web analytics

Dagboken | God dag, mann! – Økseskaft.

I:
Telefonen ringte.

– Hallo?
– Snakker jeg med Gerd Tho… Nei, det gjør jeg jo ikke, sa den ukjente kvinnestemmen ettertenksomt i andre enden. At Gerd Thordis svarte med mannsstemme hadde sådd tvil.
– Hva er det dette gjelder?
– Det kan jeg ikke si noe om siden jeg ikke snakker med Gerd Thordis. Vi får ringe til Gerd Thordis.
Den østeuropeiske aksenten hos damen som ringer var med ett blitt enda mer utpreget. Jeg prøver igjen:
– Hva er det dette gjelder? Hun nærmer seg raskt 100 og er under omsorg. Hun har kognitiv svikt og vil ikke kunne være til hjelp.
– Det kan jeg ikke si siden jeg ikke snakker med rette vedkommende.
– Du snakker med sønnen. Det er jeg som kan hjelpe. Mor er ufør. Hvor ringer du fra? På vegne av hvilket firma eller etat ringer du? Hva ringer du om?
– Det kan jeg ikke si. Det har vi ikke lov til. Du kan ringe tilbake til nummeret jeg ringer fra, så får du greie på hvem som ringer. Men jeg kan ikke si det. Vi får ringe til Gerd Thordis.
– Det vil ikke hjelpe. Hun er på pleiehjen og har ikke telefon. Det er jeg som kan bistå. Men hvis ikke du forteller meg hvem du er, hvor du ringer fra og hva dette gjelder, er jeg hjelpeløs.
– Vi må ringe til Gerd Thordis.
– Du må snakke med meg. Jeg er sønnen hennes. Jeg har fremtidsfullmakt, så du kan snakke med meg.
– Å ja? Den kan du sende… har du noe å skrive med?
– Ja. Nei, et øyeblikk – denne skriver ikke… Nå, her har jeg en penn som virker. Hvor sender jeg fullmakten?
– Kundeservice@kredinor.no
– Og det kunne du ikke fortelle? Hva gjelder det?
– Et fakturakrav.
– Fra hvem? Hvor mye lyder fakturaen på? Hva er det hun skylder for? Hva har hun gjort der hun sitter på pleiehjem?
– Jeg kan ikke si mer.
– Herregud…
– Adjø! sier damen fra Kredinor og legger på.

Denne samtalen foregikk for en halvtime siden og er ordrett gjengitt.

Scenariet oppleves som å bli satt fem år tilbake i tid, tilbake til den tidlige fasen av denne sagaen mors vergemål har utfoldet seg til å bli. Ikke bare er denne vergemålssagaen dypt tragisk, den er destruktiv og blir stadig mer outrert og farlig, jo lenger tid som går.

II:
Det er ikke lenge siden jeg innså at de aller fleste ikke forstår hva å bli oppnevnt en verge faktisk innebærer. Egentlig høres jo tanken på en verge ganske grei ut – en god ordning. Det er bekvemt at noen kan ivareta ens interesser, betale regninger og sørge for at alt er oversiktlig og trygt.

Dessverre gjenspeiler ikke fremstillingen virkeligheten. Virkeligheten ser mer slik ut:

En verge har all makt. Det betyr at alt, og jeg gjentar alt, må gå via vergen. Ingenting som vedrører vergehavers personlige disposisjoner, eiendom og midler kan skje uten vergens viten, samtykke og godkjenning.

Som pårørende, og i mitt tilfelle den eneste, har jeg ingenting jeg kan gjøre eller si: Jeg får ingen tilgang til opplysninger og kan ikke handle på mors, vergehavers, vegne. Dette gjelder i forhold til alle instanser: Kommunen, skattevesen, fylkesmannen, bank, inkassobyråer, firmaer og andre tjenesteytere – ingen har andledning til å gi meg helt nødvendige opplysninger uten å risikere å bryte lovverket. – Jeg har ikke anledning til å gi opplysninger, er svaret jeg mottar, akkurat slik samtalen gjengitt ovenfor er et eksempel på. Uansett hva jeg som pårørende forsøker, eller hvem jeg henvender meg til, er opplevelsen kontinuerlige serier med “God dag, mann! Økseskaft.”-dialoger.

Alt går i sirkel.

Mor på sin side, som vergehaver og så lenge hun er vurdert compus mentis og samtykkekompetent, har rett til informasjon. Hun kan også fremlegge et krav, eller uttrykke et ønske. Samtidig er hun ute av stand til å avgjøre hva som faktisk skjer. Dét er opp til vergen. Vergen, sammen med fylkesmannen, har full kontroll over mors økonomi, alle hennes midler og eiendeler, og det er vergen og fylkesmannen som til sist avgjør om mors krav og ønsker etterfølges, eller ikke.

Et vergemål endrer i realiteten hele mors status økonomisk, sosialt og som samfunnsborger. Hun har i praksis ikke lenger noen autonomi, dermed ingen innflytelse eller rett til å styre over eget liv, finanser og eiendom. Mor kan ikke ikke en gang gi meg, hennes eneste sønn, en gave uten vergens og fylkesmannens godkjenning. Og jeg kan ikke kjøpe et par bukser, en bluse, en flaske parfyme eller noe som helst annet til mor for hennes egne penger uten at vergen godkjenner kjøpet og rekvirerer pengene. 

Slik er status dersom mor er under vergemål.

III:
Mor er ikke under vergemål nå. Vergemålet – hennes andre i rekken – ble opphevet i juni, nokså umiddelbart etter at det var blitt opprettet. Så hva er problemet da? vil noen spørre.

Problemet er for mange utenkelig, og det er stort: Ved opphevelsen av vergemålet informerer fylkesmannen Skatteetaten. Fordi det var seksjonslederen, pleiehjemmets bestyrer, som instigerte nytt vergemål – uten forvarsel, uten å følge lovverket og standard regelverk, og til mors og mine protester attpåtil – mottar i mors tilfelle også pleiehjemmet en kopi av dokumentet som informerer om opphør av vergemålet. Punktum.

Ingen andre – ikke bank, ikke inkassobyråer, ikke NAV eller andre – blir formelt varslet og informert. Dette er ikke – og det er helt uforståelig – en helt standard og innarbeidet rutine hos fylkesmannen ved opphevelsen av et vergemål.

Slik blir vergemålet og vergen hengende igjen i ulike etater og tjenesteyteres systemer, enten det gjelder den tidligere vergehavers bankkonto eller andre avgjørende tjenester som innebærer personopplysninger, eller som krever autorisasjon og disposisjonsrett. Alle andre personer, inkludert pårørende, utestenges og er avskåret både fra å motta informasjon og å ha innflytelse.

Etter opphevelsen av et vergemål tar det pårørende uker og måneder, i noen tilfeller år, med akkedering, gjentatte innsendelser av fullmakter, id-bekreftelser, meldinger om adresse- og statusendring, skjema for ditt, et annet for datt, venting på bekreftelser, nye bankkort, personlig oppmøte og oppdaterte systemer. Alt må gjentas, igjen og igjen, selv i ulike avdelinger hos hver etat og andre tjenester. “I systemet kommer det opp at din mor er under vergemål. Da kan vi ikke gjøre noe. Beklager.”

Nei, jeg sverger – beskrivelsen er hverken spissformulert eller en overdrivelse. Hver gang, for selv den enkleste oppgave som normalt ville bli løst i en kort telefonhenvendelse, er det på’n igjen. Alle gjentakelsene, alle påkrevde prosedyrer og prosesser som oftest er langdryge, er utmattende. En byråkratisk maratonøvelse.

IV:
I mellomtiden strømmer det på med nye inkassovarsler, nye krav, og kommunen og pleiehjemmet sender alle regninger og fakturaer til sønnen.

– Vergemålet er jo opphevet. Da er det jo vanlig at nærmeste pårørende tar seg av regningene, svarte resepsjonisten på pleiehjemmet da jeg ringte i dag og uttrykte min oppgitthet og fortvilelse etter samtalen med Kredinor, gjengitt ovenfor. – Derfor forteller jeg alle at de får sende regninger til deg, fortsatte resepsjonisten.
Jeg kjente pulsen øke og måtte puste dypt:
– Hører du hva jeg sier? Jeg har ingen tilgang til mors konto. Når jeg henvender meg til banken får jeg ikke en gang vite hvem som disponerer over mors konto nå. Er det den tidligere vergen? Er det dere, pleiehjemmet? Kommunen, eller noen andre? Jeg aner ikke. Jeg er hjelpeløs. Det er vel ikke rimelig at jeg skal betale for mors hårklipp, pedikyr, sjampo og såpetstykker også fra min private konto? Dere har allerede pålagt meg å betale alle utgifter for mors gamle bolig, som er hennes, ikke min. I de siste årene har jeg betalt alle hennes kommunale avgifter, boligskatt, forsikring, strøm, brøyting – alt dét, i tillegg til å måtte betale de samme utgiftene også for mitt eget hjem i Solør. Men denne ekstrabelastningen blir jeg altså pålagt av dere for å bo primitivt og praktisk talt på hybel i huset til mor for å kunne være nær henne og ivareta henne bedre, og for at jeg skal slippe å kjøre 40 mil frem og tilbake flere ganger i uken? Og nå må jeg også betale av mine private og begrensede midler for hennes hårklipp og sjampo også? Dette går ikke, det er umulig for en minstepensjonist. Dette begynner å oppleves som ren mobbing. Kan du forstå det?
– Dette kan jeg ikke gjøre noe med, svarte resepsjonisten. – Men jeg skal ta det videre.
– Ja, det var dere som – uten forvarsel, uten samtykke og til aktive protester – stelte i stand dette kaoset. Nå ber jeg dere innstendig om å rydde opp.
– Som sagt, dette kan jeg ikke gjøre noe med. Bestyreren er på ferie nå, men jeg skal ta det videre.

Samtalen med pleiehjemmet var slutt. Denne samtalen er også ordrett gjengitt.

V:
Dette – alt dette – er et typisk bilde på hvordan dagene har utartet seg de siste fem-seks årene for meg som mors sønn. Slik har hverdagene mine blitt. Ringvirkningene av mors vergemål er enorme. Og for hver dag som går øker de i omfang og de er ensidig destruktive. En katastrofe, ikke minst økonomisk.

Jeg har mange ganger følt at jeg kommer til kort. Selvsagt har jeg gjort feil, foretatt valg og prioriteringer som helt sikkert kan diskuteres om var de rette og under omstendightene kloke. Men jeg har gjort så mye og så godt jeg kan. Hver dag, 24/7, har de siste fem-seks årene dreid seg om mor, mors vergemål og alle etterdønningene. Jeg sover urolig, og våkner flere ganger om natten av at jeg drømmer om saken.

Det eneste livet jeg ikke har levet, er mitt eget. Det opplever jeg som sårt. Jeg er nå en gammel mann og denne siste tiden på jorden skulle jeg gjerne ha brukt til mer kreative aktiviteter, engasjert meg i konstruktive gjøremål som bidrar til samfunnet jeg er en del av.

Isteden opplever jeg å bli trukket inn i klagemål, disputter og evig krangling. Og å bli satt på vent – satt på pause i påvente av at alle stener skal bli snudd, direktøren skal komme tilbake fra permisjon, til alt har kommet på bordet (noe det aldri gjør), at rapporten skal ferdigstilles.  Som rapporten fra Statens sivilrettsforvaltning for eksempel, og som var forbausende kort da den omsider kom, ventet vi på i ett og et halvt år.

Det er ikke måte på hvor mye en forventes å sitte i ventemodus og vente. Til slutt blir en så vant til å vente, at en venter på å bli satt på vent. Igjen. Det i seg selv er utfordrende for meg: Jeg liker ikke å sitte uvitende og på vent, jeg avskyr å krangle, og jeg hverken liker eller er god på noe som smaker av byråkrati. Og mors vergemål og konsekvensene har vist seg ikke å innbære stort annet.

Situasjonen har hele tiden fortonet seg som kaotisk. På tross av alle iherdige, oppriktige anstrengelser, år på år, lykkes jeg ikke. Jeg klarer ikke å få til en løsning. For meg, som det vil være for de aller fleste som befinner seg i samme situasjon, er dette et nytt og fremmed territorium: Hva innbærer et vergemål? Hva er en verges rolle? Og fylkesmannens? Hva er konsekvensene? Hva er rutiner og lovverk? Hvilken rolle har og hva forventes av en pårørende? Hva skjer og gjelder om et vergemål oppnevnes? Og når det oppheves?

De fleste vil være uvitende om alt dette. Behovet for råd og veilening er stor. Selv har jeg aldri mottatt noen form for hjelp eller veiledning fra hverken vergen eller fylkesmannen. Vergen forsvant, til tross for sin påståtte uskyld, nokså umiddelbart. Søkk borte som den berømte ånden i fillehaugen forble han taus. Isteden etterlot han et berg av forvirrende kaos i et tåkehav av villedende usannheter. Fylkesmannen har for det meste avvist alle henvendelser med “ikke-part” i saken, “vi venter på rapporten”, “mye å lære” eller andre unnvikende manøvre. Hver gang jeg har søkt hjelp har jeg kun møtt iherdig motstand og motarbeidelse, der omgåelse eller brutal taushet er foretrukken strategi.

Dersom jeg høres ut som et offer, er det korrekt. Det opplever jeg som leit: Ingen liker et offer. Ofre er gjerne kronikere. Gledesdrepere. De syter, klager, synger det samme refrenget ad infinitum. Hos offeret finnes ingen forløsning, ingen løsning. Prøver offeret å reise seg opplever han eller hun gjerne å bli mistenkeliggjort og ikke trodd, og blir dermed angrepet igjen. På den måten opplever offeret, at alle anstrengelser for gjenoppreising isteden resulterer i å bli gjort til offer på ny.

Dette bevisst og til tross, må og tør jeg påstå at jeg, i likhet med mor, er et uvillig, men reelt offer – offer for et nettverk av unnvikelser, omgåelser, uredelighet, uetterrettelighet og ansvarsfraskrivelse fra personer og myndigheter som først og fremst vil beskytte seg selv ved å sørge for at de står juridisk trygt og ikke blir avslørt for udugelighet i tjenesten.

Først ble vi bedratt og robbet for praktisk talt alt vi eide. Nå fratas vi resten av det lille som er igjen, inkludert alt livsgrunnlag, alminnelig livskvalitet og all verdighet.

VI:
Det fremstår som overmåtelig viktig for alle ansvarlige, inkludert offentlige etater og myndigheter, at denne saken legges død. For at dét skal kunne skje må sønnen settes ut av spill. Jeg er indignert, i sorg og jeg plaprer. Men jeg er den eneste som ennå har en røst i denne lille familien som nå består av bare to. Den eneste igjen som kan tale på vår, familiens, vegne og fortelle om uretten i det som har hendt.

VII:
“Det enkleste er å ta han på det økonomiske!” sa lensmannen i Gausdal til meg etter befaringen av mors bolig etter at vi hadde fått tilbake nøkler, dermed tilgang og råderett, i april 2016. Lensmannen bevitnet med egne øyne et uvasket og ribbet hjem, og effekten av vergens herjinger både innomhus og på tomten utenfor. Han anbefalte meg å anmelde vergen for underslag: “Det enkleste er å ta han på det økonomiske!”

Etter å ha mottatt anmeldelsen henla polititadvokaten i Lillehammer saken uten å foreta videre undersøkelser.

Dette skjedde, i henhold til politiadvokaten selv, etter en samtale med fylkesmannen som anbefalte saken bli henlagt. Fylkesmannen var svært fornøyd med vergens arbeid og vergen hadde etter deres oppfatning ikke brutt vergemålsloven, var meddelelsen politiadvokaten mottok av representanten fra fylkesmannens vergemålsavdeling. Kjapt, enkelt og greit. Ekspeditt, for å si det sånn. Er det med slike enkle grep en omgjør en millionsvindel til fillesak, en bagatell? Er dette alt som skal til? Ja, synes konklusjonen å måtte bli.

Nærmest ingenting har av myndighetene blitt foretatt for reelt å oppklare denne saken. Ingen – ikke vergen eller noen av hans hjelpere, ikke mor, ikke jeg, heller ingen vitner – har noensinne blitt innkalt for å forklare oss eller til formelle avhør. Likedan har ingen blitt satt under granskning i denne saken, på tross av alle grove anklager, alle vitner til hendelsesforløpet, og tap som beløper seg til millionsummer og stadig vokser.

“Det enkleste er å ta han på det økonomiske.” Dette, sammen med å så tvil om en persons motiver og karakter, later til å være universalmetoden. Særlig synes grepet å gjelde der noen oppfattes som nødvendig å få satt ut av spill. Prinsippet anvendes ikke bare overfor en mistenkt kriminell, men kan råke hvem som helst som av myndigheter og offentlige etater av ulike grunner kan oppfattes som å representere en reell fare for å bli for brysomme eller en trussel.

Alvorlige saker henlegges i stort antall av politi og påtalemyndighetene. Skadelidende forbigås i stillhet, blir ofte utsatt for urimelig uthalte prosesser, eller de settes aktivt på vent på uviss tid uten å bli gitt noen aning om hva fremtiden måtte inneholde og bringe. Nylige eksempler på dette har vi sett i for eksempel AAP-skandalen. De skadelidende isoleres og ignoreres. Slik tas luven fra dem. Slik bringes de til taushet.

At mor og spesielt jeg, må bringes til taushet, viser alle ledd i det myndighetene har foretatt seg i saken. Selv i tingrettens dom i mors sak, og som mor førte, ikke jeg: Mens mors opplysninger og utsagn gjennomgående nedtones, betviles eller utelates helt, brukes en overraskende og disproporsjonal mengde plass på meg, sønnen. Jeg siteres gjennomgående tendensiøst. Flere steder siteres jeg i brokker: Avgjørende detaljer utelates, andre steder legges noe til. I avsnitt etter avsnitt, side opp og side ned, bagatelliseres jeg. Uten forbehold refses jeg for å ha snakket til media og i all offentlighet om saken. Det er jeg, sønnen, som har vært til belastning – belastende for fylkesmannen, ikke motsatt.

Dommen fremstår som om rettens altoverveiende hensikt og strategi har vært å ivareta statsforvaltningen – at fylkesmannen og myndighetene blir sikret renvasking og går fri – og at jeg, ved hjelp av selektiv sitering, diskrediterende karakteristikker, og partiske og skjeve slutninger, skal bli tvunget til taushet og gi opp.

Slik opplever jeg å lese dommen. En lik oppfatning deles av andre: “Store deler av begrunnelsen i dommen retter seg mot deg og din atferd, selv om du ikke er part i saken. Det virker som om dommeren har fått noe imot deg, og lar det gå ut over din mor,” var en kjent norsk advokats beskrivelse etter å ha lest dommen. “Det fremstår som om dommeren hadde bestemt seg på forhånd,” konkluderte en annen.

Og parallelt med at jeg, dette til tross, allikevel har fortsatt og høylydt ropt ut varsler og protest, skrus nå den økonomiske skrustikken til fra alle tenkelige og utenkelige kanter. Dét, istedenfor at man søker å finne en lempelig og konstruktiv løsning som er rettferdig og i pakt med fakta og sannheten, slik en burde kunne forvente av en demokratisk og sunn rettsstats institusjoner og myndigheter.

Mannen er paranoid, vil mange tenke. Jeg skulle nesten ønske det var sant, paranoia kan behandles . Alternativet – at rettsstaten, dermed rettssikkerheten svikter – fortoner seg for de fleste som langt større og uhåndterlig, som verre og mer skremmende: Tanken er uutholdelig fordi den truer alt vi tror på, forventer og mener oss å vite om hvordan lov og rett forvaltes og utøves med selvfølgelig rettferdighet i samfunnet vårt.

Norge er en rettsstat og likhet for loven står høyt som prinsipp. Men dessverre vitner haugene med dokumenter, all korrespondanse, detaljerte notater og tidslinjer, riktige og uriktige, rimelige og urimelige krav og fakturaer, i tillegg til nøye noterte samtaler med ulike instanser, at påstanden er alt annet enn utslag av en grandios manns paranoia. Dét burde skremme oss alle, ikke bare meg.

Som oppsummering: Først ribbes vi for alt vi eier av fylkesmannen som, satt på spissen, betaler en utro verge og hans makkere fra mors konto for å rane oss. Videreføringen skjer ved hjelp av at vi kontinuerlig oversvømmes av brev, fakturaer og krav som jeg, etter som tiden går og alle ressurser og reserver er oppbrukt, til slutt er ute av stand til å gjøre noe med. Ofte vet jeg ikke hva det dreier seg om og får altså ikke adgang til informasjon som gjør at jeg vet hva kravet er. Ingen snakker med oss: om det snakkes, snakkes vi til, ikke med. Vi får ingen informasjon annet enn “Vi har sendt et brev!” – en setning som nå får meg til å grøsse av frysningene som iskaldt iler opp og ned langs ryggraden min.

VIII:
Om det er viktig for myndighetene å så tvil om sønnen, at sønnen svikter, at han ikke er god nok, har de valgt en effektiv strategi. I slik massiv motbør finnes bare én mulighet: Å komme til kort. Feile. Før eller siden må det bli slik.

Vi er begge ruinert, mor og jeg. Ruinert langt, langt utover det økonomiske. Det er dager dette oppleves som om vi utsettes for aktiv eksterminering.

Selvfølgelig er jeg klar over at en slik uttalelse fremstår som overdrevent ekstrem. Likefullt er det en presis beskrivelse av hvordan det stadige presset vi utsettes for oppleves, og presset øker. Så alvorlig er det: Erfaringene har vist at her finnes ingen trygghet eller hvile i noen form for forutsigbarhet.

I mer enn fem år har jeg forsøkt å finne løsninger: “God dag, mann!” sier jeg. “Økseskaft!” er svaret jeg får. Om jeg får svar.


God dag, mann! - Økseskaft.


Forrige dagboksnotat:  Lacrimoso
Neste dagboksnotat:  Saksbehandleren som byttet jobb

 

2 hendelser på “Dagboken | God dag, mann! – Økseskaft.”

  1. Dette er som en reprise på alt dere har opplevd Per Jarle. Disse folka eier ikke empati og interesse av og forstå sine klienter . Sånn som dere har hatt det i denne urettferdige behandlingen av kommune og fylke SKAL ikke finne sted. Tenker på dere titt og ofte, spesielt hver gang jeg passerer Dyrud hytta på Tonsåsen😂😂😂😘😘

    1. Du har helt rett i det, Gun-Edna. Det er prikk likt. Den eneste forskjellen er at effekten er mye verre nå for nå har ikke jeg flere midler igjen heller. Takk for at du tenker på oss. Det varmer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *