web analytics

Dagboken | Lacrimoso

 

Det er lenge, lenge siden far brått forlot denne verden. Årsak: Ubehandlet lungebetennelse.

Beskjeden kom tidlig om morgenen. Min daværende kone og jeg hadde kommet tilbake til London sent kvelden før etter et ferieopphold hos familie i Norge. Nå var det bare å legge et par skjorter og bytte ut skitne sokker og undertøy med rent i kofferten jeg ennå ikke hadde rukket å pakke ut av. Så bar det rake veien tilbake til Heathrow flyplass.

Fire timer senere sto jeg på Gardermoen. Jeg leide en bil og etter noen timer langs E6 var jeg tilbake i Gudbrandsdalen og stuen hos mor.

I dagene som fulgte kjørte jeg i skytteltrafikk over fjellet mellom Etnedal og Gausdal med møbler og personlige eiendeler fra fars hus til mors. Under en av turene en sen og stjerneklar høstnatt, slo en plutselig tanke ned i meg: Nå er det jeg som er mannen i familien. Høvdingen. Om naturen går sin naturlige gang og mor dør før meg, har skjebnen utpekt meg til å skulle avslutte kapittelet familien vår ble tildelt i livets store bok. En familie og generasjoners endelikt. Fullbyrdelsen.

Tanken tok nesten pusten fra meg. Oppgaven som ventet på meg i en ennå ukjent fremtid fylte meg med ærefrykt.

I dag mottok jeg en hjertevarm melding fra en kvinne som for enda lenger siden var bror min sin jente. Hun kjente far og mor godt, var mye i hjemmet vårt. Hun var glad i dem, de i henne. Derfor gjorde den uventede meldingen godt. Slik lød svaret mitt:

Kjære M!

Takk for empatien du viser. Det gjør godt. Takk for hjelpen også. Det hadde du ikke behøvd, men jeg setter pris på at du vil og det du har bidratt med. Det kommer godt med.

Nei, dessverre kjenner jeg ingen rikinger. Sannheten er at jeg kjenner svært få her i Norge nå, spesielt mennesker som jeg står nær. Det er den høye prisen jeg betaler for å ha tilbrakt så mange år i utlendighet. De fleste i omgangskretsen jeg en gang var en del av, er døde forlengst. Mange (altfor mange!) av mine tidligere teaterkollegaer døde under AIDS-bølgen på 90-tallet og “resten” har dødd av alminneligere årsaker i årene siden.

Dette er sannelig en forunderlig situasjon å befinne seg i. Det er vanskelig å slåss mot så mange og mektige motkrefter helt alene.

Ikke la deg deprimere av noe av dette – det er bare virkeligheten beskrevet slik situasjonen fortoner seg for meg nå. Den har nok en ende, denne historien også. Jeg skal i hvert fall gjøre så godt jeg kan for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Ønsker deg gode høstdager i den vakre byen din! Hold avstand til corona-folk og stay safe!

Takk enda en gang for at du viser at du bryr deg om oss. Det varmer hjertet mitt.

Aller beste hilsener fra PJ

PS:

Vi fremstår nå, er jeg redd, som en tragisk familie. Vi har blitt tildelt en tung skjebne. Med meg, barnløs som jeg er, lukkes og avsluttes denne familiegrenen. Helt siden far døde i august 1989 har jeg vært den oppgaven bevisst. Den har vært hellig for meg. I mer enn 30 år har jeg forberedt meg – fundert og fantasert om hvordan jeg skulle kunne fylle denne sakrale oppgaven med mening og oppfylle oppgaven med ære.
 
Ingenting ble som jeg forestilte meg.
 
Alt jeg kjørte over fjellet, alt jeg skulle holde, se på, minnes og sørge – ingenting igjen. Rubbel og bitt har vergen tatt: fars, mors, brors, besteforeldres, mitt. Derfor er sorgen omkring alt som har fulgt i kjølvannet av mors vergemål så stor, så dyp. Den største sorgen – sorgen som inneholder alle andre sorger og sluker dem slik at de aldri kan sørges.
 
Kanskje fremstår denne uttalelsen som melodramatisk og mørksinnet. Det er ikke slik ment. Den er ene og alene et uttrykk for akkurat slik det oppleves. Lacrimoso. Et rekviem som må synges nå, før det er for sent. Om litt er alt borte, uten stemme. Min røst også.
 
Jeg har lyst til og føler jeg kan fortelle alt dette til deg fordi du har kjent oss alle sammen. Dét håper jeg du forstår, derfor at du tar imot.
 


Forrige dagboksnotat: Rundt og rundt, verre og verre
Neste dagboksnotat: Minstepensjon og tvangssalg

8 hendelser på “Dagboken | Lacrimoso”

  1. Så godt at du får satt ord på tankene og følelsene dine slik at den kan deles med flere. Håper rettferdigheten kunne nå deg, og at du en dag også kan skrive om det positive du har fått del i. Det kunne bli en god bok. Jeg følger spent med videre. <3

  2. Dette er sterkt, virkelig, tankevekkende, til å gråte av. Avstand og sykdom skiller oss, også en syk bil. Vi har snakket om så lenge å besøke dere, være nære for deg, et ønske vi ikke har klart å oppfylle. Men en vakker dag håper vi at vi får tatt turen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *