web analytics
Kjell Dyrud in memoriam

Dagboken | Enda en | Kjell Dyrud in memoriam

 

Kjell Dyrud | In Memoriam

Grytidlig på morgenkvisten i går døde onkel Kjell. 

Kjell var “attpåklatt” og den yngste i fars søskenflokk, hele 20 år yngre enn pappa. Derfor var Kjell og jeg omtrent like gamle – Kjell var bare snaue tre år eldre enn meg på tross av ærverdig onkel-status. Dermed opplevde jeg nok Kjell mer som en gild kompis, en slags storebror, enn en tradisjonell onkel.

Da vi var yngre tilbrakte vi mye tid sammen – lekte cowboy og indianer på loftet, klatret i furutrærne og slang oss i reip i Rikåsen på Kolbotn og lot som vi var Tarzan. Vi gikk på grøssere på kino, leste bøker, tegneserier og blader, og vi byttet stadig lektyre med hverandre. Jeg var misunnelig på Kjell for han leste lynraskt – mye fortere enn jeg gjorde, litt skjeløyd som jeg er. Da jeg var omtrent 11 og Kjell 13-14, hadde han lest en ny bok, en science fiction-roman som het Stjernefyrstens sønn av Edmond Hamilton. Han var vill av begeistring. “Den du lese!” sa Kjell og ga boka til meg. Jeg har fremdeles Stjernefyrstens sønn i bokhylla. Burgunderfarget innbinding. Det er ikke lenge siden jeg tok den frem og leste i mimrings tjeneste.

En uke eller to i hver sommerferie i mange år tilbrakte jeg hos farmor og farfar. Farfar var stasjonsmester på Kolbotn stasjon. Den første natta var alltid urolig siden et tog passerte hvert tiende minutt og farfar snorket med mye lyd: det låt som et travelt sagverk. Men dagene med Kjell var spennende og gjorde opp for mangel på søvn.

Var det varmt dro vi til Kolbotntjernet for å bade, eller helst stupe. Kjell stupte fra timeteren, mens jeg sto skjelvende og turte så vidt å hive meg utfor tometeren for ikke helt å skjemme meg ut i onkelen min sine øyne. – Hopp, da vel! sa Kjell. – Du behøver ikke stupe! Kom igjen! Prøv! Til slutt lot jeg meg overtale og hoppet fra timeteren. Det var mest for ikke å fremstå som feig og en pingle, ikke fordi jeg hadde lyst. Men det er viktig å våge og prøve, tenkte jeg, bet frykten i meg og seiret. Det fulgte mange hopp fra timeteren etter dette. Noen ganger hoppet vi samtidig – en, to tre, hopp! – og konkurrerte om hvem som klarte å komme først opp til vannflaten igjen.

Kjell var med i Kolbotn bryteklubb og hadde bryting som hobby. Det syntes jeg var veldig eksotisk. Sånt hadde vi ikke på Dokka: Der sparket gutta fotball om sommeren og gikk på ski om vinteren. Ingen av delene syntes jeg spesielt mye om. Men jeg likte å svømme og lærte både å svømme og livredning i 8-9-årsalderen. Heldigvis hadde vi fine elver og et offentlig svømmebasseng som var 25 m. i lengde på Dokka. Men jeg tenkte ofte at jeg gjerne skulle ha likt å prøve meg på bryting, alltid litt beundrende misunnelig på Kjell som nøt privilegiet.

Var det skikkelig varmt i solsteiken hendte det vi dro på sykkel til Ingierstrand, noen ganger til Gjersjøen. Det var mest for å få litt avveksling fra tjernet. Det gikk som en fei siden det nesten bare var nedoverbakke til sjøen og badestranda. Der hadde de også suveren softis – med krokandryss, vår begges favoritt. En gang svømte Kjell på en diger brennmanet og ble dynket i sprit av badevakta. – Vodka, sa Kjell og slikket av brennevinet. Jeg syntes han var tøff. – Blir du full? spurte jeg. – Nei, err’u gæren! svarte Kjell. Så slang vi oss på syklene for å dra tilbake til Kolbotn. Veien hjem var mest oppoverbakke. Da vi kom frem var vi begge utslitte og fem ganger svettere enn før vi dro for å avkjøle oss.

Kjell og jeg gikk ofte på kino. Farmor hadde en krukke med husholdningspenger helt øverst i skapet i det lyseblå kjøkkenet. Hun måtte stå på taburett for å få hentet den ned. Så ga hun hver av oss nok til en kinobillett og litt godis. Som sønner av jernbanefedre reiste Kjell og jeg gratis med toget, derfor endte vi som oftest på kinoen på Hauketo. Det tok bare fem-ti minutter og der viste de ofte Dracula og andre fryktinngytende gysere. Det likte vi. Jo flere gys, jo mer oppildnede samtaler i etterkant, noen ganger i dagevis.

Kjell kunne navnet på alle kinoene i Oslo og omegn. Drømmen var alltid å gå på Colosseum eller Eldo. Til stor sorg var billettprisene i Oslo mye høyere, så det var ikke mange gangene vi hadde råd til å gå på Eldorado, favoritten. Men hvert besøk var et høydepunkt og innebar gjerne et gjensyn med John Wayne, vår felles helt. Vi så mange fine cowboyfilmer der!

Var vi så heldige å ha råd til en Oslo-tur, gikk alltid turen innom Studenten øverst i Karl Johans gate – Studentens softis: ingen over, ingen ved siden! Da vi ble eldre ble softisen erstattet med en porsjon lapskaus i pappbeger på snackbar. – Det må være rikelig med pepper på! sa Kjell og var så raus med dryssene at jeg fikk tårer i øynene og behov for å nyse av bare synet. Det var en snackbar i Dalsbergstien, ikke langt unna Shell-stasjonen, som var favoritten. Der var lapskausen spesielt god, og flatbrødet var gratis.

Da det var tivoli ved den gamle Østbanestasjonen et år, nærmest tvang Kjell meg til en tur med noe han kalte “rotoren”. Rotoren besto av et sirkulært rom der vegg og gulv dreide seg fortere og fortere rundt inntil sentrifugalkraften gjorde at vi satt klistret til veggen mens gulvet ble senket og forsvant under føttene på oss. Der hang vi alle, som spikret fast midt på veggen. Kjell hoiet og ropte av fryd. Jeg turte ikke snu på hodet for å se på karen en gang, full av frykt for at jeg plutselig skulle løsne og befinne meg i fritt fall. Opplevelsen gjorde inntrykk for livet. Det kuleste jeg hadde vært med på noensinne.

En gang vi satt på trappa til privatinngangen på øversiden av Kolbotn stasjon, snakket vi om det viktigste av alle temaer i denne verden for de fleste gutter: damer, forelskelse og den store kjærligheten. Jeg var 11-12 og Kjell 14-15. Kjell utredet i detalj om ulike typer kyss: – Når du er kjempeforelska må du kysse dama, skjønner du, sa Kjell og anbefalte på det varmeste den franske varianten. – Når du skal kysse en jente på fransk må du legge hodet litt til siden og ørlitt fremover, forklarte Kjell og var voksent pedagogisk i tonen. – Så, med halvåpen munn, nærmer du deg forsiktig og stikker tunga inn i munnen på henne. – Hva!?!? utbrøt jeg, lamslått av skrekk over opplysningen. – Så må du huske å bevege tunga litt da, skjønner du. Men ikke for mye sånn at den kommer i halsen på henne for da kan hun brekke seg og kaste opp! fortsatte Kjell. Himmel og hav og du gode Moses, tenkte jeg og så spørrende på Kjell: – Synes dette høres litt grisete ut, jeg? – Bare vent, skal du se! svarte Kjell og fremsto full av autoritet og selvtillit.

Det skulle ta enda et par-tre år før jeg fikk prøvet ut denne viktige livsleksen i praksis og fikk erfare at, det tilsynelatende griseriet til tross, var det slett ikke så grisete likevel, men tvert om og i høyeste grad verdt enhver eventuell anstrengelse. Det var fint å ha en onkel som bare var litt eldre enn jeg selv var, og som kunne innvie meg i livets viktigste mysterier på en måte som var aldeles ikke-truende og bare tilforlatelig. Det er jeg takknemlig for.

Alle kveldene vi hadde sammen der musikken preget samværet, husker jeg som om det var i går: Gitarakkompagnement og sang gjennom flere tiår i stuene på Gjøvik, Jaren, i Bjerregårds gate, i Gråbeingården i Jens Bjelkes gate, på Veitvet. Tiden Berit, Kjells kone og min tante ennå levde – hun var klok, blid, snill som dagen var lang og rågod på å synge andrestemme! – har etterlatt mange gode minner jeg verdsetter høyt. Noen av de aller beste.

Og et viktig faktum til: Det var Kjell som introduserte meg til The Beatles. Da bodde han på Gjøvik og hadde begynt i NSB, hans første jobb, mens han på fritiden spilte fotball og var med i band. Selv gikk jeg på realskolen. Kjell hadde feiret egen lønningspose med å kjøpe Please Please Me, det aller første studioalbumet Beatles ga ut. Først spilte Kjell Anna (Go to Him) for meg: – Den synes jeg er skikkelig fin, sa Kjell, før han fortsatte med et frydefullt glis i ansiktet: – Men skal du høre! Så satte han på hele albumet. Ikke et mukk ble sagt under hele seansen, bare ren musikalsk henrykkelse. En skjellsettende opplevelse.

Inspirert av de dagers Radio Luxembourg som vi ivrig lyttet til i unge år, her er tre-fire favoritter og gjengangere. Forresten var det Kjell som viste meg hvordan jeg skulle finne frem til Radio Lux på mellombølgebåndet også:





Dette var i lang tid en av Kjells favoritter, og han sang den godt:


Jeg kjenner meg arg for at jeg ikke rakk å si farvel til Kjell. Jeg visste han var dårlig, men ante ikke at livet var i ferd med å ebbe ut. Jeg skulle så gjerne ha sagt ha det og takk!

Nå kan jeg bare kondolere til Simen, Håvard og familiene deres og ønske dem alle alt godt i sorgprosessen. Måtte gode minner nære dem alle.

 

kjell dyrudKjell var en stolt pappa, svigerfar, bestefar og onkel.

 


 

Dette – at folk faller fra og blir borte for alltid – er det minst attraktive ved å bli eldre. Folk en er glad i, beundrer, lærte av, elsket med – borte blir de, en etter en.

Kanskje må det være slik. Kan hende er det en del av forberedelsen til ens egen utgang.

 


Flere minneord:

Thor Heine Dyrud | Svart desembernatt ’74

Bro (Thor Heine Dyrud)

Farvel, fetter! (Vegar Werner)

He Slipped Away (Vegar Werner)

Hal Ryder In Memoriam

The Unforgettable Lynette Davies

 

 

6 hendelser på “Dagboken | Enda en | Kjell Dyrud in memoriam”

  1. Wenche Elisabeth Kragseth

    Så flott skrevet om Kjell😊 Artig å lese denne minneboken, og musikken
    trekker frem gode minner fra barne-og ungdomsår på Veitvet.

    Kjell var ett varmt menneske og dørene hos han og Berit var alltid åpne. Man var alltid velkommen.
    I tenårene hadde en mange gode timer der, gjerne rundt kjøkkenbordet. Berit disket opp med pizza og fylte pannekaker, Kjell fant frem gitaren og vi sang oss gjennom ett langt repertoar av låter fra 50-60 og 70 tallet, med innslag fra både norsk visesang, og Contry. Noe som bidratt til at man har lært å sette pris på all slags musikk.

    På Veitvetbanen traff man alltid Kjell når gutta spilte, og på treningsleir/ fotballturer var gitaren også med.

    Vil alltid huske Kjell som en varm, omsorgsfull og god person. Minnene – noen av de beste, bevarer en for alltid.

    Takk for mange gode, hyggelige, stunder Kjell. HVIL I FRED🌺

    Varme tanker går til Håvard og Simen, med familier i denne tunge stunden.🌺

    Kondolerer

    Wenche Elisabeth Kragseth

    1. Takk for en fin tilbakemelding, Wenche Elisabeth. Ja, Kjell var et varmt menneske, dypt medmenneskelig. Lynende intelligent var han og sjenerøs, akkurat som Berit. Det var endeløse kopper kaffe fra en aldri tom termokanne på bordet, mat og annet som gjestfritt ble bydt på. Jeg hadde vondt av han etter at Berit ble borte. Det gikk hardt inn på Kjell og han trakk seg veldig tilbake etterpå. Det gjorde det vanskelig å gi han støtten han kanskje kunne hatt godt av: Balansen mellom å vise hensyn og respektere en person i sorgs private rom og føle en vil unngå å virke invaderende, og å gi personen et tiltrengt dytt og støtte, kan være hårfin og vanskelig. Skulle gjerne hatt mye mer tid med Kjell de senere årene.

      Heldigvis er jeg, i likhet med deg, takknemlig for tiden vi hadde sammen og alle de gode minnene.

    1. Hei,

      Takk for hyggelig tilbakemelding, Per. Her er NRK-opptaket fra Talent 68. Dra indikatoren til 21 min. – Kjells opptreden starter der:

      https://tv.nrk.no/serie/talent/1968/FBUA07007168/avspiller

      Var i utlandet da programmet gikk, men visste han skulle delta. Første gang jeg så det er bare noen måneder siden. Artig å legge merke til fingrene hans på høyrehånda. Han pleide å gjøre sånn hver gang han ble litt i villrede eller stresset og “nerverik”. 🙂

  2. Nesten som å lese et kapittel i Beatles av Lars Saabye Christensen, men så er det pappaen til klassekamerat Håvard, naboen vår og venn. Vakkert og rørende!

    1. Takk skal du ha, Heidi. Selv har jeg ikke lest Beatles, men at du får slike assosiasjoner tar jeg som en kompliment. Så hyggelig at du har vært klassekamerat og er nabo med Håvard. Han er en fin kar, han òg! I mine øyne virker det som om han er gjort av det beste i både mor og far sin. – Alt godt til deg, og takk en gang til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *