web analytics
west side story - aprilminner fra vestkanten

Aprilminner fra vestkanten

Aprilminner fra vestkanten | West Side Story

Akkurat på denne tiden av året, sent i april for 54 år siden, satt jeg en kveld i lyslosjen på Det Norske Teatret i Stortingsgaten i Oslo. Spent ventet jeg på at teppet skulle gå opp for kveldens forestilling. Forestillingen, musikalen West Side Story, var en sensasjon. Det resulterte i utsolgte hus i måneder fremover og billettene var svinedyre. Derfor var det en lykke for meg at lysmesteren var snill. Å være gjest i lyslosjen var gratis.

Lysmesteren het Kari, hadde kortklippet, blond bakoversleik og kunne lett gi inntrykk av at hun helst ville vært mann. Hun røkte pipe og gikk alltid i langbukser og skinnvest. Slips hørte til, gjerne rødt. Men det var ett unntak: 17. mai. På nasjonaldagen iførte Kari seg bunad med nystrøken bluse og fine søljer. På føttene hadde hun ekte, blanke bunadsko med sølvspenner. Slik ble Kari forvandlet fra maskulin håndverker til inkarnasjonen av selveste Synnøve Solbakken. Fager var hun.

Men tilbake til lyslosjen. Kari sto klar bak den store følgespoten og jeg satt spent ved siden av. Plutselig ble teatersalen mørk, summingen fra salen stilnet. Egil Monn Iversen, som hadde den musikalske ledelsen, entret orkestergraven til applaus fra publikum. Så snudde han seg mot orkesteret, løftet armene med dirigentstaven høyt hevet i høyre hånd. Alt var blikk stille.

Så brakte det løs.

Jeg var helt uforberedt på det som kom. Lyden fra orkestergraven overveldet meg. Det var som om hvert instrument bombarderte, forførte og egget seg inn i hver eneste pore på kroppen min – trengte seg lengre og lengre inn, helt inn i dype cellelag. Bergtatt oppdaget jeg plutselig at jeg strigråt.

Overgangen fra det sarte Maria-temaet til den dynamiske Mamboen markeres ved at messing- og perkusjonsinstrumentene i et dramatisk rytmeskift og med intens kraft tar over fra strykerne. I strømmen av rytmer og lykketårer glapp et hikst ut av meg. Hikstet var så høyt at Kari snudde seg og hviskende spurte om alt var i orden. «Ja,» hvisket jeg tilbake. «Ja! Jeg er så glad – så rørt. Aldri har jeg hørt noe så storslagent!» Jeg klarte ikke stagge tårene før tonene ebbet ut og teppet gikk opp for Prologen, åpningsscenen. Da hadde gåsehud tatt over for tårene.

Forestillingen var en opplevelse jeg aldri glemmer. I alle årene siden er det allikevel ouverturen og rytmene som har brent seg dypest fast i kroppsminnet og sinnet mitt.


West Side Story – Ouverture 
Originalversjon fra filmen (1961)


West Side Story er bygget på Shakespeares skuespill Romeo og Julie: En unggutt, uimotståelig og på tvers av intoleransens steile grenser, opplever gjensidig kjærlighet fra en ung pike som tilhører en familie definert som fienden.

De to rivalisernede familiene i Romeo og Julie er i musikalen erstattet med to gjenger, den lyshudete Jet-gjengen i rivalisering med de hispaniske Haiene. Handlingsforløpet er forflyttet fra Verona i det 16. århundrets Italia til nåtidens USA og New Yorks urbane miljø.

Regissør og koreograf for den norske oppsetningen var sørafrikanske Rikki Septimus, som i tillegg innehadde rollen som Bernardo, lederen av Hai-gjengen. Septimus var viktig i etableringen av en moderne musikalteatertradisjon i Norge. Allerede året etter, i 1966, returnerte han til Det Norske som regissør, koreograf og hovedrolleinnehaver i The King and I (i nynorsk språkdrakt av Hartvig Kiran), og igjen i 1971 med Zorba, musikalversjonen av Nikos Kazantzakis berømte roman.

Etter West Side-oppsetningen ville «alle» danse jazzballett. Interessen var enorm og de fleste danseskoler tilbød kurs. Main Kristoffersen, som var med i forestillingen (Franceska i Hai-gjengen), utmerket seg raskt som en prominent lærer i jazzdans. “Ja, men går du hos Main?” pleide vi å spørre hver gang noen fortalte de gikk til timer i jazzballett. Senere etablerte Randi Frønsdal et dansestudio i Oslo. Hun kom rett fra USA, hadde vært med i et Nat King Cole-show på Broadway og ble raskt en populær lærer i jazzdans.

I Det Norske Teatrets dynamiske West Side-oppsetning utfoldet mange begavede dansere og skuespillere seg på scenen, flere av dem scenekunstnere jeg i årene som fulgte skulle få gleden av å jobbe sammen med. Den unge karen som hadde rollen som Mouthpiece i Jet-gjengen, Terje Solberg, skulle med tiden bli en av Nasjonalballettens ledende dansere. På høsten – bare noen få måneder etter denne minneverdige teaterkvelden – skulle han og jeg gå i samme klasse, det aller første guttekullet hos ballettskolen ved Den Norske Opera i Folketeaterpassasjen. Etter opptaksprøvene var vi fem gutter som slapp gjennom nåløyet. En av de fem var Terje og en av dem var jeg.

Ingenting av dette ante jeg noe som helst om ennå, der jeg satt i lyslosjen og gråt i lykkerus denne kvelden sent i april og var 15 år – en gutt fra langtvekkistan, et gudsord fra landet, og helt uten annen danseerfaring enn et kurs i selskapsdans hos fru Svae i Idrettens Hus da jeg var 12.

Overveldet, inspirert og yr av glede – i ekte teaterfryd – gikk jeg ut av teatret og inn i vårkvelden. Midt i all viraken i omgivelsene og inni meg fantes bare en eneste klar tanke: Jeg ville danse.


West Side Story – Prolog – Åpningen etter tittelsekvens 
Fra filmversjonen (1961)
Koreografien av Jerome Robbins var sensasjonell og nyskapende. Stilen fikk en uutslettelig innflytelse på jazzdans spesielt.
Leonard Bernstein: Symfoniske danser (fra West Side Story) 
Med hr-Sinfonieorchester (Frankfurt Radio Symfoniorkester) / Dirigent: Andrés Orozco-Estrada 

Opptak fra en friluftskonsert i Frankfurt 17. august 2016


Prologue (Allegro moderato) • Somewhere (Adagio) • Scherzo (Vivace leggiero) • Mambo (Presto) • Cha-Cha (Andantino con grazia) • Meeting Scene (Meno mosso) • Cool – Fugue (Allegretto) • Rumble (Molto allegro) • Finale (Adagio)


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *