web analytics
stekt graut med egg

Matbloggen | Stekt graut

I:
Morfar kom til verden i Solør. Han ble født i en liten husmannsstue i enden av en kjerrevei som mange år senere fikk navnet Vellingroveien. Den lille røde stua med hvitmalte karmer lå i Grinder i Grue amt, på østsiden av hovedveien og staselige Glomma – disse to livsårene som i sakte dans glider forbi Grinder, forbi mektige skoger mot øst, og evige jorder, åkrer og vide himmelsyn i vest. Dette mektige landskapet preger alt mellom Vinger og nordover mot Flisa og Våler, og enda lenger.

Vellingroveien bærer i seg norsk historie fra for lenge siden. Det er historien om harde kår og arven etter middelalderens føydalsamfunn, om de som har – de som har arvet rikdom og velstand – og om de som er født til jorden berøvet for jordisk gods og alminnelige rettigheter. Det er historien om herre og tjener, mester og slave. Husmennene og deres familiers skjebne var avhengig av godsets herres hjertelag.

Det var ikke mange rom i den gamle husmannsstua på Grinder. Kjøkken, stue og et soverom. Soverommet var reservert mor i huset. Det var en del av kontrakten og står anført i skjøtet, en betingelse satt av godseieren da tippoldefar, Hans Hansen Korsmo, døde og husmannsstua i 1917 ble overdratt for en symbolsk slant til enken, Anne Eriksdatter. Godsherren på Grinder gård var real, han hadde både barmhjertighet og et raust sinnelag. Anne var født i  1829 og hun var min tippoldemor.

Med voksne og halvvoksne barn og et halvt dusin barnebarn satt Anne Eriksdatter igjen i sorg i den lille rødmalte stua og lurte på om hun hadde en fremtid.  På husmannsplassen var en jordlapp som ble brukt til åker, og en liten rødmalt låve som huset ei ku, et par griser og et halvt dusin høns. Og slik klarte de seg, enken, barna og alle barnebarna. De delte skjebne og trakk lasset sammen.

Blant de voksne på den lille husmannsplassen valgte allikevel noen å rive seg løs fra de dype og mørke røttene av krevende kår. De ville søke lykken, ut i verden og slå seg fram. Den ene sønnen, Emil, dro til hovedstaden, viet seg til studier i biologi og endte opp som professor i botanikk. Broren hans, Anton, som var tømrer og kunne alt om skog og skogsdrift, ble lokket av en av landets rike skogseiere til Nordre Land, der han ble gitt hovedansvar for driften av store skogsarealer i distriktet.

Ja, det var slik han, Anton, oldefar min, opplevde det, at han ble lurt av skogsherren. Anton var blitt lovet ikke bare grønne skoger, men hus og hjem og mye gull, for å ty til platte metaforer. Men virkeligheten viste seg som noe annet, en tyngre og magrere bør. Og Nordre Land lå i et trangere dalføre. Mørkere. Ingen utsyn over vide og bølgende skoger, ikke kilometervis med åkrer og himmelsyn i alle retninger.

Derfor bygde Anton et hus til seg og familien sin midt ute på et jorde – i lik avstand fra åsene på hver side av dalen og omgitt av åkrer og jorder. Han ville ha utsyn og se himmelhvelvingen. Han ville at familien skulle kunne ha det godt og trygt og se seg vidt omkring, Anton. Men de svarte åsene gjorde det trangt. Alltid for trangt.

Derfor, helt fram til han døde, lengtet Anton seg tilbake til Grue. Kroppen hans var i Land, men hjertet var gjenblitt i Solørs åpnere landskap. Hver eneste dag red dragende lengsler ham tilbake til landskapet der mark og jord og skog strakte seg under en større himmel.

På den tiden var det slik at om en kvinne ikke ble gift, var det nesten alltid ensbetydende med et liv i dårlige kår og ensomhet. Og døtrene på husmannsplassen ble godt gift. Det ble ansett som en velsignelse for både kvinnene og familien, det var selve målet.

Tre av barnebarna derimot, døde plutselig og tragisk, til stor sorg for alle. Da var Anne for lengst gått bort. Hun opplevde ikke barnebarnas bortgang. Tragediene skjedde etter at Anton, Gamle-Korsmo, som alle med respekt og hengivenhet kalte ham, hadde tatt med seg familien og flyttet fra Solør til Land. Gamle-Korsmo sa det var en velsignelse at Anne var død. Barnebarnas brå død ville ha knust hjertet hennes, mente han. Folk i hjemmet var enig med Anton, og en av kvinnene, hun var inngift og lidenskapelig religiøs, lovpriste Jesus som i sin store barmhjertighet hadde hentet Anne hjem til seg og spart henne.

Før begravelsen ble de døde lagt til likskue på det store spisebordet i finstuen, omgitt av stearinlys som alltid sto tent, natt og dag. “Av det jeg husker aller best fra barndommen,” forteller mor, “er lukten av granbar og den flakkende skyggedansen på vegger og tak fra de blafrende stearinlysene. Og lyden av kvinner som gråter.”

Skikken var å plassere kisten med den døde på en seng av granbar for å dempe liklukten. Bruken av gran var også til påminnelse om det eviggrønne, et symbol for evig liv.

Men de som var ved god helse og vokste opp, klarte seg alle bra. En av dem, Arne, sønn av Emil, endte opp som en berømt og innflytelsesrik arkitekt. Arne giftet seg med designeren og gullsmedkunstneren Grethe Prytz og sammen vant de flere internasjonale designpriser.

II:
Husmannstradisjonen varte fra sent på 1600-tallet helt fram til begynnelsen av det 20. århundre. Det er en tung historie om slitende folk, der graut, velling og flatbrød utgjorde hovedkilden til ernæring.

Historien om den lille husmannsplassen i Grue og folket der, er derfor en hyllest til sosial og samfunnsmessig utvikling, en triumferende fanfare til fremveksten av likhet og rettferdighet som viktige prinsipper. Historien er en hyllest til Norge og fremveksten av sosialdemokratiet i det 20. århundre, et politisk system der alles beste var de styrendes primære fokus i realpolitikken. Etter mye fattigdom og harde kår for mange av landets folk, kom med klok omfordeling av ressursene en ny frihet, der et verdig liv og muligheten for et godt livsgrunnlag ble muliggjort for alle.

“Ingen skal ha kake før alle har fått brød.”
Einar Gerhardsen (1897-1987) Tidligere norsk statsminister (tre perioder: 1945-51, 1955-63, 1963-65) og ansett som en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten.

Derfor er det et trist faktum og et tankekors, at vi i Norge i de siste årene har sett forskjellene blant folk øke, at gapet mellom fattig og rik stadig bli større. Det har skjedd, og fortsetter å skje i et hårreisende tempo. Det er som om utviklingen har begynt å gå bakover, at samfunnsutviklingen er satt i revers. I dag har fattigdom igjen gjort inntog blant landets svakerestilte; i nyere tid har aldri flere blitt tvunget over på og gjort avhengig av sosialstønad. Og antallet øker, hver dag. 

I dag er ikke godsherrene eiere av staselige gårder med eviglange bjerkealléer som oppkjørsel og store søyler foran inngangen. De er investorer og plasserer penger i eiendom som gir dem inntekt fordi du og jeg ikke har råd til å kjøpe, men må leie, og i bedrifter som vi drifter og sørger for at investorene sitter igjen med fortjeneste fordi bedriften har produkter å selge. De er oppkjøpere av det vi i en knipe ikke klarer å holde fast ved og mister, og de spekulerer i valuta, aksjer og fond der de høster goder av andres suksess og undergang.

De tjener seg rikere fordi de allerede har rikdom. De som har lite og ingenting å investere derimot, sakker bakerut der de risikerer å ende opp med ingenting og i minus. Og slik, parallelt med at gapet mellom fattig og rik øker, har denne utviklingen gradvis begynt å anta konturer som vekker assosiasjoner til slik det var en gang, i leilendingers og husmenns tid, en tid vi for lengst hadde lagt bak oss. Investorer og kreditorer som vår tids herrer. Fattige og skyldnere som avhengige og utnyttet arbeidskraft med stadig færre rettigheter er våre dagers tjenere og slaver. Gjeldsslaveri.

Også minstepensjonisters levekår har blitt dårligere. Mange er tvunget til å leve på midler langt under fattigdomsgrensen. Fortsetter det slik, uhemmet og i samme tempo, vil vi, satt på spissen, kunne ende i bratt utforbakke og på vei tilbake til graut og velling som en vesentlig del av basiskosten i mange norske hjem.


Variant 1:

STEKT GRAUT

Til en raus porsjon trenger du:

havreflak, 1 alminnelig vannglass fullt
2 1/2 glass vann
1 klype salt
2 egg til steking

Slik gjør du:

Kok opp vann og havreflak under omrøring på middels varme til blandingen tykner.
Når grøten begynner å boble, skru varmen opp et hakk.
La grøten koke og rør, men bare av og til, slik at grøten langsomt stekes, men ikke brenner seg fast.
Jo lenger grøten kokes, jo mer intenst vil grøten anta en gylden farge og endres i smak.
Litt før servering la grøten i fred slik at det dannes en lett stekeskorpe.
Løft grøten ut av gryten med spatula og over på tallerken.
Stek to egg i panne og legg disse på grøten. Krydre med salt, evt, pepper, etter behag.
Server.

Som variasjon kan du servere stekt graut med stekte pølser istedenfor egg. Eller begge deler, om du er riktig sulten.

stekt graut med pølse


Variant 2:

STEKT GRAUTBRØD

Samme ingredienser som ovenfor, minus egg.

Fremgangsmåte:

Når grøten har kokt seg tykk i konsistensen, er den klar.
Bruk øse til å helle grøten i passe porsjoner over i en allerede godt oppvarmet stekepanne – husk høy varme og godt med stekefett (smør er ikke spesielt sunt, men smaker best), slik at en stekeskorpen dannes kjapt.
Skru ned varmen og la grøten steke videre inntil siden som er opp har antydninger til bobler og ser “tørr” ut. 
Sjekk stekeflaten – er den gyldenbrun er brødet klart til å vendes med stekespade. Stek brødet 4-5- minutter på andre siden.
Sjekk mengden stekefett mellom hver stekerunde og juster om nødvendig ved å tilføre mer smør.
Noen liker å tilsette 1-2 ts bakepulver i grauten for å oppnå et luftigere resultat.

Stekt grautbrød kan spises som tilbehør til annen mat, som nanbrødet, eller fortæres med pålegg.


Variant 3:

GRAUTPANNEKAKE

Samme ingredienser som i oppskrift 1, men bruk minst 3 glass vann. Du trenger også 1-2 egg for å binde røren.
Følg samme fremgangsmåte som for graut/velling.

Når den tynne grauten er ferdig kokt, trkk kasserollen av varmen og tilfør et egg mens du rører heftig slik at egget ikke skiller seg og koagulerer.
Røren for grautpannekaken skal være mer som velling, i konsistens midt mellom suppe og grøt.
Bruk øse og hell røre i et tynt lag i pannen, som til pannekake.
Når grautpannekaken begynner å danne små bobler og ser “tørr” ut, snur du pannekaken med stekepade og steker den på andre siden.

Grautpannekake kan, akkurat som vanlige pannekaker, spises med søtt tilbehør, eller de kan brukes til å lage fylte pannekaker, eller en cannelonivariant, eller som taco-lefse.

God appetitt!

stekt graut - grautpannekake 1stekt graut - grautpannekake 2


Variant 4:

KVIKAKU

Da jeg var guttunge var jeg ofte med mormor på stølen. Da hendte det vi hadde vassgraut og restene ble brukt til å lage kvikaku. Det skapte feststemning. Kvikaku er usøtet og kan spises med bare rømme på, eller med rømme og syltetøy. Personlig synes jeg seterrømme er best og foretrekker multesyltetøy til, akkurat slik vi storkoste oss med kvikaku på stølen langt inne i fjellheimen.

Det finnes mange variasjoner i oppskrifter på Kvikaku. Noen bruker bare byggmel, mens andre foretrekker en blanding av hvetemel og bygg. Noen benytter melk i røren, sur (kefir) eller søt, mens andre igjen vil inkludere egg i oppskriften.

Det enkleste måten å lage kvikaku på er å bruke restene av vassgrauten en hadde til dugurds. Tilsett litt hornsalt og natron, og spe ut røra med vann eller melk til passende konsistens. Noen synes både rømme og kulturmelk er godt i røra. Kvikaku blir best om den stekes på takke.

Om du ikke er vassgrauttilhenger, er et forslag til grunnoppskrift her:

Ingredienser:
1/2 l skummet melk
1/2 ts hornsalt
1/2 ts natron
ca. 4 dl byggmel (kan erstattes med 1 dl byggmel
3 dl hvetemel for lettere konsistens)
 
Slik gjør du:
Visp sammen som en pannekakerøre. La røra stå og svelle minst en halvtime.
Stek ca. 10 cm store kaku på middels varm takke eller i panne.
Avkjøles på rist. Husk håndkle over og under.Serveres gjerne som kaffemat med rømme og syltetøy på, eller med litt geitost.
 
Dette er både festmat og kraftkost. Kvikaku inneholder energirike ingredienser, kjærkomne og verdsatt av tidligere generasjoner i Norge.
 

Kvikaku blir best stekt på takkeKvikaku med rømme og syltetøy.


Forrige innlegg i matbloggen:  Norske tomater

 

2 hendelser på “Matbloggen | Stekt graut”

    1. Hyggelig å finne kommentaren fra deg, Vera. Er glad du sier du finner beretningen interessant. Slike bloggskrivereier kan bli personlige, dermed lett uten spesiell interesse for den utenforstående.

      Ja, denne grenen av familien vet jeg mye om, og mer detaljert enn jeg kjenner til noen av de andre grenene på begge sider. Årsaken er nok at mormor ble gift med Erling Korsmo (et av barnebarna i innlegget) midt på 1920-tallet og bodde på Korsmo (Nordsinni). Der bodde flere generasjoner sammen – ulike relasjoner, gamle og unge, bodde de under samme tak i en ekte storfamilie. Mor ble dessuten født og vokste opp på Korsmo. Fordi krigen kom, ble også mobiliteten begrenset – hjemme var i stor grad verden, og vice versa. Derfor ble referanser gjort, personer sitert, og anekdoter stadig vekk fortalt i samtaler vi hadde hjemme. Jeg var dessuten nysgjerrig, så jeg spurte og grov. Ikke minst alle kveldene på stølen om sommeren med mormor var lærerike når det gjaldt slekt og slektsforhold, all historie og om hennes Valdres-famile og aner, og morfar og Korsmo-familiens røtter i Solør.

      At flere i familien ble veldig dyktige fagfolk, derfor kjent, har også gjort det lettere å tilegne seg kunnskap om denne delen av familien. Jeg besøkte Grethe Prytz flere ganger i huset Arne Korsmo hadde tegnet og bygget for dem i Planetveien i Holmenkollen. Hun fortalte mange historier om Arne og familien som jeg ikke visste noe om fra før. Arne Korsmo tegnet forresten Villa Stenersen, Villa Damman, de fleste husene i Havna Allé, Tuengen Allé og den fælt så omstridte Kunstsiloen i Kristiansand, blant mye annet. Det visste du kanskje ikke?

      Og visste du at de fargerike plansjene vi studerte i læreboka og alt vi lærte om løvetann og andre ugressplanter i botanikktimene på skolen hadde opprinnelse i Korsmo-slekta, nærmere bestemt hos Emil, som var broren til Anton som har en prominent plass i Stekt graut-innlegget? Plansjene har Emil tegnet. Jeg ante ikke det da, dette oppdaget jeg først mye senere.

      Å skrive alt dette til deg, minner meg forresten om moren din. Hun var jo en gedigen historieforteller! Jeg husker fryden og spenningen da vi satt hjemme hos dere på kjøkkenet og hun fortalte små anekdoter fra Nordland. Av og til leste hun en nordlandshistorie. Og da hun deklamerte Terje Vigen for oss var jeg trollbundet – jeg hadde aldri hørt slikt et formidabelt dikt! Jeg kan høre stemmen hennes den dag i dag: “Det bodde en underlig gråsprengt en / på den yderste nøgne ø…” Vi kunne jo ikke ha vært mer enn 6-7-8-9? Timene på kjøkkenet hos dere er gode minner jeg er takknemlig for.

      PS: Husker du da du og Geir og jeg begynte i førsteklasse forresten? Vi måtte skrive med penneskaft med splitt som vi dyppet i blekk. Det husker jeg du ikke syntes noe særlig om, men lærte deg trikset: å legge skriveboka litt skeivt så hånda ikke kom i berøring med det våte blekket. Vi kan alle være glad pennesplittens tid er forbi. For et sabla søl det var!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *