelig så hensynsløst kalkulert, så kynisk, eller er det noe jeg innbiller meg? Er jeg i ferd med å bli overmistenksom og paranoid? begynte jeg å spørre meg selv etter å ha opplevd det samme mønsteret bli gjentatt fra myndighetenes side, om og om igjen og mange ganger. Vi ser det samme mønsteret i barnevernssaker der Norge dømmes gang på gang i EMD og det forbigås i taushet av myndighetene. I Tolga-saken der tre brødre ble diagnostisert som tilbakstående og satt under vergemål uten å vite det, fremsto til slutt ordføreren selv som nærmest tilbakstående med sine evige gjentakelser av at “Jeg kan ikke uttale meg for vi vet ikke nok og må vente til alt er på bordet og alle detaljer på plass”. I AAP-sakene i kjølvannet av NAV-skandalen har alle som har blitt urettmessig straffedølmt – med rulleblad og gjeldsproblemer oppover ørene – blitt satt på vent på ukjent tid “i påvente av rapporten”.

Trenering. Du har rett å klage. Det gjør du, omatt og omatt att, men blir hver gang møtt med avvisning og påfølgende taushet. Slik holdes ofrene på gress mens tiden går og ressursene tappes. Til slutt innser en, utarmet, at slaget er tapt og gir opp. Myndighetene fremstår som rene. De har oppfylt sitt ansvar og gjort sin plikt. Berørte har hatt rett til å klage.

Både strategi og retorikk er identisk, og over hele linjen. First House og andre byråers oppskrifter på krisehåndtering.

Så til slutt måtte jeg innrømme, at nei, det er ikke paranoia. Det er slik det faktisk er. Og det kommer ovenfra, høyt oppe i maktapparatet. Høyest oppe sitter noen og dikterer. De legger føringer og retningslinjer og kaller det jus, konsulentvirksomhet og rådgivning.

I dette dramaet, mors og mitt, er alle marionetter. Alle henger i tråder noen andre trekker i. Vi er alle ofre. Også de som sitter med ansvaret.

IV:

Endelig. Til saken:

Vi trenger hjelp. Mor og jeg trenger hjelp. Vi er nå så forslitte, så utarmet, at vi har endt opp med ingenting. Ikke har vi lenger et eneste minne om at vi i sin tid var en hel familie. Det finnes ingen minner igjen etter de som var før oss. Vergen har tatt alt. Selv bilder fra fotoalbumene har vergen fjernet: Det finnes ikke et eneste bilde igjen tatt i mors hjem, hverken ute eller innvendig, formodentlig for å forhindre at de kan benyttes som bevisføring. Det mor og jeg nå skulle ha gjort nå på hennes siste reis – oppsummering og konsolidering – får vi ikke gjort. Det finnes ikke lenger noen ting å gjøre det med.

Nå har myndighetene, spesielt kommunen, tatt det meste av det lille som var igjen av ressurser. Nå er vi i ferd med å miste aller siste rest. Selv har jeg ikke penger til ordentlig mat tre uker i måneden. Hverken mor eller jeg har tilgang på noe av hennes midler. Hun er ikke under verge, men ingen av oss vet hvem som styrer pengene hennes nå. Vi blir ikke snakket til. Vi aner ikke lenger hva som venter oss omkring neste sving. Vi, og spesielt jeg, lever i fullkommen uforutsigbarhet.

Jeg har aldri opplevd å være i en lignende situasjon før. En mister alt håp. Et liv uten et reelt livsgrunnlag, fanget i et nettverk av ansvarsfraskrivelse, forstillelse og uredelighet er ikke et liv. Det er en helvetes eksistens. Under slike omstendigheter oppleves til slutt tanken på et riktig langt fengselsopphold eller døden som balsam for både sinn, kropp og sjel. Denne pensjonistens fremtidsutsiker er som hjemløs og lasaron. Det kjennes skremmende nært.

Saken mor førte og der jeg snakket på hennes vegne, førte ikke frem. Saken ble anket, men vi har ikke penger til hverken advokat eller leie av rettslokalene. Vi er satt i sjakk matt av noen som påstår seg å ville både verne om og ha våre – iallfall mors – interesser som sin oppgave og førsteprioritet. Mors bolig kan ikke selges for takstmannen koster 5-10.000 kroner og tinglysningen 25.000. Det har vi ikke. Vi er sjakk matt.

Men noen må stilles til ansvar for denne elendigheten. Sannheten og fakta må komme for en dag, og ufravikelig. Derfor må saken gjenoppvekkes og prøves for retten igjen. Første runde i Tingretten ga verdifulle erfaringer. Det betyr vi vil unngå å gå i feller vi uvitende gikk i i den første runden.

Det er myndighetene som i sin utilstrekkelighet, med alle tomme løfter og manglende vilje til å ta ansvar for dårlige valg og feilskjær, som har berøvet en alminnelig, høyt utdannet mann for alt rimelig livsgrunnlag. Det er myndighetenes feilbarlighet som har fratatt alle håndfaste minner og gjort en hel familie historieløs. Gjennom fornektelse, spinn og et nettverk av insinuerende påstander og usannheter har de omskapt et verdig menneskeliv til en tilværelse i ingenmannsland. Alt, fordi jeg hadde tillit og trodde på dem. All tillit og godtroenhet har isteden blitt misbrukt og utnyttet, til aller siste dråpe.

Denne lasaronen er norske myndigheters skaperverk.

V:

Jeg har to bønnfallelser. Hvordan de best kan løses rent praktisk er jeg usikker på, men det vet kanskje en eller flere av dere som leser dette mer om enn jeg:

  1. Vi behøver hjelp til å overleve og ivareta alminnelige plikter. Dessuten vil jeg gjerne at mor skal oppleve jul. Denne julen kan bli hennes siste. Vinteren står for døren og det finne ikke ved, heller ingen midler til å betale for brøyting. I tillegg til mye annet, står også tvangssalg for døren på grunn av et utestående mindre restbeløp. Det vil jeg aller helst unngå.
  2. Vi behøver også økonomisk støtte til en ny omgang i retten. En ny organisasjon, Stiftelsen Rettshjelpsfondet, har nylig blitt startet der flere advokater står bak. Denne organisasjonen ser lovende ut og kan kanskje hjelpe oss i å gå videre på en best mulig måte.

Vi trenger at noen setter i verk en Spleis, eller lignende. Et større løft: At folk oppmuntrers til å dele og at budskapet og kunnskap om saken spres. Er det noen som er villig og ser seg i stand til å sette i gang et slikt prosjekt?

Jeg mener det er ufordelaktig at jeg selv står bak, men jeg skriver gjerne en kort orientering med en oppsummering og hovedpunkter i saken.

Dette er vårt eneste håp, det eneste jeg klarer finne på etter å ha vridd hjernen min og forsøkt et utall andre løsninger i måneder og årevis.

Vi kan hjelpes gjennom bidrag, små eller store – 50 kr er nok til brød og melk, eller en deodorant, eller en eske druer og en melkesjokolade til mor. Det er nå så lite, at alt vil gjøre godt og komme til nytte.

Til bidrag kan benyttes, ialfall foreløpig og inntil et mer formalisert prosjekt eventuelt er iverksatt:

Vipps: 936 17 077
Nettbank: 1503.14.31139
Last ned | Dyrud-saken | Bidragsinfo

Usj, som jeg gremmes, som dårlig samvittighet og følelsen nedverdigelse river i meg. Men jeg ser ingen annen utvei.

Noen av dere som leser dette vil ha hjulpet oss før. Det har vært uvurderlig og dere skal vite at takknemligheten vår er stor. Du behøver ikke å gjøre det igjen. Dette er ikke noe vi hverken forventer eller føler vi har krav på. Derfor har vi heller ingen forventninger til noen som helst, vi er i en situasjon der vi er tvunget til å spørre. Om dette forslaget ikke kommer til noe, er det som det er. Dette er ingens plikt. Men iallfall har jeg forsøkt.

Vær så snill å ta kontakt om du har noen tanker eller forslag, gjerne gjennom kontaktskjemaet nedenfor om du ikke allerede har kontaktinformasjon til meg.

Nå skal jeg gå og dusje før jeg legger meg nedpå litt og forsøker å glemme det jeg har sittet her og skrevet de siste par timene.

Ønsker dere alle en god og velsignet helg!


lassaron
Som dette føler jeg meg nå til dags.

Salme 91



 

1 hendelser på “Dagboken | Minstepensjonist, tvangssalg og snart lasaron”

  1. Lest med stor sorg.
    Dette er ikke delbart, men kunne det ikke vært det? Du har så mange følgere, -det er flere som ser din side enn Vergemålsalliansens. Jeg kan forstå om du ikke vil ha dette på din egen side, men det ville garantert gi mere håndfaste resultater.
    Bidrar om jeg kan etterhvert.
    💙

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *