web analytics

Dagboken | En til | Hal Ryder In Memoriam

 

Hal Ryder | In Memoriam

Aldri før. Ikke noen gang tidligere har jeg satt meg ned for å skrive en nekrolog til en levende. Ikke før denne kvelden. Hal, en gammel venn, har akkurat sagt adjø.

Sykdommen krever livet i løsepenger for å sette ham fri. Frihet var valget han tok da han bestemte seg for å legge seg inn på hospice. Den endelige overgivelse.

Dette var bare få dager siden. I dag sendte Hal dette bildet. Bare bildet, ingen ord:

Hal Ryder | en til - hal waving goodbye

Hal, sweet soul. My friend. I see you, hear you. I understand. You’re saying goodbye to us.
I’m at a loss for words. Nowt to be spoken, not anymore.

Herregud, jeg vet ikke hvilken i rekken av alle dem som har blitt borte du nå utgjør, Hal – jeg har for lengst mistet telling.  For mange. Alle, akkurat som deg, dro for tidlig. Kanskje er det slik? At det nesten alltid oppleves som for tidlig?

Døden kommer sjelden beleilig. Bare de aller heldigste møter døden med en åpen favn, et velkommen. Derfor oppleves det som en velsignelse at det later til at du tar farvel i forsoning med din skjebne. Utgangen. Det er til trøst for meg.

At this moment I’m sitting here, bereft, and waving back at you from across this vast ocean.
All emptiness. Can you see me? Hear me? Feel me? I remember you – remember you so well!

Hal Ryder

Å tilbringe tid med deg var levende, en fest. Du var som et helt party i en eneste person. Entusiasme og begeistring, alvoret, latter og ømhet – alt var så nært, alt rommet du. Slik tenker jeg på deg.

Hal Ryder

Kjærligheten for Shakespeare delte vi. Som professor emeritus i teater ved Cornish College of the Arts øste du raust av kunnskapene og erfaringene dine. Du elsket å undervise, elsket og respekterte studentene og de deg, du elsket regi, elsket teateret. Å gå på en teaterforestilling med deg var spennende. Aldri var en forestilling så levende så lenge som gjennom opplevelsen og samtalene våre etter hver gang vi hadde vært i teateret sammen. Det er samvær og samtaler jeg kommer til å savne.

Do you remember when we went to see Brian Cox and Robert Lindsay in Peter Gill‘s magnificent production of The Changeling at the Riverside Studios, Hal? It was early Spring in 1979. Leaving the theatre we were both – on this occasion and for once! – quite speechless.
Images of the performances, the set, and the directing haunt my mind to this day. Having been in rehearsals all day, I was exhausted and reluctant to go  but I’m so grateful you urged me to come along. That evening became a treasured memory for life.

Hal Rosenblatt (Hal Ryder)Hal RyderHal Ryder

 

 

 

 

 

 

 

 

 

“I’m just a nice Jewish boy,” you used to say. And you couldn’t help yourself adding, every single time: “I mean, really!” – the operative word being ‘really’.
The nice Jewish boy became an actor, then a director and a great teacher. I feel privileged to have been your friend during more than four decades of your life and career.

Hal Ryder

Hal, you possessed the whackiest sense of humour. You loved a great laff and you made others laugh. Inspired by this shot of you from some movie or TV-appearance a few decades ago, here’s for you – right up your alley:



We first met at the Drama Studio in London in the early Autumn of ’78. A student on the Directing Course, my very first assignment was directing a scene from Neil Simon’s Come Blow Your Horn. You and Peter Layton, your ever great friend and then principal of DSL, were the two actors playing two of the Bakers. I remember how I, filled with angst and insecurity, fumblingly approached the scene – a new script, an American play, NYC accents, a comedy, and two experienced actors… the challenge couldn’t have been more daunting; my, did I feel insecure! However, you both kindly considered all my suggestions and rehearsals took their course. The scene never seemed to completely jell and fall into place, though, and I remember getting increasingly flustered. Where did I go wrong?

Then, one day and all of a sudden, the two of you really got going, and you nearly blew my hair off my head! Were you good? Ace! I laughed so hard tears were streaming down my face – I was awestruck at how brilliant you both were. I learnt a lot about directing during those fifteen minutes, and even more about comedy. In a flash I realized where I’d gone wrong, what I had not offered you; it was all about pacing – physicality and timing, tempo and rhythm – and you gave a perfect demonstration of how it should be done. Those rehearsals were, as was the entire training at DSL, a joy and a gift.

You became a friend and you have remained one ever since.  That was an even greater gift, and one for which I’m forever grateful. Thank you, Hal!


Hal Ryder

Da du ble hiv+ for 15 år siden (eller når det var, jeg husker ikke nøyaktig når lenger), møtte du nyheten med stoisk ro. Du valgte ikke å ta cocktailen av medisiner du ble tilbydt. Isteden gikk du inn i et helseregime som krevde selvdisiplin og abstinens. Diett, inntak av vitaminer og kosttilskudd, trim og komplementærbehandling sørget for å holde t-cellene dine på normalt nivå. Slik var valget ditt og du levde godt og var symptomfri. Det var heller ikke hiv som skulle innhente deg og bli din endelige skjebne, slik du kanskje trodde. Det var en helt annen sykdom som skulle vise seg nådeløs i å ville kreve ditt alt.

Jeg beundrer din målrettethet og motet du utviste, her som i mange andre sammnhenger.

Jeg kjenner meg glad for å ha møtt og blitt kjent med deg, og takknemlig for berikelsen vennskapet vårt har vært for meg.


 Hal Ryder | Hal and Dallon
I have no idea what happens on the other side of life, Hal. Then, who does?
May be your beloved Dallon will be waiting for you in the beyond and unknown.
In this moment I wish it turns out to be so; I know how deeply you loved him, how much you always missed his presence in your life.
I feel like greeting you both with a blessed be!


Før alt dette var ferdigskrevet kom meldingen om at Hal var død. Han døde i går, den 17. oktober 2020, bare et par dager etter at han hadde sendt bildet der han vinker farvel.

Hal Ryder

Hal, thass all. It’s goodbye for now, ol’ pal!


 

To timer etter at jeg mottok det sørgelige budskapet om Hals bortgang, fikk jeg beskjed om at nok en jeg har hatt kjær var borte. Grytidlig på morgenkvisten i går døde onkel Kjell.

Av Hal lærte jeg om teater, av Kjell om livet. Jeg er dypt takknemlig for begge deler.

To kjære mennesker, to tap med timers mellomrom på en og samme dag. Det er nesten for mye å bære for en gammel stakkar.

Dette – at folk faller fra og blir borte for alltid – er det minst attraktive ved å bli eldre. Folk en er glad i, beundrer, lærte av, elsket med – borte blir de, én etter én.

Kanskje må det være slik. Som et ledd i skaperverket kan hende er det slik det viselig er innrettet og ment å være. En del av forberedelsen til ens egen utgang.

 


en til

 

Hal Ryder | In Memoriam

 

 


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *