web analytics

Dommen | Innledningen

Dommen falt den 12. februar 2019. Ved første gjennomlesning ble jeg både overrasket og skuffet. For oss var rettssaken et nederlag. Domsavsigelsen bærer vitne om det som et ufravikelig faktum. Jeg skumleste den flere ganger etter å ha mottatt dommen, hver gang stykkevis. Jeg klarte ikke opprettholde konsentrasjonen til en hel gjennomlesning. Å lese rettens vurderinger kjentes sårt. Vondt, rett og slett. Slik har det vært helt frem til nå, nesten fem måneder senere.

Min rolle

Som sønn har jeg i hele denne prosessen gjort det jeg mener er min selvfølgelige plikt og riktige å gjøre: jeg har forsøkt å være en stemme for mor og familien. Som mors eneste gjenlevende nære familiemedlem har jeg gjort det ingen andre kan: Jeg har talt – gjort kjent – mye som ikke har blitt sagt, derfor aldri har fått komme frem i løpet av saksgangen. Jeg har opplyst om det jeg selv vet, og gjengitt alt mor har fortalt meg, nøyaktig og detaljert og etter hvert som nye fakta og detaljer har fremkommet.

I møte med mytespinn basert på feilinformasjon, fantasi, inntrykk og synsing både fra vergen og myndighetenes side, har ønsket om å gjenopprette en fremstilling av familien i overensstemmelse med virkeligheten vært overhengende. Drivkraften har vært en opplevd forpliktelse til sannhet og rettferdighet, og en ufravikelige kjærlighet og respekt for mine aller nærmeste og den lange og dyptgripende historien vi har delt sammen.

Vergen har spunnet myter. Han har bokstavelig talt ribbet mors bolig for utstyr og innbo. Som et nybygg må hele boligen utstyres helt fra grunnen av – alt fra møbler, lamper og alminnelig innbo som duker, sengetøy og kjøkkenutstyr, til villastige, ljå, sigd, økser, slipestein, markiser og gardinbrett. Alt har han tatt. Til og med bokhyllene stappfulle av bøker – de aller fleste av dem mine – har blitt nøye gjennomgått og de beste og mest kostbare fjernet. Mors klær det samme – garderobeskapene er nesten tømt og alt det beste av kjoler, skjørt, bluser og andre overdeler, sjal, jakker, frakker og kåper, uåpnede pakninger med strømpebukser og undertøy, skjerf (ikke et eneste er igjen!), hansker, ullvotter og raggsokker er borte.

Så ugjerningen dreier seg ikke bare om underslag av en stor sum kontanter og en tappet bankkonto, smykker, armbåndsur, lightere, sølvtøy, arvegods og andre verdisaker. Det dreier seg om alt. Vergen lyver når han forteller det ikke var annet i hjemmet enn skrot – “skit og lort” som er betegnelsen både han og ansatte hos fylkesmannens vergemålsavdeling har brukt. Virkeligheten er stikk motsatt. Det var skit og lort han lot stå igjen.

I etterkant har myndighetene iherdig og konsekvent satt alle krefter inn på å bekrefte og opprettholde legitimiteten i egne avgjørelser. Alt er i hovedsak basert, synes det som, på mors paranoide og forvirrede tilstand og tilsvarende uttalelser i tiden omkring vergeoppnevnelsen, sammen med vergens fremstillinger og fantastiske påstander, og inntrykkene dette bidro til å skape i utgangspunktet.

Alt vergen etterlot av dekketøy og annet utstyr i boligen. Alt som er igjen fra 70 års familieliv og arvestykker fra generasjonene før oss

Desorienterende første kontakt

Telefonsamtalen med vergen den 25. oktober 2015 der jeg ble informert om mors vergemål for første gang, etterlot meg i en slags sjokktilstand. Jeg opplevde full forvirring. Desorientert. Et vergemål? I vår familie? Hvordan kunne det skje? Et vergemål i familien fortonet seg som så fjernt, så fremmed, at tanken aldri ville ha kunnet falle meg inn.

Jeg visste lite om vergemålsordningen, ingenting om den nye reformen og knapt hva “fylkesmannen” var – jeg trodde fylkesmannen var en person. Derfor kastet jeg meg over tastaturet for å finne ut alt om verger, vergemål, vergemålsordningen og hvem fylkesmannen i Oppland var.

Sterkt preget av spørsmålet om hvorfor jeg ikke var blitt varslet om mors omstendigheter eller vergemålsoppnevnelsen, var jeg overbevist om at fortielsen berodde på misforståelser. Derfor kjente jeg meg drevet av et akutt ønske om å klare opp i situasjonen. Ivaretakelsen av mor var jo mitt selvfølgelige ansvar, min jobb!

Allerede få timer etter den første samtalen med vergen skrev jeg derfor en anmodning til ham der jeg ba om at all rydd og vask umiddelbart ble stoppet og at jeg måtte få adgang til boligen for å få en oversikt. Jeg gjorde ham oppmerksom på at boligen var full av mine møbler og andre eiendeler.

Svaret fra vergen kom raskt. Han takket for opplysningene og skrev han trengte noen dager på å fordøye den nye informasjonen. Siden hørte jeg ikke mer fra ham. Etter tre ukers utålmodig venting sendte jeg en purring. Jeg lurte på om han hadde hatt nok tid til å fordøye opplysningene og ba om et møte. Slik var begynnelsen på det som skulle vise seg å bli flere måneder med omgåelse, unnskyldninger og trenering fra vergens side. Det ble hverken møte eller adgang til hjemmet før enda tre lange måneder hadde passert.

Samtidig med henvendelsen til vergen, sendte jeg en klage på avgjørelsen til fylkesmannen, sammen med en rekke for meg viktige spørsmål angående saken. Jeg fikk ikke svar.

I første samtale med vergen meddelte han at han var i full gang med å rydde og vaske boligen med henblikk på utleie utover våren og salg til høsten. Han stilte meg ingen spørsmål, mors eneste gjenlevende nære slektning og livsarving, og inviterte meg ikke til boligen. Uten mors viten og tillatelse hadde vergen hugget ned alle trær og fjernet alle prydbusker på tomten. Etterlatenskaper etter vergens herjinger lå over alt på tomten og ligger der enda. Vi har ikke penger igjen til å leie hjelp slik at vi kan få fjernet etterlatenskapene.

Navngiving av ansvarlige

I flere av innleggene vedrørende vergemålssaken har jeg navngitt personer. Dette er et bevisst valg. Hensikten er ikke, og har aldri vært, å henge ut spesifikke personer. Motivet er heller ikke hevngjerrighet. Valget er tatt med bakgrunn i all uklarhet vi i fire år har møtt fra de ansvarliges side, inkludert myndighetene. Tåkelegging og maskering, uetterrettelighet, forvirring, unnvikenhet, omgåelser, trenering, generell motarbeidelse, ansvarsfraskrivelse og en forbløffende grad av uredelighet om hvorfor og av hvem avgjørelser er tatt og hva som faktisk har blitt gjort, har vært gjennomgående. I tillegg bidrar enkelte myndigheters bruk av majestetspluralis til en uklarhet som forkludrer rettmessig plassering av ansvar (jf. fylkesmannsembetene).

Alt dette har bidratt til å vanskeliggjøre en tilfredsstillende etablering av faktiske forhold og hendelsesforløp. Å bidra til å skape større klarhet i det labyrintiske marerittet så mye villedelse, dobbeltspill og bondefangeri skaper, er derfor bakgrunnen til at jeg har valgt å navngi ansvarlige personer. Å plassere ansvar der ansvaret de facto ligger konkretiserer. Det gir holdepunkter.

Dommen

Dommen gir meg bry. Den forvirrer meg. Saksøker er mor, saksøkte staten. Allikevel dreier det meste av dommen seg om meg, sønnen. Side opp og side ned. Domsavsigelsen utredes over 25 sider.

Derfor forela jeg dommen for fire ulike advokater, alle med lang erfaring fra domstolene og rettsapparatet. «Det ser ut som dommeren har bestemt seg på forhånd,» bemerket den ene. «Frekk!» var den andres vurdering. “Stygt. Dommen er rett og slett slem,” var den tredjes oppfatning. Den fjerde formulerte sitt hovedinntrykk mer omstendelig: «Store deler av begrunnelsen i dommen retter seg mot deg og din atferd, selv om du ikke er part i saken. Det virker som om dommeren har fått noe imot deg, og lar det gå ut over din mor».

Slik oppsummerte altså fire erfarne fagfolk sine inntrykk.

Foruten pianoet, er den gamle skjenken i bakgrunnen det eneste møbelet av verdi vergen har latt stå. Spisestuen som tilhørte skjenken, et stort spisebord med tilhørende innleggsplate og seks stoler, er borte. Spisestuemøblementet hadde tilhørt mormor og morfar.

Selv er jeg mest overrasket. Etter alle formaninger om å snakke sant og ingenting annet enn sannheten og at å gjøre noe annet medfører strafferettslig ansvar, bryr det meg at løgn og fantasi benyttes til inntekt for sannheten også i domsutredningen. Det var åpenbart for de fleste som var til stede under rettsforhandlingene, enten de satt på tilhørerbenkene eller var involvert i saken, at løgner florerte, detaljert og mange, i sentrale vitners forklaringer under rettssaken. I pausen etter vergens forklaring kom flere som hadde sittet på tilhørerbenken bort til meg og uttrykte oppfatninger lik denne kommentaren fra en godt voksen gudbrandsdøl: “Dette var en sørgelig forestilling. Det gjorde rent vondt å høre på. Trist.”

Etter alle utvekslinger om viktigheten av ivaretakelse av fakta, inkludert bevissikring, overrasker derfor alle utelatelser av essensielle opplysninger, de mange fortolkningene og flere punkter jeg kun evner å oppfatte som antakelser med feilslutninger som følge. Men jeg er ikke jurist, kan lite om juss og har ingen erfaring av betydning med å lese hele domsavsigelser. Jeg kjenner heller ikke til hvor omfattende, eller hvor “vasket” eller ikke dokumenter og bilder har vært i saksmaterialet gjort tilgjengelig for tingrettens dommer. Men fremfor alt, og jeg gjentar: jeg er ikke jurist, derfor mangelfullt utrustet til å kunne vurdere domsavsigelsen fra et juridisk ståsted. Derimot har jeg en godt utviklet rettferdighetssans og en utdannelse og yrkesbakgrunn som har gitt meg en anstendig analytisk evne og god teft til å skille det som er rimelig og sant fra det som ikke er det.

Derfor vil jeg i en serie innlegg ta for meg ulike aspekter ved rettens domsavsigelse jeg finner brysomme. Det første innlegget vil, med dokumentasjon, behandle tre henvendelser rettet til daværende Fylkesmann i Oppland, Christl Kvam. De ble gjort i oktober og november 2015, umiddelbart etter at jeg var blitt informert om mors vergemål. Henvendelsene besto av en klage, etterfulgt av to formelle anker. Ingen av ankene ble erkjent og bekreftet mottatt eller besvart. Aldri.

I tingrettens domsutredelse gjentas samme unnlatelse. Det bryr meg.


Neste innlegg:  Dommen | E-post eller anke?
Forrige innlegg:  Thordis Dyrud heter mor og hun digger Chopin


2 hendelser på “Dommen | Innledningen”

  1. Stor respekt for det du gjør her, Per Jarle. Du kunne både gitt opp og blitt forgiftet av bitterhet. Men tvert imot; du reiser deg igjen , og insisterer på å fortelle om det enda en gang. Bra skrevet, også, med både følelser og saklighet.
    Hva skal du gjøre med dokumentet?
    Vh, A-C

    1. Takk for tilbakemelding, A-C. Jeg setter spesielt pris på gjenkjennelsen og anerkjennelsen som kommer til uttrykk gjennom kommentaren din.

      Dersom du med dokumentet mener selve domsavsigelsen, er det begrenset hva jeg kan gjøre, iallfall foreløpig. Retten har i et appendiks til rettsdokumentet nedlagt forbud mot offentliggjøring av hele eller deler av dommen, i hvert fall innenfor en periode. Formuleringene i instruksen er imidlertid så omstendelige, at jeg er usikker på hvor grensene går før jeg eventuelt vil løpe risikoen å bryte rettens pålegg. Derfor velger jeg inntil videre ikke å gjøre annet enn å omtale og henvise til deler av den. Aller helst ville jeg ha offentliggjort dommen i sin helhet. Det kommer jeg også til å gjøre, så sant jeg fra juridisk hold får bekreftet at det vil være i orden.
      Vennlig hilsen Per Jarle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *