web analytics
den norske tomaten

Matbloggen | Den norske tomaten

Den norske tomaten. Hmm… Norge er som en tomat, slo det meg plutselig for en halvtime siden.

Jeg spiste middag. Måltidet besto av restene fra gårsdagens asiatiske kyllingwok med nudler og grønnsaker. Ispedd noen tomater og litt hjertesalat. Jeg strødde noen lettsaltede peanutter over for ekstra krønsj. Alt smakte godt. Med ett unntak – tomatene. De smakte ingenting. Og da mener jeg ikke litt, bittelitt, eller ørlitt av et eller annet noe. Jeg mener av ingenting.

Jeg så ned på middagstallerkenen. Den så pen ut. Lekkert karamellisert kylling, strimler av forfriskende grønne salatblad og sukkererter, skinnende, gyldne nøtter, røde forfriskende og appetittvekkende tomater – alt på en seng av nudler som bølget og snodde seg elegant i alle retninger. Hmm, tenkte jeg igjen. Og det var akkurat da det slo meg:

Disse tomatene er som Norge. Eller Norge som tomaten, om du vil. Ser lekker og appetittvekkende ut. Vakker. Og ja, cherrytomatene på tallerkenen min så svært så innbydende ut – de formelig ba om å bli tatt en jafs av. Gleden var stor, forventningen også. Helt til jeg fikk den i kjeften.

Skallet er det første som overrasker: tykt, hardt og nesten umulig å trenge igjennom. Litt som de tøffeste av tøffe nordmenn, fåmælt, målrettet og traust – bonden med trevler i hendene på åkeren, fiskerne til sjøs, folket på fjelltur, de ustoppelige entusiastene i skiløypa, syklistene i spandex og hjelm med dårlig tid.

Men den norske tomaten er best og minst like smakfull som tomater dyrket i verdens varmere strøk, opplyser 5 om dagen, Nyt Norge, Ryfylke, Gartnerhallen og Bama. Den norske veksthustomaten er miljøvennlig, kanskje fremst i verden faktisk. Som alt annet i Norge vi blir fortalt av politikere og næringsliv om landet og folket vårt: fremst, best, mest sjenerøs, vakrest, lykkeligst, likest, rikest, mest tillitsfull, mest produktiv, mest likestilt, mest digitalisert, rausest, tryggest, mest miljøbevisst og miljøvennlig. Foran i alt, aldri bak. Det er ingen ende på vår framifråhet.

Dette vil jeg ha en smak av, tenker vi og tar et jafs. Og et til, og enda et. Og oppdager at fjelltur og skitur og jakt og vær i realiteten kan bli ganske så slitsomt og litt ensformig etter hvert. At det kan bli for mye skog og for mange fjell, for mye vær, for rikelig med svette og strabasiøst og ulent turterreng, mer enn nok av andpusten jogging, i overflod av melkesyre, vannblemmer og træl. Nå ville jeg heller vært hjemme og lest en god bok, tenker noen av oss, men sier det ikke.

Verdens høyeste priser og dårlig utvalg på det meste. Spesielt mat – det eneste som skiller de store norske matkjedene fra hverandre, er fargen på butikkskiltet og betjeningens uniformer, ikke vareutvalget. Skatter og urimelig høye avgifter på alt. Moralistiske og fordomsfulle kan vi så visst være i tillegg. Alle prøver noen triks for å unngå å betale mer skatt, men vi rekker fy-pekefingeren mot den som blir avslørt. Ingen pils å få kjøpt i butikken etter kl 20 og en halvliter på restaurant koster halve ukelønnen. Vi skal sannelig yte for å nyte, for å sitere en kjent norsk politiker.

Vi nordmenn betaler til og med tips til betjeningen som allerede jobber for tarifflønn hver gang vi kjøper en take-away kaffe. Eller for at vi selv har gått til disken, bestilt mat og drikke til allerede stive priser. Vi har stått der og hengt til maten er ferdig, så båret alt til bordet så vi kan spise den. Helt selv.

Er vi naive, slik vi som folk så ofte blir beskyldt for å være? Eller er dette et utslag av at vi kan, av at vi etter oljen har blitt les nouveaux riches, de nyrike, som gjennom alle tider har vært befengt med ryktet om at nyrike lider av fattigdom i kulturbevissthet og en prangende vulgaritet i stilen, karakterisert av ukritisk slepphendt og demonstrativ bruk av “nypengene”?

Ikke vet jeg. Men vi tåler så altfor dårlig når noen våger å kritisere eller se på landet vårt med skråblikk. Folk vi kunne berikes med innsikt og kanskje lære litt av. Spesielt utlendinger, som finske Sanna Sarromaa, eller den franske bloggeren Lorelou Desjardins for eksempel. Under deres kronikker tyter avisenes kommentarfelter over av indignerte nordmenn som ytrer seg i ytringsfrihetnes navn, spyr ut edder og galle og forteller de respektive damer, at har de ikke bare godt og hyggelig å si om landet vårt og som de er gjester i, kan de pelle seg hjem til der de kommer fra. Sporenstreks.

Ja, de derre forresten? De med fremmed aksent, annen hudfarge, klesdrakt, matvaner, kultur, rar musikk og tro? De har ikke noe her å gjøre om de ikke integreres og blir som oss.

Vil de ikke, så skal de, for vi tror på individets frihet og rett til å velge! Hørt den? Jada, norsk politikerdobbeltsnakk. Og en umulighet.

Vi ber dem om å bli noe de aldri kan få blitt. Aldri helt. De vil alltid tilhøre og preges av det gamle og det nye, av her de er nå og der de selv eller forfedre en gang var. Vide røtter. Kanskje det gjør dem rikere? Kanskje nettopp det kan gjøre også oss rikere?

Se på tomaten: Tomaten er ikke rogalandsk, ikke norsk. Tomaten stammer fra Sør-Amerika og kom til Norge og oss så sent som på 1900-tallet. Ankomsten var en berikelse, men krevde at vi først måtte bli kjent med den, lære å kjenne dens sårbarheter og edlere egenskaper. Erfare og forstå hva den var god for. Slik ble tomaten et helt alminnelig vidunder som endret norske matvaner, i hverdag som til fest. Hva er vel livet uten Grandiosa, spør nordmenn anno 2020 og ser fram til kveldens pizza, rykende varm fra ovnen, norskprodusert, toppet med norsk tomatsaus og den mest solgte i riket.

Så kom ikke her og kom ikke her! Påstå ikke at italienske, spanske og tomater fra andre solrike land er søtere, smakfullere og deiligere. Våre tomater er best! De smakløse er vi vant til og vi klager ikke. Ja, men er vi nå alltid tjent med det?

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær, sier vi med kvikke stemmer og tapre smil. Ja, slik er det. Det rører meg. Dypt. Det er noe sabla tappert og klokt i dette. Ekte, hardt opptjent visdom. Vi er tilpasningsdyktige og et dugnadsfolk, vi nordmenn. Det har gjort at vi har overlevd i generasjon etter generasjon under helt umennesklig krevende forhold, ikke minst klimatisk og geografisk. Og jeg mistenker at nettopp denne egenskapen har bidratt til fred og fordragelighet både folk imellom og i landet. Vi er jaggu litt av et jevt folkeferd! Stolt av å være norsk har jeg alltid vært.

Men kanskje tilpasningsevnen vår har bivirkniger òg. Gjør ikke den at vi litt for lett føyer oss etter alt for eksempel politikerne trer ned over hodene våre, iallfall hvis det dobbeltsnakkes litt og de magiske ordene “tillit” og “dugnad” benyttes som vedheng? Også gartneriet og matnæringa føyer vi oss etter. Som altså høster og selger umodne og smakløse tomater til servering på norske spisebord, i henhold til Gartnerforbundet. Fordi vi er vant til det og ikke klager, oppgis det – helt eksplisitt! – i samme rapporten. Dét er vi kanskje ikke tjent med?

Vi biter i oss istedenfor å bite fra oss. Fortsetter vi slik, tenker jeg, kan vi lett bli som Rogalands-tomaten – litt for tjukke i skallet og vel tamme i smaken. Kanskje ville både vi og landet ha godt av at vi lærte å bite litt mer fra oss?

Kanskje ville vi få bedre og mer smakfulle tomater også. For tomaten kan dyrkes i Rogaland med minst like god kvalitet og smak som i solrikere strøk, det forteller også rapporten. Isteden blir de plukket for tidlig, umodne, for da har tomatene lengre holdbarhet. Det ønsker matnæringen fordi den er tjent med det. Det gir næringen større fortjeneste, men tjener ikke oss. Det er vi vant til og vi klager ikke.

Men nok om det. jeg snakker meg bort. Tilbake til maten:

OPPSKRIFTEN

1 frokostbolle med rester etter gårsdagens middag (med nudler)
1 liten hjertesalat, skjært i strimler
5-6 smakløse cherry-tomater produsert i Rogaland, delt i to
20-30 lettsaltede peanøtter til dandering

Slik gjør du:

Hell restene fra i går på en tallerken. Dra nudlene utover med pekefingeren og spre salatstrimlene jevnt utover slik at det ser kunstnerisk lekkert ut. Dytt inn de parterte tomatene her og der du synes det passer. Dryss til slutt peanøttene attraktivt over retten.

Tilbehør (valgfritt):

soyasaus
4-5 basilikumblader til pynt (veldig pent)
ketsjup
Ketsjup gir mye smak og overvelder det meste. Var du uheldig med middagen i går, kan en raus dæsj ketsjup maskere misèren. Norsk ketsjup er selvsagt laget av norske tomater, men tilført mye tiltrengt sukker, salt og andre ingredienser som gir smak til den ellers smakløse norske varianten av frukten. For ja, tomaten er en frukt, et bær faktisk, ikke en grønnsak. Smak på den et øyeblikk, for å si det sånn.

Ecco! Bellissimo! Med italiensk aksent for å tilføre den norske tomaten litt håp om et ørlite løft. Tomaten, i likhet med Norge, trenger sårt innflytelse og preg inspirert av fremmede strøk. – Ecco, bellissimo og god appetitt!


norkse tomater - restemiddag med nudler
Dette er ikke et bilde av middagen. Den var fortært og fordøyelsesprosessen godt i gang da innlegget ble skrevet. Men tomatene på bildet ligner. Basilikumbladene også. Og kikertene på bildet minner om peanøtter.

Forrige oppskrift i matbloggen:  Spagettidobbel

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *