web analytics

Dagboken | Gud, lykken og livet fullt av faen

 

Gud, lykken og livet er fullt av faen. Det er her jeg befinner meg. Mellom væren og intet. Midt i livets flo og fjære.

For ikke mange år siden gledet jeg meg over å eldes. Det kjentes riktig og godt å se rynker folde seg og bli liggende, huden slappere, kjenne pusten bli kortere, ryggen stivere og finmotorikken rustne. Modning, helt inn til margen. Det var slik det kjentes. En fullkommen fullbyrdelse.

Hver gang jeg satt på kafé eller gikk på gaten, kunne jeg plutselig legge merke til en gammel kvinnes ansikt, eller en manns, og kjenne fryd og ærefrykt boble i meg over skjønnheten i sporene et langt og levd liv hadde etterlatt.

Men det var før nyheten nådde meg om mors vergemål. Etter at tragedien – ja, en tragedie det er! – gjorde inntog i livet mitt, gleder jeg meg ikke lenger over å bli eldre. Gleden har blitt kuppet. Kapret av tanker om døden. Dag og natt tenker jeg på dette store, tause mysteriet ingen av oss har erfart og derfor ikke vet hva innebærer. Døden har blitt som en altoverskyggende tilstedeværelse i alt jeg gjør, i tankene jeg tenker, i drømmene jeg bærer på.

Hver eneste celle i kroppen min er døden bevisst.

Og det er en realitet, at helt siden den sene februarkvelden jeg kom til verden i en liten fødestue i Lillestrøm, der jeg blå av oksygenmangel ble manøvrert med øvede hender ut av mors blødende skjød av jordmoren som het Engeline, hadde døden begynt sin målbevisste gange i min retning. Hver dag nærmere. I langsom bevegelse har den obskure figuren kommet stadig tettere innpå,  hele tiden med en målrettet selvsikkerhet som bare kan observeres hos en som er forvisset om seier.

Da jeg i tenårene leste romanene av Camus antok innholdet i Den fremmede, Pesten og Fallet sitt eget liv. Det er fremdeles levende i meg. Likedan opplevde jeg morskap og fascinasjon for det absurde teater. Absurditetens dramatiske form gjenspeiler det forgjengelige, ofte tåpelige, i menneskers tanker, adferd og relasjoner i respons til eksistensielle spørsmål: Meningsløse liv som leves uten formål, og i relasjoner der kommunikasjon menneskene imellom har brutt sammen. Vi går i sirkel og ender der vi begynte.

Grådig slukte jeg skuespill ført i pennen av Ionesco, Tardieu, Adamov, Genet, Arrabal, Becket, Fo, Pinter og andre. Hver gang humret jeg beruset av gjenkjennelsens fryd, samtidig som absurditeten i vår eksistens ga meg psykisk knip og tankekjør. Opplevelsen fikk hjertet til å svulme av medfølelse for oss alle, slik Strindberg så enkelt uttrykte gjennom Indras datters velkjente replikk i Ett drömspel: “Det är synd om människorna.”

Livets tragiske komedie. Eller komiske tragedie. Det kommer ut på ett. Av og til bikker det meste over i det komiske, andre ganger tar tagedien over.

Sporene til hvem jeg skulle bli har vært der bestandig. Som guttunge tilbrakte jeg mye tid med mormor som fortalte fra bibelhistorien og lærte meg salmer. Hun siterte trutt Joh. 3:16, ofte kalt Den lille bibel: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Amen, avsluttet vi i kor.

Så sang vi en salme, gjerne “Ingen er så trygg for fare som Guds lille barneskare”. Den visste mormor jeg syntes var både fin og betryggende. Eller majestetiske “Herre Gud, ditt dyre navn og ære”, eller “Fra himmelen høyt jeg kommer her”, som jeg også syntes var gjev: Jeg likte bildene versene mante frem i hodet mitt – Jesus iført flagrende gevanter som i glidende flukt åpenbarer seg gjennom skylaget og grasiøst lander på tunet utenfor kjøkkenvinduet for å gjøre oss alle glade, rett ved siden av fuglebrettet. – Det må tilføyes at han aldri dukket opp, og uteblivelsen burde ikke komme som en overraskelse på noen. Det er som det har pleid å være og alltid er.

Det ga meg urimelig mye hodebry at jeg var ment å henvende meg til Jesus hver gang jeg følte behov for å betro meg, eller ha en ganske så privat samtale med Gud – “ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Jeg, lille pjokken, klarte ikke å få dette til å rime med bildet av Gud som dypt personlig: Allestedsnærværende og allvitende, han som så alt jeg gjorde og visste hva jeg tenkte, mens han kjærlig holdt sin vernende hånd over meg og bare ville meg vel. Defor ga jeg sånn sett blaffen i Jesus i den sammenhengen. Jeg snakket rett til faren hans. Det har jeg fortsatt med. Det er i regelen best å gå direkte til kilden.

Hjemme hadde jeg også en far, en høyst kjødelig en. Han hadde andre oppfatninger. Han fortalte om andre muligheter, innviet meg i andre idéverdener, andre teorier. Darwin for eksempel. Så da jeg som 8-9-åring i bibelhistorietimen la ut om evolusjonslæren, gikk det antakelig ubemerket og over hodet på klassekameratene mine, men rett inn hos lærerinnen. Resultatet var en hasteinnkallelse til lærermøte.

I avisen dagen etter dukket det opp en notis der det ble rapportert, at i gårskveldens ekstraordinære lærermøte hadde en fortvilet klasseforstander uttrykt dyp indignasjon. Hun var bekymret over hvor utfordrende – ja, til det umulige! – det var blitt å formidle den kristne lære når man i hjemmet motarbeidet både skolen, læreplan og en krevende lærergjerning.

Jeg leste med store øyne og et spørrende sinn og syntes påstanden var å trekke det hele vel langt. Alt jeg hadde fortalt i bibelhistorietimen var at det fantes andre muligheter, andre oppfatninger av hva forklaringen på menneskets opprinnelse var. Edens hage eller det afrikanske kontinent, ape eller Gud? Jeg hadde ikke påstått at hverken det ene eller andre var rett.

Pappa lo hjertelig. Så hvem vet? tenkte jeg, guttungen. Hvem vet hva som er rett? Det ville jeg prøve å finne ut av.

Slik har det fortsatt. Jeg heller mot agnostisk teisme, har en mystikers sinnelag, men først og fremst betrakter jeg meg selv som eksistensialist. Den danske filosofen Kierkegaard, av mange ansett som eksistensialismens far, snakker om å stå naken foran Gud – her er jeg, slik er jeg, dette har jeg gjort og alt står jeg for. Nettopp denne holdningen utgjør essensen av mitt levesett. Det er mitt eneste mål – å kunne stå for alt jeg er, sier og gjør, inkludert det som ikke behager.

Innenfor en slik ramme blir spørsmålet om Guds eksistens sekundært og i stor grad irrelelevant. Et gammelt russisk fyndord uttrykker det slik: “Gud vil nødig gjøre det for deg, men fryder seg over å gjøre det med deg. Fortsett å ro mot land!”

Det verserer mange anekdotiske beretninger fra tiden Einstein foreleste ved amerikanske universiteter. Det sies spørsmålet som oftest ble gjentatt av studentene var om Einstein trodde på Gud. Hver gang skal Einstein ha svart: “Jeg tror på Spinozas Gud”.

Baruch de Spinoza var en nederlandsk filosof og fritenker som, sammen med Descartes i Frankrike og Leibniz i Tyskland, blir regnet som en av de store rasjonalistene i 1600-tallsfilosofien. Spinoza antar Guds stemme med sitt budskap til oss i denne teksten. Han skriver:

“Gud ville si:

Slutt å be.

Det jeg vil du skal gjøre er å gå ut i verden og nyte livet. Jeg vil du skal synge, ha det moro og nyte alt jeg har skapt for deg.

Slutt å gå inn i de mørke, kalde templene du selv har bygd og si at det er mitt hus. Mitt hus er i fjellet, i skogen, elvene, innsjøene, strendene. Det er der jeg bor. Der uttrykker jeg min kjærlighet til deg.

Slutt å klandre meg for din elendighet. Jeg har aldri fortalt deg at det var noe galt med deg eller at du var en synder, eller at det var noe galt med seksualiteten din. Kjønnsdriften er en gave jeg har gitt deg og som du kan uttrykke din kjærlighet, ekstase, glede med. Klandre ikke meg for alt de fikk deg til å tro.

Slutt å lese påstått hellige skrifter som ikke har noe med meg å gjøre. Hvis du ikke kan lese meg i en soloppgang, i et landskap, i vennenes blikk, i din unge sønns øyne finner du meg ikke i noen bok!

Slutt å spørre meg “vil du fortelle meg hvordan jeg skal utføre oppgaven min?” Hold opp med å være så redd for meg. Jeg dømmer deg ikke, kritiserer deg ikke. Heller ikke føler jeg meg sint eller plaget. Jeg er ren kjærlighet.

Slutt å be om tilgivelse, det er ingenting å tilgi. Hvis jeg skapte deg – fylte deg med lidenskap, begrensninger, gleder, følelser, behov, uoverensstemmelser, fri vilje – hvordan kan jeg da klandre deg for at du responderer på noe jeg har ilagt deg? Hvorfor skulle jeg straffe deg for å være slik du er, hvis jeg er den som har skapt deg? Og tror du jeg kunne konstruere et sted for å i all evighet brenne alle mine barn som oppfører seg dårlig? Hva slags gud ville gjort det?

Respekter jevnaldrende og ikke gjør det du ikke vil og ønsker for deg selv. Alt jeg ber om er at du tar hensyn i livet ditt, at årvåkenhet er din veiviser.

Min kjære, dette livet er ikke en test, ikke et skritt på veien, ikke en øvelse eller en opptaksprøve til paradis. Her og nå er dette livet det eneste, og det er alt du trenger.

Jeg har satt deg fullstendig fri – ingen premier eller straffer, ingen synder eller dyder. Ingen setter karakterer, ingen fører oversikt. Du står helt fritt til å gjøre livet ditt til himmel eller helvete.

Jeg  kan ikke fortelle deg om det er noe etter dette livet, men jeg kan gi deg et tips: Lev livet som om det ikke er det. Som om dette er din eneste sjanse til å nyte, elske, eksistere.

Så hvis det ikke er noe etterpå, vil du ha grepet muligheten jeg ga deg. Og dersom det er noe etterpå, vær trygg på at jeg ikke kommer til å spørre om du oppførte deg riktig eller galt. Jeg vil spørre: Likte du det? Hadde du det moro? Hva likte du best? Hva lærte du?

Slutt å tro på meg; å tro er å anta, gjette, forestille seg. Jeg vil ikke at du skal tro på meg, jeg vil at du skal ha lit til deg selv. Jeg vil at du skal føle meg i deg når du kysser den du elsker, når du brer dynen om den vesle jenta di, når du kjærtegner hunden din, når du bader i sjøen.

Slutt å lovprise meg. Hva slags egomanisk Gud tror du jeg er? Jeg kjeder meg når jeg får skryt. Jeg er lei av å bli takket. Føler du deg takknemlig? Vis det ved å ta vare på deg selv, helsen din, forholdet ditt, verden. Uttrykk din glede! Det er måten å rose meg på.

Slutt å kompliser alt og ikke gjenta som en papegøye alt du har blitt lært om meg.

Hva trenger du flere mirakler til? Alle forklaringer?

Det eneste som er sikkert er at du er her, at du lever, at denne verden er full av underverk.

Ikke let etter meg utenfor deg selv. Du finner meg inni deg. Der banker jeg.

Selv om oversettelsen ovenfor av Spinozas tekst er språklig svak, er meningsinnholdet klart. Årvåkenhet – nærvær – og et levende hjerte er nøkler til vår opplevelse av iboende kraft og et meningsfullt liv. Er noen overrasket av at jeg setter pris på Spinoza, selv om jeg også har innvendinger til mye i hans Etikk? Kampen mellom kreftene. Ondt og godt. Sorg og glede. Liv og død. Fantasi og virkelighet. Det vi vet og kan vite, og alt vi er faktisk uvitende om.

Mors vergemål har amplifisert alle disse kreftene og kampen mellom dem. Kampen mellom det som ivaretar livet og kreftene som river det levende ned.

All ansvarsfraskrivelse og uredelighet fra myndighetenes side, sammen med den ubegripelig amatørmessige måten saken har blitt håndtert på, har gjort opplevelsen til et destruktivt helvete som nå har gått inn i sjette året. Det er snart seks år med bortkastet tid og forkastelig liv.

Prosessen, slik norske myndigheter og embetsfolk har tillatt den å få utfolde seg, bærer i seg vitnesbyrd om en grunnleggende mangel på alminnelig, sunt skamvett og respekt. I fanget har vi fått dumpet en evig uthalt og brutal demonstrasjon, menneskelig sett, av kynisk maktmisbruk og ringakt for alt og alle som er berørt.

Hvor langt skal det måtte gå? Er målet å ivareta livet, eller å ødelegge det?

Barmhjertighet, rettferdighet, ansvar, selv nåden – dette er i våre hender.  Valget er vårt. Mitt og myndighetenes.

Måtte Gud være med oss og være oss nådig. Spinozas Gud.

Vi er alt vi vet vi har. Her og nå.



 

 

2 hendelser på “Dagboken | Gud, lykken og livet fullt av faen”

  1. Tusen takk for at du deler. Det er skrekkelig vondt å måtte gå den tunge veien fra sulten livsglede til dødsbevissthet. Jeg tror ikke alle går den, og jeg vet ikke en gang om det er en forbannelse eller en velsignelse.

    Min vei tok nesten fem år. Drømmer og tanker gjennomsyret av død. Tap. Grublerier og skyldfølelse for å ha prioritert feil. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk over, men jeg fant trøst i tanken om at i denne uendelige bølgen av nye liv som kommer og går finnes, har det fantes, og vil det finnes flere som meg. Med mine drømmer og ideer. De samme verdiene. Alt jeg måtte ha bommet på i mitt forsøk i dette livet vil bli innfridd en eller annen gang av noen som levde i en annen tid. Under andre omstendigheter.
    Det slo meg første gangen etter jeg hadde hørt sangen “SOS d’un terrien en détresse” 100 ganger og deretter leste meg opp på låtskrivere s skjebne og liv. Jeg følte jeg var som han. Kanskje han også fikk negativ tilbakemelding fra læreren sin fordi han brukte for mange floskler? Kanskje han også var drevet av en dyp forakt for urett? Kanskje han også var infj?
    Det er platt og teit. Med alt for mange floskler så klart, -men så enkelt var det for meg.

    Etterhvert klarte jeg å gjøre akkurat som du sier: gripe tak i livet med begge hender ved hver eneste anledning jeg fikk. Noen ganger smiler livet igjen sånn det gjorde før. Noen ganger takker jeg Gud for at han passer på. Og noen ganger må jeg minne meg selv om at jeg ikke er den eneste som har grublet meg forbi den Guden som fordømmer og formaner.

    Selv om jeg av og til takker en Gud for at han hjelper meg når jeg trenger det, må jeg fortsatt innimellom høre på Dimash synge sangen som fikk meg til å kjenne på at jeg ikke var alene som dødelig vanlig følelsesmenneske…
    https://youtu.be/lNDj1d5MfOU

    Ønsker deg en tankeløs natt 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *