web analytics
et nytt år. 2020

Et nytt år | 2020.

Et nytt år. 2020. Om litt er det her og jeg er redd.

Nå, på årets siste dag, sitter jeg i den trange og avsides dalen jeg for tiden oppholder meg og iakttar alt rundt meg. Øynene min faller med jevne mellomrom på de spisse, sorte viserne som sirkler seg rundt urskiven med nesten uhørlige tikk og takk og markerer årets siste timer. Om ikke lenge vil 2019 tilhøre historiens arkiver.

Jeg har aldri tidligere vært fylt med liknende uro ved utgangen av et år. Det gjelder dagens politikk og det politiske landskapet både her i landet og mye av verden forøvrig.

Jeg hverken liker eller gjenkjenner dagens politiske retorikk, utøvelse eller budskap. Jeg finner all polarisering, alle forvrengte fiendebilder (“oss” vs. “dem”), det stadig mer autokratiske styresettet vi opplever fra stadig flere verdensledere og regjeringer – oligarkiet – som truer fellsesskapet og det demokratiske idealet.

Profittjag og privatisering av offentlige tjenester skaper et stadig økende gap mellom fattig og rik: Stadig flere alminnelige mennesker opplever lidelse og nød, noen unødig fattigdom, selv her i et av verdens rikeste land.

Som et barn født i en tid da andre verdenskrig finner jeg alt dette uutholdelig. Da jeg vokste opp var andre verdenskrig ennå et levende minne som ble snakket om og husket, som vekket minner og ikke sjelden avsky. Krigen, som den ble kalt i folks dagligtale, ble foraktet og avvist som forkastelig,  Gudskjelov at det er over, sa de. Nå skal bygge landet opp igjen.

Etter to verdensomfattende kriger i løpet av mindre enn et halvt århundre, der grotesk og meningsløs lidelse tilhørte det alminnelige og millioner på milloner av liv gikk tapt, trodde jeg vi vi ville ha lært av historien. Naivt, har jeg måttet innse. Jeg har vært naiv. Vi har ikke lært.

I vår tid blåses liv i de selvsamme idéene, tankesett og krefter som tidligere har ødelagt oss. Vindkastene er til tider så kraftige at de truer med å rive oss over ende. Igjen. Hvorfor?

En dyp uro griper inn på det personlige plan også. Vergemålet mor ble pålagt for snart fem år siden har kostet meg nesten alt jeg har – ikke bare av fysiske og psykologiske krefter, men også hus og eiendom.

En sak jeg trodde berodde på misoppfatninger og misforståelser (og det gjør den) og som ville bli opp- og avklart i løpet av noen få uker eller måneder så fort fakta ble belyst, har isteden tatt år på år og blitt møtt med konsekvent motarbeidelse fra de ansvarlige myndigheters side. Isteden for å bli løst, har saken blitt mørkere og mer destruktiv for hver runde.

Nå har den blitt så giftig at den tærer på alle som kommer i berøring med den. I tillegg har den kastet bort fem år av mitt liv. Fem verdifulle år kastet bort.

Møtet med norsk politikk, statsforvaltningen, påtalemyndigheter og domstolene har vært knusende. Det har vekket og skaket meg i mitt aller innerste. Det har åpnet øynene mine og tvunget meg til innsikt og kunnskap om norsk politisk livs dårskap jeg skulle gitt nesten hva som helst for å kunne ha vært foruten.

All uredelighet, motarbeidelse, byråkrati, omgåelse og ansvarsfraskrivelse har revet så mange illusoriske slør fra øynene mine, at tilliten jeg hadde til våre styrende, til lovgiverne, rettsvesenet og de som er satt til å forvalte alt dette – tilliten var uforbeholden – er det knapt smuler igjen av.

NAV-skandalen avslører total systemsvikt med tentakler helt opp på regjeringsplan, i norsk statforvaltning, justis og rettsvesen – våre viktigste nasjonale institusjoner. Skandalen avmaskerer holdninger fra det offentliges side vi helst ikke vil vite om, en likegyldighet og forakt for den alminnelige mann og kvinne vi ikke ante eksisterte.

Men slik er det altså (og det er med stor stor skuffelse og sorg jeg skriver det). Og dessverre – det NAV-skandalen avslører, gjenspeiler nøyaktig de samme mønstrene, holdningene og dynamikkene jeg har opplevd i forbindelse med mors vergemålssak.

Og dét er det eneste positive som kan sies om denne horribelt nedrige NAV-skandalen: Den avslører alvorlige – helt kritiske – systemsvikt i våre mest sentrale nasjonale institusjoner som du og jeg har hatt dyp tillit til – bringer alt frem i lyset. Nå vet vi at vår tillit har vært basert på illusoriske oppfatninger – vår dyrebare tillit til institusjonene har vært både ufortjent og malplassert.

Rettssikkerhet i Norge er nesten ikke-eksisterende for hverken den lille mann og kvinne, eller samfunnets tapere. Tvert om. All erfaring tilsier rettssikkerhet er de rikes privilegium, slik BI-professoren Petter Gottschalk hevder.

Innsikten om alt dette har gjort at jeg det siste året har eksistert i en mer eller mindre kronisk pg dyp tilstand av eksistensiell krise. Mannen med integritet i meg lider – han som tror på og forventer ærlighet og ansvarstagen fra seg selv og andre, mannen som tror at alle mennesker, uansett rase, hvem de elsker, kulturbakgrunn, religionforståelse, om vedkommende er en snekker eller professor, har menneskeverd og fortjener respekt.

Mannen som tror på verdien av å bygge broer, ikke murer, individer, grupper og folkeslag imellom har det vondt, og tilstanden er kronisk.

Nå står altså et nytt år for døren. Ingen av oss vet hva det vil innebære, ikke du som leser disse ordene akkurat nå, ikke jeg som skriver dem. Jeg holder fast ved håpet og et ønske for det bedre, mer meningsfylte og livgivende for oss alle, for landet vi bor i og for verden.

Et nytt år. 2020.

Håp på det beste, frykt det verste og ta det som kommer, sa en klok mann en gang. Det synes å være et godt og realistisk utgangspunkt i denne timen vi er i ferd med å legge anno 2019 bak oss mens vi forbereder oss å ønske 2020 velkommen.

Godt nytt år!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *