web analytics

Dagboken | Saksbehandleren som byttet jobb

Hvilken ekspertise?

Mye av dagene mine tilbringes i selvransakelse og grubling. Så også i kveld:

Alt forandret seg i juli ifjor da mor plutselig ble omplassert fra pleiehjemmet der hun hadde vært beboer i fire år. Hun ble flyttet til et annet og større pleiehjem i nabobygda. Der var det ledig plass for fast langtidsopphold, var forklaringen jeg ble gitt.

Jeg ba innstendig sykehjemsledelsen på det nye sykehjemmet om at hun ble flyttet tilbake til der hun hadde vært. Jeg argumenterte med at dit kunne jeg spasere, derfor ville jeg være uavhengig av bil i fall den skulle bryte sammen. Og mor kunne fortsatt sitte foran vinduet og se over på den gamle boligen sin i lia på motsatt side av dalen. Hun pleide å like det: “Der er huset mitt!” sa hun og pekte.

“Her har vi ekspertisen!” opplyste pleiehjemmets seksjonsleder da jeg fremla ønsket i et møte med henne og sykehjemslegen. “Hva er ekspertisen dere har her og som de ikke har der hun var?” spurte jeg. “Her har vi ekspertisen,” gjentok seksjonslederen, denne gangen som en innvending. “Ja, jeg hører du sier det. Jeg spør om hva denne ekspertisen faktisk består i. Hva er og hvordan ser denne ekspertisen ut sammenliknet med der hun har bodd de siste fire årene?” “Her har vi ekspertisen,” gjentok seksjonslederen. “Så betyr dette at der mor har vært er det en mangel på ekspertise? Selv så jeg ingen tegn til det. Både mor og jeg var svært fornøyd.” “Jeg sier at her har vi ekspertisen!” svarte seksjonslederen steilt og for fjerde gang.

Jeg forsto at jeg ikke ville komme lenger. Ingen protester eller anmodninger førte frem. Fornuften fortalte det var på tide å melde pass.

Alt bryter sammen

I januar toppet alle utfordringer seg, plutselig og helt uventet. Et sammenfall av omstendigheter gjorde at jeg med ett var uten bil, uten telefon og uten internett. Iskulden hadde tatt kål på bilbatteriet, bilen var død. Kobberledningen til telefonlinjen var gammel, nærmest ubrukelig. Dét, sammen med et kraftig snøfall, forårsaket noe Telenor kalte “støy på linjen”. Dette gjorde at signalene svektes og internettforbindelsen falt ut. Etter flere års intens bruk brøt også begge pc-ene mine sammen samtidig, begge av ren slitasje. Til og med tastene på tastaturet hadde begynt å ramlet av uten at de lot seg feste til brettet igjen.

Alt på en gang altså. Dermed var jeg tvunget til å bruke iPad-en med et mobilt bredbåndsabonnement og Skype for å ringe som eneste forbindelsesledd mellom meg og verden utenfor. Jeg måtte benytte drosje for å besøke mor på pleiehjemmet, 600 kr turen. Drosjeturene medførte derfor mange dager uten middag, for å si det sånn.  Det ble 14 paniske dager før alt kom i orden og igjen fungerte som det skulle, ene og alene takket være sjenerøse og gode hjelpere.

Høres alt dette uvirkelig ut? Som uvirkelig fremsto det for meg iallfall. Som en annen og ny virkelighet jeg aldri hadde opplevd før. Isolert og incommunicado.

Naturligvis medførte denne skrekkopplevelsen at jeg igjen fremmet anmodningen om at mor måtte flyttes tilbake til pleiehjemmet der hun opprinnelig hadde vært beboer. Alle anmodninger møtte døve ører.

Utover nyåret begynte jeg gradvis å oppleve situasjonen vi befant oss i som stadig mer påfallende og underlig. I økende grad opplevde jeg at jeg ikke var velkommen, men snarere nærmest uønsket på pleiehjemmet der mor var. Jeg begynte å grue meg i forkant av hver visitt: Følelsen var at jeg alltid kom til feil tid, at jeg var for lenge eller ble for kort. Pleierne stakk stadig hodet inn som om de ville sjekke hva vi holdt på med. Jeg mottok aldri informasjon eller invitasjoner til arrangementer ved pleiehjemmet med unntak av en SMS da de stengte for besøkende på grunn av covid-faren. Jeg ble også gjentatte ganger nektet utskrift av mors medisinliste.

Til slutt begynte jeg å lure på om jeg var i ferd med å fostre paranoide tanker, noe jeg til vanlig ikke pleier å ha i betydelig monn. Etter hvert reagerte jeg fysisk hver gang jeg skulle på besøk til mor – bare tanken på pleiehjemmet gjorde at jeg fikk kvalmefornemmelser og hadde lyst til å brekke meg. Omsider forsto jeg at noe i meg, helt ubevisst, oppfattet situasjonen vi hadde endt opp i som både fiendtlig og giftig.

Det skulle gå enda et halvt år før nyheten nedenfor kom meg for øre. Med denne nyheten begynte endelig noen brikker å falle på plass:

Saksbehandler med hull i kompetansen

Kun én saksbehandler hos fylkesmannen behandler og avgjør hvert tilfelle der vergemål skal opprettes. Så også i mors tilfelle.

Sent på våren fikk jeg vite at saksbehandleren som tok denne fatale avgjørelsen om mors vergemål i juni 2015, ikke lenger arbeider hos fylkesmannen eller med vergemål. Hun ble “ikke inkludert” da Hedmark og Oppland ble sammenslått til ett fylke ved årsskiftet, og Lillehammer ble valgt som hovedsete for fylkets vergemålsavdeling. Isteden måtte hun bytte både jobb og kommune.

Den tidligere saksbehandleren hadde fått stilling som enhetsleder i helse- og omsorgstjenesten her i kommunen mor er under omsorg og jeg for tiden oppholder meg. Følgelig er den tidligere saksbehandleren en av pleiehjemmets seksjonesleders nærmeste medarbeidere. Siden 1. april 2019 har hun tilhørt en av lederteamet i denne kommunens helse- og omsorgstjenester. Nei, dette er ikke aprilsnarr, selv om jeg gjerne skulle ha sett at det var det.

Dette innebærer at den tidligere saksbehandleren har direkte oversikt, om hun skulle ha interesse av og ønske det, over mor, tilstanden hennes og om nødvendig, det meste mor sier og gjør. Alle besøk og mine aktiviteter på sykehjemmet også, om det skulle ha noen betydning.

Saksbehandleren som har det grunnleggende ansvaret for alt vi har gjennomlevd siden 2015, er altså fremdeles og på sjette året godt plantet i våre liv, i vår midte.

Tanken kjennes ikke god. Den er på ingen måte betryggende.

Ingenting skjer uten konsekvenser

Endringene jeg har opplevd i løpet av dette året uroer meg, og de har skjedd helt parallelt med saksbehandlerens inntreden i kommunens helse- og omsorgstjeneste. Jeg mener ikke å påstå at hun står ansvarlig – dét vet jeg ingenting om. Hvordan potensielle lojalitetskonflikter og profesjonell kutyme ledere og kolleger imellom måtte påvirke holdninger og handlinger overfor meg og mor, vet jeg heller ingeting om. Men jeg vet mye om vår menneskelige natur, dilemmaer vi blir stilt overfor i slike situasjoner og sammnhenger, og jeg vet mye om vår tilbøyelighet til å utagere dem. Kunnskapen gjør derfor at jeg instinktivt settes i en form for alarmmodus. Endringene kan allikevel og selvfølgelig ha andre og ulike årsaker.

Men ett er faktum, udiskutabelt og ufravikelig: Hadde denne saksbehandleren ikke tatt den fatalt dårlige avgjørelsen å oppnevne en verge, men isteden tatt hensyn til alle tegn til føre vâr som tydelig fremgår om en leser mottaksjournalen og fastlegens uttalelser til fylkesmannen med et våkent blikk og kunnskap, ville alt vært annerledes.

Hadde saksbehandleren isteden kontaktet meg eller andre i familien for å få bekreftet om opplysningene medførte riktighet, eller ikke, ville situasjonen omgitt mors vergemål og alle tragiske konsekvenser som fulgte, aldri ha oppstått. Hadde hun sjekket grundig om mors hus inneholdt andres eiendom før hun ga vergen grønt lys til å rydde, vaske og kaste (les: underslå og stjele) bare få dager etter at vergemålet var etablert, ville jeg fremdeles kunne hatt tingene mine og mor sine. Hadde den uredelige vergen aldri blitt oppnevnt, ville alt arvegods vi hadde ivaretatt etter besteforeldre og generasjoner lengre bakover, far og bror fremdeles tilhørt oss. Og vi ville hatt penger, både i banken og i form av alle kontantene som mor oppbevarte i heimen og vergen har underslått. Og, ikke å forglemme: Stat og myndigheter, innkludert retten og statens øverste myndighet for lov, rett og justis, Justis- og beredskapsdepartementet med sin statsråd, ville ha sluppet å bli tvunget til å maskere egen inkompetanse og ansvar for å redde ansikt, ved å måtte engasjere seg i et narrespill der alle villedes.

Og vi, mor og jeg, ville ha sittet igjen med synlige og taktile bevis på at vi har vært en familie i mer enn 70 år. Da ville vi begge ha kunnet sørge på naturlig vis og over det og dem som fortjener og behøver å sørges over.

Ringvirkningene av grov feilvurdering og én gal avgjørelse i saker som dette, spesielt når når avgjørelsen er så grunnleggende viktig og sentral som her, er alltid store. Ringvirkningene øker jo lenger saken får rulle videre uten å stoppes, uten å ryddes opp i. Da øker sjansene for at konsekvensene blir enorme, og de er alltid destruktive. Alltid.

Sorgen

Saksbehandlerens tankeløse avgjørelse har ført til at en annen og unaturlig sorg, at bitterhet og raseri over å bli invadert, sveket og begått grove overtramp mot av fremmede, nå overskygger alt annet. Alt vi i dag sitter igjen med er endeløse strømmer av fakturaer, krav og “vi har sendt et brev”, der praktisk talt alt sammen, direkte eller indirekte, er relatert til kommunen og tjenestene mor mottar.

Vergemålsavdelingens tidligere saksbehandler i vår midte avgjorde vår skjebne. For alt jeg vet avgjør hun den kanskje enda.

Karusell

Den mest markante karakteristikken i denne saksgangen har vært dette: Alt går i sirkler, rundt og rundt, som en evigvarende vals surt spilt av et lite samstemt, dårlig orkester. I vår søken etter løsninger og en forløsning ender vi isteden og alltid tilbake ved utgangspunktet. Enden forsvinner hver gang og alltid ut av syne.



Forrige dagboksnotat:
God dag, mann! Økseskaft

Andre og relaterte dagboksnotater:
Lacrimoso

Gud, lykken og livet fullt av faen

Tvunget i kne

Fallet

Minstepensjonist, tvangssalg og snart lasaron

 

4 hendelser på “Dagboken | Saksbehandleren som byttet jobb”

  1. Gun Edna Brateng

    Kun et ord: Tragisk.
    Denne personen bør ut av alle komunale stillinger. Hun ødelegger mer enn gavner folkets ve og vel!!!!!

    1. Du er jammen kontant, Gun-Edna – ittno’ knussel, ut med ‘a! 🙂 Ja, tragisk er det, det er sikkert.

      Jeg har imidlertid behov for å presisere at det er den dårlige beslutningen i den opprinnelige saksavgjørelsen jeg stiller meg kritisk til. Jeg stiller meg også uforstående til det faktum at denne saksbehandleren unnlot å svare på spørsmålene mine om hvorfor jeg ikke ble varslet og hva hun hadde foretatt seg for å forsikre seg om at ikke mors hjem inneholdt andres eiendom før hun ga vergen klarsignal til å rydde, vaske og tømme. Hun foretok seg heller ingenting da jeg anmodet om at all rydding og fjerning av innbo måtte stoppes umiddelbart. Det hele fremstår som ubegripelig lettvint og naivt. Men fra dét, til å trekke slutningen at hun er til skade for folk ellers, har ikke jeg belegg for. Det vet jeg ingenting om. Det er alt denne saksbehandleren allerede har gjort i vår sak, og det faktum at hun ankommer midt i arenaen samtidig som en ny bølge med samme ulidelige smørje iverksettes en gang til, enten det har noe med omtalte saksbehandler å gjøre, eller ikke, som fyller meg med uro. Det er påfallende nok til å forårsake at jeg både kjenner ubehag og føler meg utrygg.

      Jeg må legge til at jeg liker indignasjonen og tonen i kommentaren din, Gun-Edna. Det er mye å være både sint og indignert over i denne saken. Mye å sørge over også. – Takk for engasjementet og medfølelsen din, setter stor pris på det!

  2. Men den avgjørelsen, som ble fattet av Fylkesmannen, er den endelig, eller kunne dere ha anket den? Men oppgitte og slitne hadde dere vel forståelignok. kanskje ikke overskudd til å følge den videre. Dere har begge min fulle sympati. <3

    1. Jeg anket avgjørelsen med en gang jeg fikk vite hva som hadde hendt, Margit. Derfor ble også vergemålet omsider opphevet (5. april 2016). Men saksbehandlerens dårlige vurdering og oppnevnelse av en uredelige verge (som hun også hadde hatt til opplæring forresten!) ble i mellomtiden gitt så mye fritt spillerom av henne, og han fikk så lang tid på seg før vergemålet ble opphevet, at han rakk å underslå og svindle mor for summer opp mot en halv million i rene penger. I tillegg tilegnet han seg smykker og verdisaker, møbler, løsøre og annet utstyr – inkludert et hav av redskap, alle hagemøbler og villastigen! Mye av dette var mitt, ting jeg hadde satt til oppbevaring hos mor da jeg dro til England, og noe jeg hadde arvet da far døde. Vergen påførte også betydelig skadeverk til inne- og uteområder.

      Den estimerte verdien på dette utgjør et par-tre millioner, som altså kommer i tillegg til den bortimot halve millionen han underslo i rene penger. Mor hadde fire husholdningr i hjemmet – alt etter mor sin (mormor), etter far, alt innbo i min leilighet i Oslo som jeg satte til oppbevaring da jeg dro til utlandet – alt dette i tillegg til sitt eget. I tillegg var det også litt etter bror min, men det var ikke mye. – Du vet, oppvokst og oppdratt like før, under og etter krigen av mormor som var profesjonell kokke og i mange år jobbet på Riisby husmorskole, var mor nøysom og en av dem som sparte på alt “i tilfelle”. Det var ikke skapplass til alt, selv i dette store huset, så hun måtte spe på med et hav gulv-til-tak kurvstaver. “Hun eide ikke nåla i veggen!” er vergens versjon. Det er sant, men først nå og etter at vergen selv har tatt med seg og beslaglagt all overfloden så det ikke er nåla i veggen igjen.

      Det er dette – svindel, underslag og skadeverk – fylkesmannen og myndighetene med alle tenkelige midler vrir seg unna og ikke vil rette opp i. Det er konsekvensene av dette vi, mor og jeg, fortsetter å betale for. Dét er utmattelsen.

      Så når pleiehjemmet og kommunens helse- og omsorgstjeneste (der den omtalte saksbehandleren nå er en av lederne – hun har sluttet hos fylkesmannen) ikke viser forståelse og samarbeider, slik tilfellet har vært etter at mor ble flyttet til det nye omsorgssenteret, legger det naturligvis sten til en allerede tung byrde. Kaoset som oppstår i kjølvannet krever nytt og omfattende opprydningsarbeid som ikke bare er belastende, men tidkrevende og langvarig.

      Som jeg vet du både er klar over og forstår, har dette vært til stor økonomisk belastning og ført til en langvarig og uutholdelig, men påkrevd byråkratisk maratonøvelse. Alt i alt en enorm psykisk og etter hvert fysisk påkjenning for oss begge to. På grunn av sin helsetilstand er mor spart for mye av byrden heldigvis – det er jeg som bærer den største børa. Under omstendighetene er det selvfølgelig – slik det må være. Men det gjør ikke situasjonen mindre skremmende og uutholdelig.

      Takk for både interessen og sympatien du viser, Margit.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *