web analytics
den norske velferdsstaten under avvikling

Den norske velferdsstaten avvikles

Den norske velferdsstaten er under avvikling og det er villet politikk. Det er like greit vi innser at det er slik det er. Glem hva de sier og se hva gjør. Målet er at vi alle skal være vår egen lykkes smed. Case closed.

Manglende lydhørhet

Mangelen på lydhørhet fra myndighetenes side – ja, hele denne prosessen vi har vært, og er vitne til (og altfor mange har vært uheldig utsatt for!) – er villet og bevisst. Statsråder, regjeringens talsmenn og forvaltningen lytter ikke til folket. “Det blir ingen omkamp. Vil de ikkje, så skal de!” uttalte en av våre statsråder da høylydte innvendinger var blitt fremmet i norske media i forbindelse med fylkessammenslåingen. Dessverre gjelder denne myndige uttalelsen i alle sammenhenger, ikke bare når det gjelder sammenslåing av landets fylker.

Denne politikken er ment nettopp å bane vei og tilrettelegge for privatisering av tjenester, inkludert privat forsikring. Vi, folket, tvinges taust til å ordne oss på egen hånd. Etter hvert som de allerede underfinansierte kommunene av staten gis økonomiske midler som ikke er øremerket, betaler vi, folket og brukerne,  i desperasjon og fortvilelse for de livsnødvendige tjenestene fordi tilbudene kommunen kan tilby blir færre og dårligere: Kommunene har ikke penger og råd og tvinges dermed til å sette tidligere kommunale tjenester ut på anbud til private aktører. Slik har strategien vært i alle land der innføringen den nyliberalsitiske økonomiske modellen og privatisering står øverst på agendaen.

Slik er den psykologiske dynamikken: Vi vil og må ha gode helse- og velferdstjenester og gode pensjonsordninger. Ført bak lyset av myndighetene gjennom en serie “nødvendige” reformer fordi ingenting er “bærekraftig”, tvinges vi til slutt til å bite i det sure eplet. Villig vekk har vi endt opp med både de private tjenestene og forsikringer og det har skjedd nesten umerkelig.

At vi forsikrer oss mot alle onder som kan skje oss i løpet av et liv, investerer i fond og aksjer og sparer til pensjonstilværelsen, skaper bevegelse i pengestrømmen. Det er hensikten, meningen – nyliberalistisk åpen markedsøkonomi altså. Denne formen for kapitalisme er kapitalisme på sitt mest brutale, en kapitalisme som skal være i stadig og evig vekst.

Slik har vi blitt manipulert og tvunget til å bevege oss fra den tradisjonelle velferdsstaten til det nyliberalistene tilslørende kaller velferdssamfunnet.

Økende fattigdom og utenforskap

Problemet er at dette er en økonomisk modell og en politikk som setter en stor gruppe utenfor – alle dem som ikke har tilstrekkelig økonomiske midler i utgangspunktet. Disse menneskene utgjør en stor gruppe og den øker proporsjonalt med økt privatisering. Dette er mennesker som blir skjøvet lenger og lenger bakover i køene og nedover på samfunnstigen. Dette er alle som ikke har råd til å kjøpe dyre forsikringer og heller ikke har råd til å betale for dyre private helsetjenester og kostbare medisiner. De har ikke “arbeidende kapital” som øker av seg selv, slik de rikeste i øverste skikt har. De har ikke midler til å investere og spekulere i eiendom, de er isteden de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig men mår leie av investorene og spekulanter.

De som er øverst kan velge. Alle nederst (og de er flest!) kan ikke. “Friheten til å bestemme selv” og “valgfrihet” er dermed mer maskerende ordbruk for å nå målet som er privatisering av offentlige tjenester og mindre statlig og offentlig ansvar.

I alle land som har gått denne veien foran oss er dette tilfellet. Gruppen fattige, svakerestilte og husløse øker og øker, mens en liten gruppe av de aller rikeste – de som allerede har midler å kjøpe og investere – blir stadig rikere.

Populistisk retorikk, spinn og skremselspropaganda

Denne kunnskapen (og den er alment tilgjengelig gjennom utallige studier gjennomført de siste 30-40 årene) er årsaken til at jeg forbløffes over at en norsk regjering så hemningsløst og hensynsløst gjennomfører en slik politikk. At det gjøres taust og tilslørt av populistisk språkdrakt og spinn – i det skjulte – er det som vekker min største vrede. Hadde de, regjeringens politikere og forvaltningen, enda vært ærlige med både hva de gjør og hva hensikten er, hadde vi iallfall visst hva vi har å forholde oss til. Nå oppdager vi først hva som faktisk skjer når vi står midt oppe i elendigheten. Da vil det for mange – kanskje de aller fleste – allerede være for sent. For regjeringen som sitter nå helliger målet midlene. Det spiller ingen rolle hvor mye folket lider og protesterer: Prosjektet skal gjennomføres. Til fordel for de få, til fattigdom og ødeleggelse for mange.

Vi, folk flest, burde skjelve av skrekk av det som skjer. Fordi jeg har bodd tiår i land som har ført denne politikken har jeg sett elendigheten den skaper på nært hold og førstehånds: I Storbritannia i dag er forskjellen i levealder for menn 14-15 år blant den rike delen av befolkningen og den fattige. Hvert 10. minutt blir en ny barnefamilie hjemløs fordi de ikke lenger klarer å betale boliglånet sitt eller husleien. Stadig flere tvinges over på sosialhjelp, men bidragene er nå er så minimale at folk mister alt håp om en fremtid og velger isteden å ta livet av seg: I dag er en gjennomgang av en sekspunktsliste for å evaluerer sosialklientens selvmordsrisiko rutine.

Nei da, utviklingen er ikke bare EU/EØS sin skyld!

Antallet nordmenn som har fått øynene opp for begredeligheten i utviklingen øker. Dessverre synes mange å tro at avviklingen av velferdsstaten, stadige nedskjæringer i offentlige ordninger og tjenester, sammen med den akselererende veksten i gapet mellom fattig og rik, er på grunn av retningslinjer og forordninger befalt fra Brüssel. De tillegger EU og Norges EØS-avtale all skyld. De tar feil.

Det vi utsettes for er dagens høyrepolitiske agenda – det er et resultat av nyliberalismens ekspansive kapitalisme: global handel og eierskap i et åpent konbkurransemarked og en åpen markedsøkonomi, sammen med New Public Management. Mer byråkrati og pulverisering av ansvar.

To land spesielt ligger foran alle andre i denne utviklingen, iverksatt av de to lands daværende ledere, Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Etter 40 år med denne politikken er begge land i dag dominert av polarisering i befolkningen. De er land i politisk og økonomisk kaos. Klasseforskjell og økonomiske ulikheter i befolkningen generelt er nå så store at i begge land frykter mange at man kan stå på randen av borgerkrig.

USA har aldri vært med i EU, Storbritannia har i flere år vært på vei ut. Den nyliberalistiske høyrepolitikken har derimot hatt et sterkt grep og for det meste dominert i begge land i flere tiår. Det er konsekvensene av dette vi ser.

Og det er denne politikken, derfor samfunnsutviklingen, man nå er i ferd med å innføre i Norge. “Jeg erkjenner at jeg er en globalist,” uttalte Erna Solberg i et TV-intervju (NRK) for et par år siden. Dette er altså politikken som skal erstatte etterkrigstidens norske velferdsmodell og likefordelingsprinsipp. “Vi skal skvise så mye tannkrem ut av denne tuben at det ikke vil være mulig å få noenting tilbake i tuben,” har både statsrådene Monica Mæland og Linda Helleland uttalt ved ulike anledninger.

Og NAV? Gjennom en stadig mer omfattende digitalisering under påskudd av å gjøre det lettvint for oss, blir etaten mer og mer fremmedgjort og fremmedgjørende. Mange som i dag forsøker å få hjelp av NAV vil isteden oppleve å møte et ansiktsløst, dehumaniserende maskineri som opptrer mer som en strafferettslig instans, en korrigeringsanstalt, og ikke et hjelpeapparat.

Så nei, å legge skylden på EU er misforstått. Dette er dagens høyrepolitkk. Helt alminnelig nyliberalisme i nåtid og levende utfoldelse. Men det er lett å la seg villede: Verden vil som kjent bedras, for å ty til en flåskel. Ønsker vi ikke å bedras, kan det hjelpe å minne oss selv om at høyresiden alltid har vært best på å kommunisere budskapet de vil ha igjennom, ofte gjennom forførende, men tilslørte formuleringer og budskap. Dagens hyppige bruk av konsulenter, PR-byråer og spinndoktorer, har påvirket og forsterket denne tendensen. Så observer isteden resultatet av deres gjerninger. Se på resultatene av realpolitikken. Det er der svaret åpenbares.

EU består av en rekke land med ulike sosiale forhold, økonomier og samfunnsmodeller. EU har som mål å sette noen føringer som gjør at alle medlemslands ulikheter allikevel kan operere sammen i fred og samarbeid, også med resten av verden. Internasjonale handelsavtaler, som EØS-avtalen, er et eksempel på dette. Fordi Norge anser det som fordelaktig å ha adgang til EUs indre marked både for handelsnæringen og landet, har Norge inngått EØS-avtalen. Dette medfører at EU gjennom retningslinjer og forordninger vil ha innflytelse også innenfor norsk politikk, men på ingen måte i en slik grad at å tillegge EU det fulle ansvaret for den samfunnsmessige og politiske utviklingen landet vårt går i, kan forsvares.

Utviklingen i Norge er vår, Norges, politiske ledelse og regjeringens ansvar. Ene og alene. Det vi er vitne til og utsettes for er høyresidens villede politikk. Dagens regjering legger til rette for høyresidens store privatiseringsprosjekt av offentlige tjenester og næringslivet.

Den norske velferdsstaten avvikles

Den sittende regjering vil ikke ha en velferdsstat. Helse- og velferdsordninger representerer to av de største pengeslukene i nasjonalbudsjettet. Den politiske filosofien og regjeringens grunngiving er at ingens lidelse, fattigdom eller annen utenforskap er, eller skal være statens ansvar. Regjeringens mål er å minimere alt statlig ansvar, dermed begrense statens utgifter. Derfor er velferdsstaten under systematisk avvikling. Av samme årsak presenteres vi med en innstrammingspolitikk (“austerity politics”) der alt er en trussel – de gamle (“eldrebølgen”), de syke, de trengende, trygdede, uføre og arbeidsløse (“arbeidslinjen”, “ingen skal nyte uten å yte”, “bærekraft”): Ingenting er bærekraftig, slik lyder dagens politiske mantra i et av verdens aller rikeste land. Derfor må det strammes på alle kanter. Dette er skremselspropaganda.

Derfor, og igjen: Glem det de sier – det er populisme og spinn – og se hva de faktisk gjør.

Dette er den brutale sannheten. Dette er politisk ideologi.

Klassekampen | Sikrer seg mot uførhet (14.02.2020)

Denne kommentaren publisert av AAP-aksjonen gir innblikk i hvordan en omorganisering av NAV, retninglinjer, regeleverk og demonteringen av den norske velferdsmodellen ble iverksatt med en gang sittende regjering kom til makten:
AAP-aksjonen | Dødssyk småbarnsfar ble bedt om å stille på NAV: «Vi forventer en viss egeninnsats» (11.10.2020)

Det slo ned som ei bombe da Menon Economics med all tydelighet dokumenterte at Norge er dårligst i klassen til å handle med utlandet. Norge ble slaktet på alle punkt. Så kom planen som skal løfte oss fra sisteplass. Også den får hard medfart.
Børsen | Skal løfte Norge: Puslete (11.10.2020)

Når regjeringen sier at det skal lønne seg å jobbe, virker det som om de egentlig mener at det skal straffe seg å være syk.
Agenda Magasin | De syke betaler regningen for regjeringens skattekutt (16.10.2020)


Foto: / Klassekampen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *