web analytics
bærekraft . en mann uten verdi

En mann uten verdi

Uten verdi og bærekraft for alle penga

De ti rikeste i landet betaler mindre enn 1,3% i skatt. Slik lød en avisoverskrift i dagens VG. Artikkelen var basert på skatteetatens lister frigitt i går. Industrimagnatmilliardæren Kjell Inge Røkke står oppført med 0 kroner i inntekt. Spørsmålet er om skatteetaten har rett?

Neida, de tar feil! Iallfall om vi skal tro Høyre og Frp. De rike betaler 40% av all skatt i Norge. Minst. Mer enn deg og meg og oss alle sammen tilsammen og helt sammenlagt. Iallfall nesten. Det har kronepolitikere sagt om og om igjen. Derfor må det være sant. De sa det på TV, senest for bare en dag eller to siden. Og fordi rikingene betaler all denne skatten fortjener de alt de kan håve inn av penger for ellers hadde ikke du og jeg vært bærekraftige. Eller noe sånt.

Det er ikke så lett å forstå, men det er så de sier. Og Norge vil ikke ha en fremtid for fremtiden er ikke bærekraftig den heller. Da må fremtiden avlyses. Dét er pensjonistenes skyld. Pensjonistene er nemlig en bølge som kan komme veltende innover oss når som helst og ødelegge hele sulamitten. Da blir det ikke mer bærekraft igjen.

Bærekraften vil altså avlide ved drukning i en flodbølge av plagsomme oldinger. Det er slik jeg har forstått det, for det er det politikerne langt mer enn bare insinuerer. Om jeg har oppfattet dem rett. Det er aldri godt å vite siden politikere bruker veldig mange ord for ikke å opplyse om noe, men det ville ikke forundre meg om du har forstått det slik, du òg.

Folk flest

Kjernenproblemet er altså at i samfunnet vårt bor det en haug med gamle folk. I tillegg til massevis av unger og mødre i permisjon og fedre som vil være hjemme med ungen. Men det skal de få lov til, sier Bollestad og Ropstad. Og siden de er ministere, har de lovt at hjemmemor og hjemmefar skal få enda mer penger for å være borte fra jobb for å lage pannekaker og leke med unger. Attpåtil. Og jo flere unger, desto mer gryn. Kæsj kontant og up front.

Det skal være lønnsomt å pule i Kristelig folkeparti. Minst like lukrativt som å følge arbeidslinjen. Men kanskje de anser puling som arbeid i Krf. Hva vet vel jeg som aldri har hatt med det partiet å gjøre.

Så om du og jeg ikke har forstått det fullgodt enda, så har det seg altså slik (som politkerne pleier å si), at samfunnet vårt er belastet med unger som ikke jobber og voksne menn og kvinner som ikke jobber nok. Noen er til og med frekke og går av med pensjon når de er 67. Alminnelige folk altså. Det er et stort problem at samfunnet vårt er stappfullt av alminnelige folk.

Latskap ruler

Noen er så freidige at de tillater seg å bli syke attpåtil. Latsabber og filleradder som antakelig ikke gidder. De finnes i alle aldersgrupper. Fysj og føy. Sånt er ikke bærekraftig. Det er så de sier, politikerne. Og NAV. Derfor må du og jeg jobbe ræva av oss til vi blir minst 72, sier de, eller kanskje og aller helst til vi er 90 eller 100. Men da er også de fleste av oss daue så da slipper de å tenke mer på oss. Og vi på dem òg, et faktum som fremstår som stadig mer forlokkende.

For det har seg faktisk sånn (for å sitere politikerne en gang til), at når en først ligger seks fot under får en ikke gjort stort annet enn å ligge der. Helt uten dårlig samvittighet for hverken det ene eller andre. Bare ligge rett ut og råtne uten bærekraft og arbeidslinje og til ingen nytte annet enn for noen blåklokker og kanskje ei sulten thujabusk eller bjørk i nærheten.

Så litt bærekraft kan en jo hevde en har likevel mens en råtner i jordens mulm og mørke, selv om det bare gagner noen skarve buskevekster. Noe særlig med gryn eller lukrativ renteavkastning blir det riktignok ikke utav forråtnelsesprosessen. Det er sikkert et sørgelig faktum for multimilliardærene som synes de har altfor lite og gjerne vil ha mer selvfølgelig. Men har en nå først endt opp under torva er det dessverre ikke stort en får gjort.

Sorry å måtte si det, NAV, men det er slik det er. Dere kan ringe og skrive brev til råttenskapen med krav om å følge arbeidslinja, men det vil neppe nytte. Lik får ikke logget seg inn på NAV Min side fra seks fot under for å fylle inn meldeskjemaet. Det er vanskelig å oppfylle arbeidslinja i bekmørket, og dårlig med internett er det også, selv om det skulle være slik at selv lik skulle kjenne seg aldri så mye på nett. Hva vet vel jeg om sånt?

Ja, det er faktisk vanskelig å tjene penger ulovlig og på si også under slike omstendigheter, NAV, selv om dere synes å ha vondt for å tro det og truer med verre trusler og avstraffelse.

Men penger er altså ikke som poteten. Penger formerer seg ikke i jordas lune mørke seks fot under. Og synd er det, for det er mye god jord på kirkegårdene rundt omkring. Noen privatiseringsinteresserte har sikkert vurdert det for lengst og er i full gang med å klekke ut planer for dødslisens, likleie og årlig foråtnelsesavgift. Med moms og 15% avgift til staten. Privat forsikring betaler. Post-mortem. Det kalles å være i tråd med tiden: en åpen markedsøkonomi og privatisering for alle penga. Alt ordnes digitalt. Uten menneskelig kontakt, derfor ideelt for en tilværelsen som lik. Fremtiden som meningsløst skvalder.

Sånn har det blitt.

Hyggeforbud

Konklusjonen er altså at ingenting er bærekraftig. Ikke egentlig, ikke nå til dags. Det har jeg fått banket inn i skolten etter at så mange av de blå og blå-blå og enda-blåere-blå sier det. Hver dag og hele tiden.

De vil at vi skal stå opp om morran og ikke reise til utlandet. Ellers er vi ikke bærekraftige, vi bare koser oss, er påstanden. Sånn som hun dama avisene skrev om her forleden. Hun var så lettsindig at hun ville reise til utlandet for å kose seg, ble det påstått, med mora si (eller var det søstera?) som lå for døden. Det er nemlig slik at når vi har det trivelig oppfyller vi ikke kravene og arbeidslinjen og sånn. Derfor må vi bli hjemme.

Formodentlig er altså selv døden til kos og forlystelse med mindre du befinner deg innen fedrelandets grenser. Iallfall i henhold til NAV, for dama ble anmeldt og straffet, hvis jeg har forstått det rett. Enten det, eller så var det sånn at hun ikke fikk lov til å reise til den døende mora si (eller var det søstera?) for det er ikke lov å kose seg i lystig selskap med døden.

Utsulting og tvang til inspirasjon

Nei, vi skal være blakke og lide, selge bilen og huset og skoa og helst være litt ensomme, mens vi spiser nudler og havregryn med melk. Av myndighetene våre kalles sånt incentiver. I hvert fall er det slik jeg forstår det. For det har de sagt og sier, politikerne våre. Avstraffelse, utsulting og tvang skaper incentiv. Det er rent så en begynner å spekulere i om de kommer rett ut av et annet århundre og ble oppdratt av Margrethe Munthe hele gjengen. Eller av Marquis de Sade.

Ingenting er så viktig som bærekraft. Sånn blir det når ingenting er bærekraftig og det er det altså ikke nå til dags. Det får vi stadig høre. Enda Norge som et av verdens aller rikeste land går så det suser. I torsk og sild og kongekrabber og ørret og laks har vi en milliardindustri – landet haler inn penger i håvfuller som de gjør fisken. Vi finner stadig mer olje og har over 10 000 milliarder på bok.

Den norske stat investerer i rådyr eiendom og kjøper opp hele gatekvarter i verdens største metropoler. Det brukes 34,6 milliarder på bistand til et eller annet ymse steder på fremmede kontinenter, og regjeringen bruker forføreriske 25 millioner i bearbeidingsarbeid for å få en helt norsk nordmann inn i FNs sikkerhetsråd. For der må vi være, der òg. For eksempel. Så viktige er vi, synes vi, og vifter med seddelbunker som bevis.

Velferdssamfunn og velferdsordninger simsalabim

Derfor må vi alle tilsammen bidra til statskassa ellers kan vi ikke opprettholde dagens velferdsordninger. Det er så politikerne sier. Særlig Heidi Nordby Lunde. Velferdsordninger de er i full gang med systematisk å avvikle. Men det er vel for å gjøre dagens velferdsordninger bærekraftigere. Det er iallfall det jeg tror og sånn jeg oppfatter det. Hvis det blir noen av velferdsordningene igjen da, for snart er de vel ferdig med avviklingen og da er de borte alle ihop, ordningene.

Det er ikke lett for deg og meg å forstå, for hvordan kan vi beholde dagens velferdsordninger når de fjernes en for en og ikke er der lenger? Forstår ikke du det heller? Jeg forstår det ikke. Men det gjør altså Nordby Lunde for det er så hun sier. Og ikke bare hun, andre òg, spesielt de yngre blå og blå-blå og enda blåere-blå. Bort med det: Simsalabim! – her den ene dagen, vekk den neste. Som kaninen i tryllekunstnerens hatt. Knips med finger’n og alt fiksa.

Men sånn må det kanskje være for at vi skal kunne bevare dagens velferdsstat med ordninger som ikke finnes lenger men som vi har bevart, skal bli bærekraftig i den ikke-bærekraftige fremtiden. – Det henger jo ikke på greip, kommenterte nabo’n da jeg traff han ved postkassa i går. – Nei, det er koko, hverken mer eller mindre, svarte jeg. Men det er nå slik de snakker, politikerne.

Det er dette jeg har hørt iallfall og slik jeg har forstått det. Eller noe sånt.

Dødens gledesfylte lovnad

Jeg er avsindig glad jeg er gammal og snart dau, for da slipper jeg å være så jækla bærekraftig, selv som pensjonist. Som lik slipper jeg å ha dårlig samvittighet døgnet rundt for at jeg en sjelden gang spiser og ler og har det koselig selv om det skulle være midt på dagen. Midt i arbeidstida og med arbeidslinjen som et damoklessverd dinglende over hodet. Det skal lønne seg å arbeide – man skal yte for å nyte. Arbeit macht frei, blir jeg stadig minnet på at noen hevdet en gang.

De som fant på frasen syntes det lød fint og slagkraftig og var så inspirerende at de hadde det smidd i store bokstaver over porten. Friheten gjennom arbeid disse inspirerte folka spredte sitt budskap om, resulterte dessverre i en fremskyndet og tidlig død for de fleste av dem som ble innfanget under fortryllelsen. Et siste kvalt sukk mens de sto i dusjen. Med litt gass attåt.

Men det er kanskje like greit når det først må være som det er slik det har blitt. For før du vet ordet av det har du gjort noe galt du ikke vet er galt. Da kan du bli truet til å tilbakebetale penger du skylder, men ikke skylder, og må betale med penger du ikke har. Ellers ender du opp med å bli saksøkt og satt i fengsel.

For sånn er det nå til dags.

Reformer må til (sa nyliberalisten)

Jeg kjenner meg utmattet av politisk svada, spinn, bløff, mas, trusler, polarisering, propaganda, manipulasjon, skremsler og tvang. Jeg kjenner meg opprørt av politikere og forvaltningsbyråkraters inkompetanse, uetterrettelighet, uredelighet, omgåelser, dobbeltkommunikasjon og konsekvente ansvarsfraskrivelse.

Regjeringen vi har nå har gjort hverdagslivet for noen av oss så jækla miserabelt.

I et av verdens rikeste land har vi under sittende regjering ikke råd til noe som helst og myndighetene gjør aldri opp for seg. Isteden løper de fra ansvaret de rettmessig burde bære – flykter, der de isteden burde stå rakt og til rette for det de har gjort og elendigheten de har påført, og fortsetter å påføre uskyldige mennesker. De burde sørge for å rydde opp i skadene, fortere enn svint. Slik alminnelige og reale folk gjør, de aller fleste av dem helt uten hverken millionlønn eller frynsegoder.

Men “ingenting er bærekraftig”. De rike ble ikke rike ved å gi bort penger. Derfor videresender politikerne isteden regningene til oss for alle megalomane planer og reformer de klekker ut, men sjelden evner å gjennomføre – planer og reformer der de fleste har vist seg forfeilet, noen til det katastrofale, reformer nesten ingen av oss vil ha.

Og regningen går til?

Til oss, skattebetalerne, videresendes fakturaene for alle eksterne 2000pluss PR-konsulenter og kommunikasjonsrådgivere, sammen med havet av jurister våre styrende politikere er avhengige av for å gjøre alt de ikke klarer selv for å få det uakseptable til å høres ut som århundrets varp, bortforklare alle små og store lovbrudd som begås, og for å få det usmakelige til å fremstå som lekkerbiskener og unngå ethvert ansvar for alt som går galt.

Til og med regninga for deres egen garasjebygging, løpt løpsk og uten kontroll, og for bursdagspresangene til politikervenner og fester og restaurantbesøk og heisaturer til London og Køben de arrangerer for deres egne som tegn på god ivaretakelse, er det vi som betaler. Pluss noen doble og triple gasjer og etterlønninger og ekstra reiseregninger for reiser som aldri ble gjort, bare sånn for sikkerhets skyld fordi de synes, må vi formode, det alltid er greit å ha noen slanter i bakhånd.

Og vi, skattebetalerne, betaler og setter oss til rette foran TV-en mens vi ser på Dagsrevyen og hører om bærekraft og NAV og skandaler og arbeidslinjen og incentiver og bivåner alle begredelige ministere og direktører som bedyrer sin fulle tillit til hverandre mens de plasserer ansvar et annet sted i en annen tid og hos andre folk.

Og vi setter havregryna i halsen av vantro og skrekk, mens vi hutrer og fryser fordi vi ikke har råd til å betale den skyhøye strømregninga – skyhøy fordi den ikke bare skal dekke vårt eget strømforbruk, men spøtte i kassa til fordel for både aksjonærer og investorers profitt og til forsyning av Europa med ren energi, og dekke litt av kommunens utgifter til eldreomsorg, velferd, skole og generelt vedlikehold attpåtil. Sånt koster, det er noe alle forstår. Derfor prøver vi å spare på strømmen, mens vi koser oss etter beste evne med hurtigkokte nudler med kyllingsmak og et knekkebrød.

Sånn har det blitt.

De gamle har det godt. Not.

Så sitter man altså her, 70 år, med mer enn 20 års høyere utdannelse og har studert og tatt eksamener og jobbet med fryd og ytt og gitt og fått og tjent rimelig bra, spist sunn mat og nytt godt drikke, elsket og vært takknemlig og glad og danset og sovet og hvilt og ledd og grått.

Sånn har det vært hele livet.

Men nå er det ingenting igjen. Nå er mannen gammel, alene mot overmakten, sliten og nedtynget i unødig gjeld påført ham av staten og samfunnsappratets krav og ugjerninger og vet ikke hva han skal gjøre annet enn å prøve å spare på strømmen og kose seg med nudler. For sent å få pult seg til unger er det òg. Helt uten bærekraft, drenert av offentlige tjenestemenn og -kvinner uten hjerte. Til siste dråpe.

Det er meg, det. Mannen uten verdi. Det er slik jeg opplever jeg har blitt behandlet og behandles, og ser mange med meg bli behandlet. Som en byrde for samfunnet. Bare en simpel, enslig, frekk og ikke-bærekraftig minstepensjonist. Tillater seg å snakke høyt og stille spørsmål attpåril. Hvor frekk og hensynsløs går det faktisk an å bli for vanlig folk? Så spørres og bebreides det av det offentliges damer og herrer.

Uten fremtid, uten håp

Hva er det dere gjør, politikere og samfunnsbyråkrater? Hva tillater dere dere? Hvordan våger dere?

Er dette riktig? Er dette rettferdig? Er dette alt jeg og andre menn og kvinner fortjener etter alt vi har vært og gjort her i verden? Å bli løyet til? Bli kastet blår i øynene på? Bli forledet og bedratt? Få hele vår virkelighet og historie fornektet, forvrengt, skjødesløst forkastet? Å bli behandlet som verdiløse mennesker? Som irriterende kviser på samfunnets feite rumpe – kviser og byller det offentlige så plagsomme de må skvises ut? Er dette virkelig alt vi fortjener?

Frarøvet alt, inkludert verdighet. Avskiltet og parkert. Klargjort for hoggeriet.

Slik oppleves det.

Sånn har det aldri vært før i Norge. Ikke i min levetid. Aldri.

Jeg avskyr mye av hva Norge har blitt til i løpet av seks korte, men svært lange år. Enda mer avskyr jeg det landet vårt synes å være i full fart med å kunne bli. Jeg lever i konstant frykt, hver eneste dag, for fremtiden. Det lille jeg har igjen av fremtid. Om jeg har noen fremtid. Det er jeg usikker på. Dere – regjeringen og tidens politikk – har, trinn for trinn, drept alt håp.

Så har jeg ikke fremtid, er det kanskje noe jeg skal være glad for siden det nå en gang har blitt som det har blitt. 

Ja. sånn er det nå.

Makt og styring uten moral og etikk

Hva i all verden er det i veien med dagens politikere? Og med NAV? Forvaltningen? Med politi og påtalemyndighetene? Og rettsvesenet? Bryr de seg ikke? Hvor er etikken? Moralen? Finnes ikke mot til å søke sannhet, å stå ansikt til ansikt med fakta? Ingen autonomi og integritet? Evner de styrende ikke redelighet?

Nei, det ser virkelig ikke slik ut.

I likhet med skjønn, er empati en maktens fiende. Der makt er mål og middel blir følelser og utspill med utspring i empati en trussel om svekkelse av maktens suverenitet.

Politikk dreier seg fremfor alt om makt. Å være uten makt er ensbetydende med liten eller ingen påvirkningsevne og gjennomføringskraft. Dette enkle faktum gjør det overveiende sannsynlig at enhver appell til makthavere om forståelse og hjelp fra en svakerestilt vil bli møtt med avvisning. Tvert om risikerer den utsatte å befeste makthavers avvisning. Jo flere og mer intense bønnfallelsene, jo mer vil makthaverens avvisende posisjon tilspisses.

Fremfor alt virker dette forvirrende for den svakere og berørte part, fordi avvisningen fremstår som både virkelighetsfjern, sannhetsfornektende og umenneskelig, derfor urett og urimelig. Dette gjelder spesielt i saker der det er åpenbart at ansvaret for elendigheten som har oppstått ligger hos makthaver. Men kan ikke dette avfeies som tomme påstander?

Nei, dessverre understøttes disse påstandene av studier som viser at de fleste politikere er mindre opptatt av sannhet og mer opptatt av makt og opprettholdelsen av den. Forenklet: Hva appellerer og samler tilhengere og velgerskarer? Hvordan kan makt opprettholdes, helst økes? Dét er det viktigste spørsmålet, ikke sjelden det eneste spørsmålet.

Mot et inhumant samfunn i jag etter profitt

Dette har konsekvenser: Mangel på empati i mellommenneskelige relasjoner resulterer gjerne i lidelse. Det er alvorlig. Går det langt nok kan det være farlig, spesielt farlig for de svakerestilte. I dagens politiske klima der penger og profittjag står som sentralt har dette blitt farlig for alle der den jordiske rikdommen ikke er stor. De er ikke innbringende nok. Med manglende ressurser representerer de heller ingen trussel om retribusjon. De kan “trygt” ignoreres, tråkkes ned om nødvendig.

Det er et faktum at å bry seg om de svakerestilte, syke og trengende sjelden resulterer i bærekraft, iallfall så lenge bærekraft gjøres ensbetydende med økonomisk overskudd og profitt. Ikke bærekraftig med en gang. Å reise seg tar tid. Dette vet enhver som har prøvd. For noen tar det lengre tid å komme seg på beina enn for andre. Noen kommer aldri lenger enn til knestående.

Heldigvis er det bare et lite fåtall som forblir liggende. Blant dem finnes enkelte som knapt kan løfte hodet. Klarer ikke annet. Men de òg har et liv og retten til å leve livet de har med verdighet og på vis de evner.

Noe er riv ruskende galt når de som permanent eller midlertidig er ute av stand til å ivareta seg selv mistenkeliggjøres og ansees som potensielle svindlere og forbrytere som må forfølges, og at medmenneskelighet og omsorg for de utsatte beskrives som hyklersk, godhetstyranni og å gjøre de utsatte og skadelidende bjørnetjenester. Et slikt menneskesyn fremstår som kynisk og virkelighetsfornektende, og litt for ofte enn behagelig er, som ren ondskap avfødt og fostret i tørrlagte sinn og forfrosne hjerter.

Coda

Bærekraftig må det være! Sa kjerringa som spiste kake og med feite fingre holdt kakegaffelen av nysølv elegant i høyre hånd, mens hun med den venstre diskré klorte sin voluminøse og plagsomt kvisete ende til blods.

 


Utdraget ovenfor er hentet fra:
Det stig av hav eit egoland

Norsk årbok | Bind 1-6 | 2013-19
Noreg i revidert utgåve | Blåversjonen

Det stig av hav eit egoland er en fiktiv bokutgivelse utgytt av Colon forlag (2019)   

 

 

1 hendelser på “En mann uten verdi”

  1. Elise Blakstad

    Flott skrevet, levende og folkelig- såvidt rett frem at det fortjener å settes opp p en scene.
    Viktig innspill i fargemikset politisk miljø hvor ingen farge eksisterer, snarere sølevann og hvor ståsted for ivaretakende politikk faller bak føydalismens retorikk.

    Det er farlig hva som skrives- faren er å utryddes- uten at ledere får blod på hendene- det er som enhver revolusjon hvor de som utryddes, etter støvets fall viser seg å være samfunnsbærerne.

    Mao utryddet spurven- for økt bærekraft; mer mat til folket så folket kunne jobbe mer for Mao

    Siv utrydder medmennesket- for økt bærekraft; mer penger til fåtallet så fåtallet kan dyrke Siv.

    Erna er nikkedukken i front, så også samtlige andre som tviholder på/ drømmer om plass og posisjon på broen av det synkende skipet, norsk fantastisk bygget velferdsamfunn.

    Et lite rift i enhver medborgers hud- og vdk meldes ut av muligheten til å klatre med de klatrende.

    Jeg sendte nettop en mld til en politiker jeg stolte på i mange år- før politikken havnet i regjering. Nå vet jeg ei om vdk evner/ makter/ ønsker å drive sin politikk- og er bedøvet av og har fått sine tildelte hudrifter- for snarlig risiko og utskiftning.

    Jeg opplever frykt blandt politikere, ikke kun i vårt steinete rike- over hele verden er det frykt- frykt for å miste status, miste makt, miste troverdighet, mm og derfor er misbruk av makt så veldig fremadstormende over det hele.

    Så undres jeg stadig, med historien stående i stein- så lenge historien går lov til å eksistere- og ei vranglære etableres som sannhet- slikt pågår i stort monn og vi får vokte oss vel for ivaretakelse av de sannheter vi har som knagger for opplæring av våre barn og barns barn. Uten historien taper samfunnet. óg uten historien er det for tankevandalene lett å styre våre tanker og tro mot våre mulige, personlige stup, med litt bistand fra føydaltoppene -til å rifte vår hud så vi aldri kommer tilbake på bena, men tvinges inn i kvernen som NAV er blitt utviklet til å være.

    Samfunnets bærekraft smuldrer bort med alle som mister integritet og evne til å delta i samfunnets ivaretakelse.

    Bærekraft er en samfunnets bedøvelsessprøyte som under mangt et politisk spill, har utviklet oss dødelige til dødelige- som har satt munnkurv og tvangstrøye på mengder av samfunnets brobyggere og plassert borgmurer med fallgrav om enhver av økonomistyrende- av de politisk korrekte utvalgte ledere.

    Forunderlig at mennesket er såvidt enkelt å lede bort fra egne muligheter i dette livet, like forunderlig at de strømninger som har preget landet i tiår sldri har fått større motstand, for jeg opplever ei lengre at politikken har mitstandere- innsd i Stortinget snakker de gleste rundt grøten, hverken mener eller har behov for å mene annet fnn hva som bevarer plassen i Stortinget. Og innehar en person evne til å påvirke øvrige- blir alle som i lapskausen, samsmakte og en real posjon av mettende, men harmløst samsnakkende materie- og media likeså. Detmed bedøves hele samfunnet og retorikken blir som vi i dag bevitner. Maurtyen indikerer befolkningen- løpende for dronningen som produserer og gir liv til eget avkom- hvor all motstand mot systemet betyr døden og hvor døden er synonymt med utvisning og aksept.

    Maurtuen er ikke vårt samfunn og vi, samfunnets fødte bærere, er absolutt velkomne til å delta, lære og ivareta hva samfunnet innehar av fantastiske verdier- nemlig uttallige tanker, meninger, muligheter, ivaretakende kjærlighet som fra elskelig forelder til elskelig barn.

    At dagens politikk på tross av alle muligheter som er tilstede i vår egentlig vakre verden- vender verden ryggen og fronter overgrep og uro som snikende i såvidt jevnt, sakte tempo at vi ei får med oss hvordan undergraving av samfunnets byggeklosser gjennomføres før det er for sent å heve srmene og stanse den politisk kastete håndballen mot målet; mer til toppene.

    Siv uttrykte så tydelig i en valgtale sin drøm om føydalsamfunnet. Partiet høstet stemmer på dette og jeg undres om menig er klar over hva føydalismen faktisk innebærer?

    Det minner om en bekjent som mente Donald med blått, fint slips var bedre å stemme på enn øvrige kandidater som hadde mørke og mer dystert fargete slips.

    Er dette indikasjonen på hvordan dagens politikk presenteres og vinner stemmer?

    Kan det ligge noe i at dagens ledere består av frontfigurer som viser gamle holdninger til hva som er trygt- når vi øyner fagert utrustede kvinner i de høyest profilerte posisjoner- hvor det stressete hverdagssamfunn i dekader har stresset og mettet menig med slankekurer på kroppen, imens slankekurene viselig i dag omhandler annet enn kroppsjaget- å inneha vaskebrett og innpumpet diverse saltvann og rottegift for velvære og glans.

    Kan det være at sofasittende, tv- tittende menig imøteser hvilke visuelle uttrykk snarere enn politisk retorikk som er gjeldende når valg tas for landets drift og driftere, da er det også viktig å påpeke slike visuelle virkningers kraft.

    Skulpturen Venus’ guddommelighet er kanskje på veg tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *