web analytics
Dyrud-saken

Dyrud-saken | Dommen | E-post eller anke?

Dyrud-saken

Utredet over 25 sider begynner dommen med en kort sammenfatning av sakens bakgrunn. I sammenfatningen gjengis den første henvendelsen jeg gjorde til Fylkesmannen morgenen etter at jeg hadde hatt første kontakt med vergen og var blitt informert om mors omstendigheter og vergemålsoppnevnelsen. Henvendelsen var i realiteten en klage. Retten kaller henvendelsen «en e-post».

Fire dager senere sendte jeg ny henvendelse til Fylkesmannen, denne gangen formulert som en anke og tydelig angitt og formulert som dette i overskrift og innhold. I dommen kalles henvendelsen en «ny e-post». Fordi jeg ikke mottok svar, sendte jeg etter fire uker en tredje henvendelse, også formulert og tydelig angitt i emnefelt, overskrift og innhold som en anke. Denne er utelatt – den nevnes overhodet ikke i domsutredelsen.

Ingen av ankene ble noensinne besvart av Fylkesmannen.


Første henvendelse til Fylkesmannen | Klage på vergeoppnevnelsen

Jeg skrev først en e-post til vergen, deretter til Fylkesmannen i Oppland. Jeg anmodet begge parter om at all rydding og kasting måtte stoppes umiddelbart og fremmet en anmodning om at jeg snarest måtte få adgang til mors bolig, hjemmet vårt, slik at jeg kunne få en oversikt. Jeg informerte begge parter om at jeg hadde mye eiendeler oppbevart i boligen. Jeg gjorde også klart at jeg anså ivaretakelsen av mor og rydding av mors hjem som mitt ansvar:

Jeg vil anmode deg som fylkesmann om å revurdere denne saken (…) og lar meg få rydde opp i mors hus. Privilegiet av å kunne gi noe tilbake til den som har gitt meg det viktigste av alt – livet – vil jeg gjerne ha. (…) Dette er ikke en oppgave for fremmede så lenge den og de som har ansvaret er tilgjengelige og villige. Situasjonen som har oppstått oppleves som sårende, som en bitter ydmykelse. En families relasjoner og historie er dypt privat.”

Klagen er stilet til Christl Kvam, Fylkesmannen i Oppland (26.10.2015) Sensitive personopplysninger er sladdet:

Umiddelbart etter at henvendelsen var sendt mottok jeg en automatisk bekreftelse fra Fylkesmannen. Av denne gikk det frem at e-postadressen jeg hadde benyttet var til et fellesmottak for post. Jeg ble bekymret siden henvendelsen var både dypt personlig, forvirret og inneholdt sensitiv informasjon. Jeg kjente meg ubehagelig sårbar og ringte Fylkesmannen. Jeg ba om å få snakke med Kvam, men ble fortalt hun ikke var tilgjengelig og ble satt over til en konsulent, Anette Brenden.

Jeg forklarte hva jeg hadde gjort og at jeg ønsket å forsikre meg om at henvendelsen ikke var på ville veier. Brenden sjekket med Kvam og kunne bekrefte at alt var i orden – henvendelsen min var mottatt. Brenden ba meg likevel sende en kopi til henne (Brenden) slik at hun kunne kikke på den. Jeg sa at siden jeg allerede hadde beveget meg mer enn på kanten av hva som er etisk, syntes jeg ikke det var en god idé. Jeg ba derfor Brenden om å få en kopi av Kvam.

Senere på dagen ringte jeg Brenden på nytt for å få bekreftet hun hadde fått en kopi av klagen av Kvam. Vi hadde en lengre samtale og Brenden fremsto som empatisk. Imidlertid ble jeg ikke mye klokere av selve samtalen – på de fleste spørsmål jeg stilte fikk jeg til svar at det var fortrolig informasjon, at de beskyttet min mor og at jeg var ikke-part i saken. På grunn av Brendens sympatiske fremtoning følte jeg meg allikevel optimistisk etter samtalen og var sikker på at saken var på vei mot oppklaring og en løsning.

De neste tre-fire dagene satte jeg alle krefter inn på å tilegne meg informasjon og kunnskap om vergemål og hva det innebar, om formalitetene, lover og regelverk. Jeg søkte råd fra flere advokater og andre fagfolk. Bildet av hva som syntes å ha hendt ble gradvis klarere. Det ble også tankene om hva som var påkrevet av meg å gjøre i saken.

En opplevelse av overtramp

Opplevelsen av å ha blitt begått overtramp mot forsterket seg for hver dag som gikk. Siden jeg aldri før har kjent meg krenket – det har jeg aldri hatt grunn til, heller ikke at jeg har blitt begått overtramp mot, var erkjennelsen av denne opplevelsen som vokste frem i meg en ny og brysom erfaring.

Hvordan kan en vilt fremmed gå inn i en bolig og avhende alt innbo uten å forsikre seg om at det som ble fjernet ikke var av interesse for pårørende eller tilhørte andre? Og hvordan kan myndighetene som påstår seg å beskytte den som har kommet i uføre tillate at slikt skjer? Slike tanker rev og slet i meg. Det var en selvmotsigelse min logikk ikke klarte å omfavne.

Alle minner fra barndommen var oppbevart i mors hus – gamle lekse- og skolebøker, tegninger, avisutklipp, kjærlighetsbrev fra yngre år, dagbøker, frimerkesamlingen, brev og gaver fra venner og kjærester opp gjennom årene, fotografier, tegneutstyr, dyre linjaler, kalligrafi- og tekniske penner, mikroskopet mitt, kastanjetter, munnspill, munnharper, trommer, bokhyller fulle av leksika og oppslagsverk, store forfatteres samlede verk, kunstbøker, romaner og fagbøker, glasstøy, dyre grill- og stekepanner, jerngryter og annet kjøkkenutstyr, akvareller og litografier, det gamle klaffebordet jeg satt og gjorde lekser ved hele barndommen og som vi satt rundt og spiste familiemiddager…

Jeg følte meg nesten panisk ved tanken på at dette skulle være forsvunnet.

Alt var vekk

Tre måneder til skulle gå før jeg motvillig måtte stadfeste at borte var det. Alt sammen. Vergen hadde omsider bevilget meg audiens på kafé, med etterfølgende guidet tur av boligen – hjemmet vårt – den 21. januar 2016. Som på en visning foretatt av en eiendomsmegler åpnet vergen dører til skap og rom som han lukket raskere enn jeg klarte se. Jeg måtte stadig be han åpne døren igjen. Han forklarte, pekte og viste frem rukkelet han hadde latt stå igjen. Etterpå skrev han til Fylkesmannen at det hadde gått fint og at vi hadde fått riktig god kontakt, at vi var nesten som venner å regne.

Selv var jeg lamslått, enda mer forvirret enn før og fra meg av sorg. Så kjente jeg redselen og raseriet vokse frem i meg. Men jeg oppførte meg høflig og rolig og det later til vergen trodde han hadde meg solid huket på kroken.

Et par dager senere sendte jeg vergen en mistillitserklæring. En kopi ble sendt til Fylkesmannen med en varsling om grove avvik i vergens utførelse av vergemålsoppdraget.

Første møte med mor i omsorgsboligen

Det nyttigste rådet fikk jeg av et perifert familiemedlem som har mye erfaring med politisk arbeid på aller høyeste nivå. Jeg hadde håpet hun kunne opplyse meg om hvordan de indre prosessene var og foregikk i høye offentlige embeter.

Jeg fikk en helt annen veiledning enn forventet: Nokså pragmatisk bemerket hun at det som er vekk er vekk, det får du ikke gjort noe med. Du opplever du ikke får tilfredsstillende respons fra fylkesmannen, så du befinner deg altså mellom barken og veden. Sjakk matt. Kontakt omsorgssenteret. Da får du iallfall kontakt med moren din. Da kan du begynne å nøste derfra.

Denne enkle instruksen fulgte jeg og den ledet til forløsning. Jeg kontaktet omsorgssenteret som kom meg i møte på en ivaretakende og konstruktiv måte. Ikke lenge etterpå hadde jeg første møte med mor i den nye omsorgsboligen hennes. Det var en velsignelse.

Allerede i dette første møtet beklaget mor seg over vergen. “Det er noe muffens med ham. Jeg liker ham ikke. Jeg ringer og ringer og han ringer aldri tilbake” “Hvorfor har du ringt ham?” spurte jeg. “Jeg vil vite hva som skjer. Og jeg ville be han om å prøve å få tak i deg.”

Så sa hun plutselig: “Jeg har så på følelsen at han har tømt kontoen min!” “Nei da,” svarte jeg og ville forsikre henne. “Vergen er oppnevnt av det offentlige. Han er underlagt et stringent regelverk og blir holdt nøye øye med – hvert skritt på veien. Det er strengt. Strenge regler. Ikke uroe deg, du.” Jeg var overbevist om at det jeg sa var sant, at det var slik det var.

Det skulle vise seg i tiden som fulgte at jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Vergen hadde snodd alle rundt lillefingeren. Mor hadde rett.

Penger og alle minner var borte. Fylkesmannens vergemålsavdeling var ute av kontroll.


Fordi jeg ennå ikke hadde hørt nyss fra Fylkesmannen, sendte jeg nye henvendelser, nå formulert som anker.

Andre henvendelse til Fylkesmannen | Første anke

Anken er stilet til Christl Kvam, FMOP (30.10.2015) Sensitive personopplysninger er sladdet:

 

Tredje henvendelse til Fylkesmannen | Andre anke

Anken er stilet til Christl Kvam, FMOP (27.11.2015) Sensitive personopplysninger er sladdet:

Ingen av disse henvendelsen ble tilfredsstillende besvart. Ankene av 30.10 og 27.11.2015 ble verken bekreftet mottatt eller besvart som det de var, anker.

Vergens liste og første formelle respons fra Fylkesmannen

På tross av at både klagen og anken av Fylkesmannen var blitt møtt med taushet overfor meg, fremgår det av vergens timeregistrering og fylkesmannens interne notater at henvendelsene har blitt diskutert og behandlet innad. Tausheten overfor meg ser derfor ut til å være et bevisst valg fra Fylkesmannens side.

Videre er beslutningen tatt i overenskomst med vergen, selv om både klagen og ankene ikke var stilet til Christl Kvam, ikke rettet til vergen. (Jeg led fremdeles av den naive oppfatningen at Fylkesmannen var en person. Heller ikke hadde jeg kunnskap om at “fylkesmannen” også var en henvising til et omfattende embete og hvem som helst innen embetet som opptrer på embets vegne).

I vergens timeregistreringsliste (som forøvrig inneholder flere betydelige irregulariteter jeg vil komme tilbake til i andre innlegg) refereres det til “Brenden-klage fra sønnen” (02.11.2015). I kolonnen nedenfor står oppført “klagesak diskutert med Mork” (09.11.2015). Disse to postene er referanser til første klagebrev og påfølgende anke.

Jeg oppsummerer: Anken har blitt diskutert innad, men ingen fra Fylkesmannen, heller ikke vergen, har besvart eller kommentert ankene, selv ikke ved direkte konfrontasjon (16.02.2016 – Lund, Mork/Møte hos FMOP, samt den 06.04.2016 – Renolen/Befaring boligen. I begge tilfeller stilte jeg dette direkte spørsmålet: “Hvorfor svarer dere ikke på ankene mine?” Jeg fikk ikke svar noen av gangene.). – Alltid og konsekvent forbigåelse. Isteden drepende taushet.

I fylkesmannens aller første respons til meg, undertegnet av Mork, referer heller ikke han til hverken klage eller anke. At jeg gjentatte ganger har anmodet om stopp av all rydd og vask ignoreres. Tatt i betraktning dette er Fylkesmannens første formelle respons og kontakt med meg, og i skriftlig form, reagerte jeg med vantro på både innhold, språkvalg og mangelen på formalitet i e-posten. Morks e-post er skrevet samme dag og i etterkant av Morks samtale med vergen om min klage og første anke (jf. vergens timeliste ovenfor og interne notater):

9. november 2015 kl. 15.05 skrev Mork, Odd Harald <FMOPOHM@fylkesmannen.no>:

Viser til din mail til oss datert 30.10.2015.

Jeg har hatt kontakt med vergen i saken.  Han har forvisset meg om at det som er kastet er åpenbart defekte ting, skit og lort.  Ting av affeksjonsverdi etc er ikke ryddet ut av boligen.

Vergen har overfor meg gjort klart at han har gjort en avtale med deg om at du skal få komme opp i boligen for å ta den nærmere i øyensyn når det er ryddet og rengjort.   Jeg synes da det er rimelig at du sørger for å avhente det som er ditt.  Etter vergens oppfatning har din mor tilstrekkelig med møbler, innbo og løsøre i sin nåværende bolig.  Du bør derfor kunne avtale med vergen om å overta noen av din mors eiendeler som hun ikke lenger har bruk for dersom du er interessert.

Jeg kan ikke gå nærmere inn på hva som skjedde ved vergeoppnevnelsen.

Med vennlig hilsen

Odd Harald Mork
Rådgiver, Samordnings- og beredskapsstaben
Fylkesmannen i Oppland

Tlf: +4761266101 – Faks: +4761266167
Postadresse: Postboks 987, 2626 Lillehammer
Epost: fmopohm@fylkesmannen.no
Internett: www.fylkesmannen.no/oppland

På dette tidspunktet var boligen allerede tømt, i følge vitner og mor selv og hennes nabo som hadde besøkt boligen en og en halv måned tidligere (ca. 1. oktober i 2015).

Så mytespinningen, som kverna på havets bunn, går og går, uten sensur. På tidspunktet Mork skriver sitt første svar til meg har boligen vært tom i mer enn en måned – ingen av mine ting var lenger der å hente, heller ikke ting etter mor jeg kunne overta. Men på papegøye-manér gjentar saksbehandler Mork det vergen forteller. Vergen er altså både autoriteten og han er manusforfatter. Vergen har fritt leide.

Fylkesmannens “svar” på klager, anker og anmodninger

Mer enn tre måneder etter den første henvendelsen mottok jeg et brev, datert 04.02.2016 og signert Ingrid Renolen og Odd Harald Mork. Dette brevet påstår seg å være en besvarelse på henvendelsene mine.

Enkelte av spørsmålene blir i noen grad besvart, men at henvendelsene dreier seg om en klage og to formelle anker nevnes ikke med et eneste ord. I løpet av de neste månedene og årene skulle jeg dessverre erfare at denne typen omgåelse ikke bare er alminnelig. Den er typisk.

Med én linje i domsutredelsen stadfestes Renolen og Morks svar (gjengitt i faksimile ovenfor). Imidlertid blir ingenting av innholdet verken gjengitt eller kommentert av retten.

Rettens behandling av ankene i domsavsigelsen

Dommeren gjengir den første henvendelsen jeg skrev til Fylkesmannen (26.10.2015) i sin helhet og med alle detaljer. Denne henvendelsen som er skrevet i forvirring og uvitenhet om hva som faktisk her skjedd og til hvem og hva jeg forholder meg, er skrevet etter en søvnløs natt med fingre som snublet i tastene på tastaturet, og benyttes altså som bakteppe for alt som følger. Henvendelsen er i realiteten er en klage, men refereres til av retten som “en e-post”.

Anken av 30.10.2015 nevnes, men ordet anke er utelatt. Henvendelsen blir isteden betegnet som en “ny e-post til Fylkesmannen med kopi til vergen”.

Den tredje henvendelsen (27.11.2015), enda en anke og den krassest formulerte og mest direkte av dem alle, er helt utelatt – den nevnes overhodet ikke. Ordet “anke” eller at klagen og ankene aldri har blitt besvart av Fylkesmannen blir heller ikke nevnt noe sted i dommen.

Jeg vet naturligvis ikke omfanget av dokumenter og annet materiale regjeringsadvokaten og dommeren i materialet de var blitt gitt eller hadde adgang til, heller ikke hva av dette som eventuelt kan ha blitt “vasket” eller tilbakeholdt. Men ankene fantes blant våre dokumenter.

Uansett hvor lite gjerne jeg ønsker å gi uttrykk for dette, evner jeg ikke annet enn å oppleve både fremstillingen og saksgangen som grovt forledende og respektløs fra Fylkesmannen og myndighetenes side. Retten gir dessverre inntrykk av å ha trått i en felle ved å la seg veilede av vergens og myndighetenes fremstillinger og slik følge i samme spor. Følgene av rettens valg er skjebnesvanger. Resultatet er justismord.

Forenklet fremstilt synes altså retten konsekvent å benytte Fylkesmannens fremstilling sammen med vergens kronologi og konstruerte handlings- og hendelsesforløp som grunnlag for sin argumentasjon. Vitneforklaringene som under saken bidro til å bekrefte og underbygge de alvorlige avvikene i saken, er knapt å spore i domsutredelsen. Alle varsler over måneder til Fylkesmannen om alvorlig avvik uten at noen reaksjon fulgte, tillegges ingen vekt.

Jeg, sønnen, fremstår i deler av dommen som en fantast uten annen tyngde enn at jeg “påstår”, “mener”, “synes” og “antar”. Vergen derimot “sier”, “forteller”, “opplyser” og “bekrefter”. Mors og mine opplysninger og fremstillinger bagatelliseres generelt, i flere tilfeller avfeies helt: vi fremstår som ikke å vite hva vi har, hva vi har eid, hva slags relasjon vi har og har hatt, hvordan hjemmet vårt så ut og hva det inneholdt, eller hva slags liv vi har hatt sammen som familie.

Alt vi – advokaten vår, mor og jeg – har ansett (og fortsetter å anse) som bekreftelser på ansvarlige myndigheters og vergens svikt, vendes av retten til fordel for de samme myndigheter ved hjelp av vergens og vergemålsmyndighetenes tillempede fremstillinger.

For oss gjør alt dette dommen til en selsom og ubehagelig opplevelse å lese. Mors følelse av fornedrigelse – all vanære og mistro, skammen over å ha blitt syk og ha forårsaket denne tragiske misèren – oppleves knusende for meg å være vitne til.

Gammel, fysisk og kognitivt svekket som hun er, kjenner hun seg nedslått og hjelpeløs. Alene sitter hun i omsorgsleiligheten sin, bagatellisert og møtt med mistro av de samme myndighetene som skulle være der for å beskytte henne. Ekkoer i sitt indre om beskrivelser av et møkkete og kaotisk hjem og myten om at hun ikke eide nåla i veggen rir henne. Paranoide og forvillede uttalelser og adferd som kom til uttrykk da hun var på sitt sykeste, fortsetter å bli presentert som fakta og virkelighet av de ansvarlige.

Dette er altså arven hun etterlates av vergen og myndigheter. Det hun tilfrisknet nå sier og gjør, tillegges av dem ingen betydning. Heller ikke, viser det seg, av retten.

Påført skam og skyld, grove overtramp og ydmykelser ser altså ut til å kunne bli de ansvarliges siste hilsen til mor. For meg, som sønn og eneste gjenlevende nære slektning, er det knapt til å bære.

Grunnleggende svikt

At en offentlig instans ikke besvarer henvendelser, slik tilfellet har vært med mange henvendelser, inkludert ankene omtalt i dette innlegget, representerer brudd på det norske lovverket. Men brudd på lover og regelverk har skjedd med urovekkende hyppighet i saken vår – det er knapt et lovverk som på et eller annet tidspunkt ikke har blitt brutt, og bruddene har blitt begått i alle ledd og på alle nivåer.

At vergen har forbrutt seg er én ting, kjeltringer finnes. Når myndighetene gjør det samme, oppleves sviket som langt dypere. Slike erfaringer undergraver tillit og skaper varige sår.

Det alvorligste er – og dette har blitt, og fortsetter å bli, forbigått av alle ansvarlige i saken, inkludert retten:

Mor er vurdert samtykkekompetent. I praksis betyr dette at om hun i morgen insisterer hun vil flytte hjem til huset sitt, må omsorgstjenesten hjelpe henne å pakke sammen alt i omsorgsleiligheten og sørge for at hun kommer trygt hjem. Så sier lovverket.

At vergen allerede fra begynnelsen fikk tillatelse til å “rydde og kaste” av saksbehandlerne (først av Annichen Hopland Ødegård, i fortsettelsen Odd Harald Mork), at innbo, mors tøy og alt annet utstyr har blitt fjernet, viser grov svikt fra start.

At huset i tillegg var i ferd med å bli lagt ut for salg og Fylkesmannen seks måneder inn i vergemålet innvilget ekstrabetaling til vergen, betalt fra mors bankkonto, for “ekstraordinært arbeid i forbindelse med salg av personen med verges bolig” (Kjærnsli, primo januar 2016) understreker fortredelsen. Dette er lovbrudd som avslører grov mangel på varsomhet og faglige vurderinger som ikke holder mål.

At staten og ansvarlige myndigheter fremstilles av øvrighetene som å ha gjort som forventet og alt rett, er umulig å svelge. Det er simpelthen for stor en kamel. Faktum er at det er så langt fra sannheten det går an å komme.


Neste innlegg:  Dommen | Del 2 | Tvunget i kne
Forrige innlegg:  Dommen | Innledningen


2 hendelser på “Dyrud-saken | Dommen | E-post eller anke?”

    1. Nei, denne hadde jeg ikke lest, Claus. Historien minner både om vår egen og mange andres. Et forferdelig og forfeilet system som i mange tilfeller gjør stor skade på både folk og eiendom. Etter de fire årene mors sak har pågått, sitter jeg igjen med et bestemt inntrykk av at fylkesmennenes vergemålsavdelinger har fått for dårlig veiledning og har altfor lite ressurser til å gjøre en god nok jobb. Da blir en tvunget til å gå for lettvint til verks – “dette er et tillitbasert system”, som politikerne ynder å kalle slike løsninger, en uttalelse som samtidig fritar dem for alt ansvar fordi det er noen andres skyld, det er “noen andre” som har misbrukt tilliten, ikke politikerne. I mange tilfeller tror jeg ikke fylkesmennene har ant hva de skal gjøre, men har gjort, og gjør, så godt de kan, noen ganger med katastrofale følger – rett og slett fordi den nye vergemålsordningen ikke holder mål. Ansvaret ligger hos Statens sivilrettsforvaltning og departementet. De, på sin side, synes å være i stand til nesten hva som helst i form av fornektelse og ugjennomtrengelighet for å unngå å måtte ta ansvar. Det i seg selv bidrar til å øke skadevirkningene. Det er tragisk og urovekkende at grove forbrytelser i de fleste slike tilfeller ikke blir tilstrekkelig etterforsket og gransket. På den måten går hvitsnippforbrytere som har begått grov kriminalitet fri, mens de reelle ofrene påføres mer skyld og blir enda mer skadelidende. Erfaringene en gjør når en er berørt av vergemålsordningen og systemet blir på denne måten nedrig til det forkastelige. Alle disse historiene avslører også at vår reelle rettssikkerhet slett ikke er sikker. Det alene burde vekke grunnleggende uro.

      Takk for linken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *