web analytics
vergemål i havari - vergesaken i gausdal

Vergemål i havari

Det er seks år siden vergemålsreformen ble iverksatt. I løpet av disse årene har vi vært vitne til den ene skandalehistorien etter den andre: Verger som underslår vergehavers midler, verger som lurer vergehavere med tydelig kognitiv svikt til å undertegne viktige dokumenter og overfører eiendom, verger som utnytter sine vergehavere seksuelt, vergehavere som blir diagnostisert med lidelser de i realiteten ikke har og uten å bli informert om at de har mottatt diagnosen, vergehavere som gir kommuner økonomisk gevinst på grunn av sine diagnoser, rådgivningsfirmaer som selger tjenester til kommuner om hvordan de kan optimalisere sitt utbytte fra vergemålsordningen, personer som får verge mot sin vilje, verger som påstår seg å ha kastet vergehavers innbo og eiendeler, verger som legger ut vergehavers bolig for salg uten vergehavers vitende og samtykke… Historiene synes ingen ende å ha.

Verger som villeder

VG, Aftenposten, NRK med flere har i løpet av disse årene, og de siste månedene spesielt, publisert en lang rekke urovekkende historier om alvorlige avvik i vergemålssaker. Senest for et par dager siden kunne vi igjen lese en reportasje i VG, denne gangen om en verge som hadde kastet alt 79-åringen han var verge for eide, mens vergehaver var på sykehus etter en bilulykke. Vergen la også ut mannens leilighet for salg. Vergehaver kom altså hjem etter sykehusoppholdet til en leilighet som var tom for innbo og i ferd med ikke lenger å være hans. (Vergen kastet alt Arild eide. VG, 22.04.2019)

«Jeg gikk personlig nøye gjennom hele leiligheten og det var ingen ting som oppfylte krav til søknad om avhending av løsøre grunnet større verdi, usedvanlig karakter, av spesiell interesse eller andre søknadspliktige kriterier. Innbo og løsøre var gammelt og nærmest verdiløst», uttaler mannens verge.

Dette er som å høre, ord for ord, vergen i mors tilfelle – det var ingenting der, bare skit og lort. (Og dét, kan jeg og andre bekrefte, er så langt fra sannheten som det kan få blitt!) Beskrivelsen av forløpet i vergemålsavdelingen i Oslo og Akershus sin saksbehandling i omtalte Arilds tilfelle, er som å lese hva og hvordan saksbehandlingen forløp i mors sak – en serie lettbente og lite grundig byråkratiske øvelser, alt uten dokumentasjon av noen som helst art av uavhengige vitner eller autoriserte personer fra fylkesmannen. Alt baseres på vergens ord og det han eller hun måtte tilby av dokumentasjon, uten spørsmål om hvor selektive eller manipulert opplysningene kan være.

I mors tilfelle oversendte vergen fem bilder til fylkesmannen, hvorav to er fra samme rom (se billedgalleriet nederst). De fem bildene er av utvalgte detaljer, helt klart ment å sjokkere ved å vise hvor ille tilstandene er.

Inkluderes loft og garasje, inneholder mors bolig 20 rom. I tillegg er det en relativt stor terrasse utenfor stuen og en veranda utenfor mors soverom. Alle rom var breddfulle av møbler og utstyr, så mye at mor ikke hadde nok skapplass og måtte ty til seks gulv til tak kurvstativer med ti skuffer i hver, alle breddfulle, og en rekke hyller i garasjen og underetasjen. I tillegg var både veranda og terrasse møblert. Garasjen var like breddfull av utstyr, så full at mors bil sto parkert på gårdsplassen utenfor for å kunne gi plass til ved. Vergen sendte altså bilder fra fire rom – tre av detaljer fra to soverom, et av et skittent dogulv og en håndvask grønn av irr, og et av gulvet og skrot i kjøkkenet i underetasjen, et kjøkken som ikke var i bruk til annet enn oppbevaring og «roterom». – Dette mener både fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning er tilstrekkelig dokumentasjon – fylkesmannen har gjort det en skulle forvente, konkluderer SRF i sin rapport om mors sak.

Bortsett fra de fem bildene med utsnitt fra bare fire av i alt 20 rom, fantes ingen oversiktsbilder av primærrom som alle stuer, kjøkken og gjesterom, heller ikke av bad eller vaskerom. Heller ikke var det oversiktsbilder av skap og skuffer med innhold. Det var ingen detaljbilder av gjenstander eller møbler og ingen bilder som viser garasjens innhold, eller møblering av terrasse og veranda. Det var ingen bilder av husets eksteriør.

Jeg mottok de fem bildene vergen hadde sendt fylkesmannen om morgenen den 29. januar 2016 etter at jeg dagen før hadde etterspurt all billeddokumentasjon fylkesmannen hadde i mors sak. «Bare for å være sikker», skrev jeg tilbake: «Er dette alle bilder fylkesmannen har?» «Ja.» lød svaret fra saksbehandler Mork. «Det burde være nok, men…»

På disse fem utsnittsbildene ble altså alle fylkesmannens avgjørelser basert, avgjørelser som førte til at mor og jeg mistet alt vi hadde ivaretatt og som var dyrebart for oss blant det vi hadde eid i løpet av 70 år som familie.

Så enkelt er det altså å villede. Med disse selektive bildene har vergen overfor fylkesmannen allerede begynt sin mytiske fortelling om mor som lutfattig, rotete, ensom, uten kontakt med familien, i full forvirring og boende i en «svinesti». Benevnelser som «svinesti» og «skit og lort» var også de vergen og fylkesmannens saksbehandler ved flere anledninger benyttet, skriftlig og muntlig, i beskrivelsene sine av hjemmet og eiendelene våre til meg.

En slik kvalifiserende ordbruk som å kalle et hjem en svinesti og eiendeler skit og lort, uansett tilstanden hjemmet og tingene i realiteten måtte være i, tilhører sladrekjerringer og høver seg dårlig i en etat som påberoper seg profesjonalitet, kvalitetssikring, og å ha respekt for personen med verges interesser og integritet som sine sentrale prinsipper. Slike benevnelser støter. God og etisk skikk er å beskrive konkret og faktisk hva en ser: Det lå tomme sigarettpakker strødd på gulvet, sengen var fullstendig dekket av klær, gulvet på toalettet var ikke vasket, gulvet på kjøkkenet i underetasjen var fullt av gamle brosjyrer og det sto gamle melkekartonger, matrester og andre gjenstander på benker og bord. – Dét, sammen med bildene, er mer enn tilstrekkelig. Vi er fullt i stand til å trekke våre egne slutninger.

Vergens allmakt

Menneskers penger, minner, kjæreste eiendeler, favorittbøker, sentimentale og økonomiske verdier, «go’stolen»… alt står i fare for å bli skrotet, overtatt, underslått, solgt eller på annen måte avhendet. Fylkesmannen godtar og baserer seg på vergens ord. I mors tilfelle var huset fylt av mine møbler, verdier og andre eiendeler også. Alt er vekk. Andres eiendom risikerer altså også å forsvinne. «Det var ikke noe der. Bare skrot, en svinesti. Det går jo tydelig fram av bildene jeg sendte dere», sier vergen og fylkesmannen godtar vergens ord.

«Fylkesmannen stoler på sine verger!» fastslo fylkesmannen overfor meg i et møte hos Fylkesmannen i Oppland den 16. februar 2016 etter at jeg hadde varslet om en rekke grove avvik i vergens utførelse av vergeoppdraget.

Om vergens ord er sannhet eller løgn synes ikke å komme saken ved. Det er også dette VGs reportasje viser (Arilds sak ovenfor). Det samme gjør mors tilfelle, akkurat som de uendelig mange historiene jeg har blitt fortalt av andre skadelidende og deres pårørende i løpet av de fire årene jeg har måttet befatte meg med utøvelsen av den nye vergemålsordningen. Ikke i alle, men likevel i antall som forbløffer i tilfellene der avvik rapporteres, er vergen advokat eller økonom, uten at jeg kan gå god for historienes sannhetsgehalt. Alt jeg kan stadfeste er likhetspunktene – de tydelige parallellene  – i historienes innhold og forløp, enten de stammer fra Kirkenes, Trondheim, Bergen, Kristiansand eller helt andre steder i landet.

Riksrevisjonens funn

Riksrevisjonen er i sin rapport om vergemålsområdet (publisert 27.02.2018) svært kritisk til vergemålsreformen og dens implementering. Andre, både politikere og interesseorganisasjoner, har uttrykt sin bekymring og rettet sterk kritikk mot vergemålsreformen og den nye ordningen.

Norsk forbund for utviklingshemming oppsummerer Riksrevisjonens rapport slik:

«Kraftig kritikk av vergemålsmyndighetene: Vergemål er i liten grad individtilpasset, verger får ikke opplæring, saksbehandlingen i vergemålsaker er lite standardisert og kontrollen på feltet er fraværende,” sier Riksrevisjonen i en svært kritisk rapport.

Videre: “Først i 2016 fikk vergemålsmyndighetene et elektronisk saksbehandlingssystem som fungerte. I to av tre saker som Riksrevisjonen har undersøkt, var vergemålet generelt og ikke individuelt tilpasset slik som loven krever.”

“I praksis medfører dette at vergen får alt for vide fullmakter.»
Riksrevisjonens rapport, 27.02.2018

Myndighetenes grove unnlatelsessynder

Den 30.05.2017 var Per Krisitan Foss, riksrevisoren, gjest hos Torp (NRK) I programmet utdyper han Riksrevisjonens funn når det gjelder (manglende) åpenhet og arkivering i statlig forvaltningspraksis. I rapporten fremgår Justis- og beredskapsdepartementet som «verstingen», mens Arbeids- og sosialdepartementet og Forsvarsdepartementet følger som nest verst. Alle tre departementer lover bot og bedring, men ingen endring spores fra år til annet, påpeker Foss i programmet og gir uttrykk for både frustrajon og misbilligelse.

Torp: «I dag gjaldt det tre departementer som stempler 50 % av dokumentene sine unndratt offentlighet før saksbehandlingen er fullført».

Foss: «Ja, dessverre. Det er kritikkverdig og strider mot loven. Vi har en god lov på dette i Norge. Vi har egen lov om offentlighet – òg en forvaltningslov».

«I Norge er det grunnlovsfestet at vi skal ha rett til innsyn. Innsyn i forvaltningen er det viktigste demokratiske kortet vi har. (…) Særlig graverende er det når man forsøker å holde dokumenter helt unna for å beskytte forvaltningen mot innsyn i viktige saker for samfunn og storting. (…) Åpenhet, innsyn er en forutsetning for at demokratiet skal fungere».

«En lov uten sanksjonsmuligheter er en svak lov. (…) Tilliten til forvaltningen er helt grunnleggende».

Et særlig interessant poeng gjør Foss av juristenes rolle og praksis i departementer og forvaltningssystemet. Han retter et spesielt stikk mot ett av departementene:

«Det er trist at Justisdepartementet, lovdepartementet, som er proppfullt av jurister, ikke klarer å praktisere loven».
Riksrevisor Per Kristian Foss (Torp / NRK, 30.05.2017)

En bevegelig modell beskyttet av et lukket system

Alt dette kan jeg bekrefte. Jeg har tidligere kommentert flere av punktene Foss tar opp i samtalen med Torp i et tidligere innlegg («En verge til besvær, 14.12.2017) Begge rapportenes funn og bekymringene som kommer til uttrykk har jeg jevnlig støtt på i løpet av de fire årene jeg har befattet meg med mors vergemålssak. Det gjelder alle ansvarlige etater, på alle nivåer og i alle ledd. Slike erfaringer er først og fremst uventet, derfor er de også forvirrende. Etter hvert blir forvirringen til dyp fortvilelse fordi den etterlater meg som den berørte part maktesløs. Når ikke en gang lovverket gjelder og blir holdt – ikke en gang lover de selv kan ha vært med på å utforme og implementere, lover de har som hovedmandat å etterse bli etterfulgt – er effekten både desorienterende og lammende. Det er svært alvorlig. En slik praksis er ikke bare dobbeltmoralsk, den er uredelig og, ønsker jeg å understreke, representerer en trussel mot demokratiet og rettssikkerheten.

Å skulle forholde seg til et system i stadig bevegelse, der målposter flyttes, lover ikke etterfølges, vitner ikke blir snakket med og hørt, grovt avvikende forhold ikke granskes, bevissikring aktivt motarbeides, og et system der retningslinjer og begreper defineres, redefineres og redefineres igjen slik at de ikke lenger betyr og innebærer det vi trodde, skaper forvirring som etter hvert blir så omfattende at situasjonen og omstendigheter oppleves både som prekært og kaotisk.

Men dette flytende landskapet skal altså en person med verge som har innsigelser, eller deres pårørende, måtte orientere seg i og forholde seg til. Det er selvfølgelig umulig og så urimelig at det grenser til renspikket galskap. I verste fall frykter jeg opplevelsen kan drive mennesker som blir fortvilet nok både inn i ruin og utfor stupet. Dette mener jeg helt bokstavelig.

At dette bevegelige systemet eksisterer innenfor et større og lukket system er også merkbart for den berørte part og øker opplevelsen av utrygghet: Fylkesmennenes vergemålsavdelinger, Statens sivilrettsforvaltning, politi og påtalemyndigheter, samt rettsvesenet – alle hører innunder samme departement, Justis- og beredskapsdepartementet, og svarer til en og samme statsråd, justisministeren. Her er liten eller ingen uavhengighet. Alle beskyttes av alle, med ett unntak: vergehaver og hans eller hennes pårørende som isteden møter vegger av avvisning og omgåelser.

I et intervju i VG (30.11.2018) retter riksrevisoren kraftig kritikk mot vergemålsreformen. I overskrift og ingress sto det å lese:

«Omtrent alt har gått galt. Riksrevisor Per-Kristian Foss slakter vergereformen og mener landets fylkesmenn har famlet i blinde. Han legger skylden på justisdepartementet».

Jeg er enig med riksrevisoren.

I min mors sak har alt som kan gå galt faktisk gått galt. En modell som er slik lagt til rette, at alt som er mulig å kunne gå galt de facto gjør det, hele seks år etter iverksettelsen, demonstrerer ved eksempel at den er en dårlig modell. Det vitner i realiteten om en modell så dårlig at den ikke bør ha livets rett.

Virkeligheten satt på hodet

Det hjelper ikke å late som ingenting hver gang en ny krise oppstår og isteden fortsette som om alt er i orden mens man flikker og lapper for å få det til å se slik ut. Det som nå blir forsøkt reparert burde ha vært på plass allerede lenge før reformen ble iverksatt. Det er ubegripelig at så mye grunnleggende og essensielt ikke var på plass. Det vitner om mangel på nødvendig og rett kunnskap og erfaring. Ordningen krever åpenbart tilskudd av langt større tverrfaglighet og fagekspertise enn har vært tilfellet så langt.

Et vergemål representerer et alvorlig og omfattende inngrep i et menneskes liv. Det har store ringvirkninger, ikke bare på personen selv og hans eller hennes nærmeste pårørende. For personer med verge endrer et vergemålspålegg ens posisjon og status i hele ens nettverk og samfunnsapparatet omkring. Et vergemål fratar personen med verge råderett over egen økonomi og styring over eget liv. Når noe går galt – feil i saksavgjørelser eller andre viktige vurderinger – er derfor ikke løsningen å late som ingenting. Det vil i regelen føre til at skadevirkninger blir mer dyptgripende og øker i omfang.

Der mennesker opererer vil det alltid begås feil, det er normalt. Når noe går galt må det rettes opp i, og snarest mulig, slik at skadevirkninger begrenses. Det er det anstendige mennesker gjør når de oppdager de har begått feil: De erkjenner feilen og forsøker å rette opp i både det som har skjedd og konsekvensene. De later altså ikke som ingenting, som om alt er i orden. Men dette er synden vergemålsmyndighetene gjør seg skyldig i, notorisk og konsekvent: De ansvarlige later som ingenting. Er situasjonen uomtvistelig og prekær, er det “mye å lære”, saken tas “på største alvor” og man “skal ta det med seg”. Slik lyder refrenget, hver gang. Men, i likhet med departementene som på tross av løfter om bot og bedring vedrørende sin praksis med hemmelighetsstempling av dokumenter og manglende arkivering, fortsetter man også innen vergemålsordningen som før.

I mors og mitt tilfelle sitter vi fullstendig ruinert igjen, uten at vi i løpet av fire år har kommet et eneste skritt videre mot en tilfredsstillende oppklaring eller løsning.

Det er som om det er vår feil, mens vergen og eieren av rengjøringsbyrået som har svindlet oss for alt vi eier til en verdi av nærmere tre millioner, og i tillegg har påført oss unødig smerte, sorg og store økonomiske utgifter i etterkant, blir brukt som statens sannhetsvitner i retten. Grov kriminalitet benektes og maskeres, og gjerningsmennene beskyttes og benyttes isteden til inntekt for “sannheten”. De granskes ikke og går isteden fri, tilsynelatende fordi å instigere en granskning ville innebære en implisitt innrømmelse om at noe er galt fatt, dermed ensbetydende med en innrømmelse av mulig skyld. Det overordnede målet synes altså å være at myndighetene i fortsettelsen ønsker å fremstå som lytefri og uten ansvar.

I slike prosesser opplever de reelle ofrene, i dette tilfellet vergehavere og deres pårørende, at myndighetene strør salt i allerede åpne sår, dermed at de straffes ytterligere. Materielt og økonomisk tap er bare ett aspekt. De psykologiske skadevirkningene etter hvert som saksgangen hales ut i måneder og år er langt verre: Studier fra blant annet USA har vist at traumatiseringen som påføres ofre som har blitt utsatt for grov svindel er svært alvorlig i et overveldende flertall av tilfellene. Lidelsene blir i regelen både livshemmende og livsvarige. Dette later myndighetene å forholde seg likegyldig til.

Dette er virkeligheten snudd på hodet og oppleves derfor som en eneste lang serie grove overtramp. Alt tilsynelatende med en eneste hensikt: å beskytte de utøvende myndigheter og demonstrere både deres ufeilbarlighet og uangripelighet.

Hvem lurer hvem?

Underveis har jeg mange ganger sittet i undring over hvem som lurer hvem i dette systemet. Har vergen klart å dupere alle hos fylkesmannen? Er det fylkesmannen som kaster blår i øynene på Sivilrettsforvaltningen (SRF), politi og påtalemyndigheter? Er det SRF som lurer fylkesmenn og departement? Kanskje er det departementet som beordrer forstillelse fra fylkesmennene og SRF sin side, for slik å unngå ansvar og for å opprettholde folkets tillit? Lurer alle alle? Eller kanskje er formålet å kjøpe tid – at Stortinget skal holdes i uvitenhet slik at forvaltningen kan vakle videre og flikke og lappe i håp om å få alt til å virke? Er hensikten å lure oss, vergehaver og berørte? Eller er årsaken noe helt annet, eller en kombinasjon av ulike årsaksforhold?

Som utenforstående er det umulig å si. Bare én ting vet jeg med sikkerhet: etter en stund blir en tvunget til å spørre seg om Stortinget er klar over tingenes reelle tilstand. Den er graverende. Kan realiteten være at Tingets folkevalgte sier seg fornøyd med det som står i Sivilrettsforvaltningens årsmelding for vergemålsområdet (fil fjernet og link død, se tilleggsnotat i neste avsnitt) som, selv i PDF-format, gir assosiasjoner til en lekker reisebrosjyre i tungt, glanset papir? I årsmeldingen tas vi på en ferd gjennom vergemålsordningens vidunderlige verden – en verden der det meste er på stell og godt på vei mot bedre og best. En ny guidebok er under bearbeidelse. Reiselederen VERA, viste det seg, var kronisk syk og ble tvangsreturnert så friskmeldte ARVE kunne overta jobben. Det var i 2016. Nå gjenstår bare litt veiarbeid og kanskje en litt ustabil internettforbindelse her og der å rette opp i på enkelte destinasjoner.

[Tilføyelse 02.06.2019]: Den tidligere offentliggjorte Årsmeldingen for vergemålsområdet 2018 har blitt fjernet i løpet av mai, altså etter at dette innlegget ble publisert den 26. april 2019. Slik så den opprinnelig rapporten ut (PDF-fil):

(En versjon av årsmeldingen er tilgjengelig her: Vergemålsportalen)

En annen og langt mer nøkternt utseende rapport er lagt ut på regjeringens sider. Slik ser den ut (PDF-fil):

(Lastet ned 02.06.2019 fra https://www.regjeringen.no/contentassets/8a064321ff1c49599f54baaa6e4c2ed9/arsrapport-2018-statens-sivilrettsforvaltning.pdf)

Uansett årsak er kontinuerlige endringer uheldig, spesielt i etterkant av avdekkede skandaler, eller etter å ha blitt møtt med kritikk. Praksisen synes allikevel å være karakteristisk for SRF: Det samme skjedde i forbindelse med et tidligere innlegg jeg skrev (“En verge til besvær?“, 14.12.2017) der alle lenkene i teksten med henvisninger til dokumenter og kilder hos SRF kort tid etter ble fjernet og etterlot bare døde lenker. Årsaken har etter all sannsynlighet ingen sammenheng med mitt innlegg. Poenget er at slike hyppige endringer i beste fall vanskeliggjør sikker dokumentasjon med henvisninger til primærkildene, i verste fall gjør det umulig.

En lignende manøver/revisjon, denne gangen muntlig, skjedde etter at skandalehistorien om at flere unge, mannlige asylsøkere var blitt seksuelt utnyttet av sin kvinnelige verge, hadde kommet i medias søkelys. I Dagsnytt 18 (25.09.2018) (re-)definerte Eldbjørg Sande (FMOA) vergen som en rent juridisk person: (Den juridiske) vergen er ment å skulle være høflig og hensynsfull, men ikke ha nærhet med de vergehavende, og slett ikke fysisk, påpekte hun. Påfølgende dag uttalte Bernhard Caspari (SRF) seg om samme sak i NRK Østnytt (26.09.2018), der han gjorde klart klemming mellom verge og vergehaver ikke skulle forekomme, samtidig som han (re-)definerte også vergehaver som en rent juridisk person. Verge og vergehaver er altså i vergemålssammenheng primært hverken mennesker eller medmennesker, men juridiske objekter.

Helt sentrale og grunnleggende roller og begreper defineres og redefineres altså hele seks år etter at vergemålsreformen ble iverksatt og først i etterkant av at alvorlige avvik er avdekket. Dette gjelder selv i saker der avviket representerer grove overtramp og det burde ha vært klinkende klart for alle innenfor ordningen, ikke minst vergene, at slik utnyttelse ikke bare er uakseptabel, men en kriminell handling som medfører strafferettslig ansvar.

Denne strategien fra myndighetenes side resulterer i et bevegelig landskap som virker desorienterende og er vanskelig å orientere seg i. Spesielt problematisk blir dette i tilfeller der vergehaver og berørte i tillegg kan ha opplevd at sentrale dokumenter unndras offentlighet, at unnlatelser i journalføring og arkivering skjer, eller at bevisføring og -sikring aktivt motarbeides fra ansvarlige myndigheters side. Alt dette har for eksempel mor og jeg regelmessig erfart i vår sak. Som følge blir den berørte alltid hengende minst et skritt etter og muligheten for etterprøvbarhet reduseres eller fjernes helt. Av den skadelidende part oppleves slike fremgangsmåter ikke bare som uetterrettelighet og uredelig, men når de til stadighet gjentar seg, oppleves de i økende grad som villede maskeringer og bevisst villedelse. 

Fra de ansvarlige myndighetene forsikres vi om at i realiteten er alt på plass, under kontroll og i orden – sånn egentlig. Derfor og på tross av alle historier som avslører det motsatte – hvor katastrofalt og ødeleggende galt det går, ikke bare én gang, men igjen og igjen og igjen – kan allikevel myndighetene ikke holdes ansvarlige. Og i de tilfellene dokumentasjon og beviser er ufravikelige er det alltid noen andres skyld. Byrden skyves alltid av myndighetene over på den berørte, på vergehaver. Det er vergehaver som til syvende sist må bære alt tap og all fornedrigelse.

Slike strategier resulterer gjerne i ubehagelige fornemmelser hos berørte parter av at en utsettes for gaslighting: Det vergehaver og berørte opplever er ikke det de opplever, og det de vet, vet de ikke, konstaterer ansvarlige myndigheter urovekkende ofte. I gaslighting er alltid målet å gi inntrykk av at noe ikke er som det i realiteten er, eller at en faktisk hendelse aldri har funnet sted. På denne måten svekkes og trekkes anklageren, det reelle offeret, i tvil.

At disse og lignende manøvre synes gjennomgripende, at de opptrer i flere ledd, helt til topps, og gjentar seg til stadighet, vitner om en kritikkverdig og usunn praksis, en praksis som fører tankene i retning av systemisk korrupsjon.
[Tilføyelse 02.06.2019 slutt.]

21 milliarder kroner utgjør personer med verge i Norges finansielle midler, i henhold til Sivilrettsforvaltningens årsrapport for vergemålsområdet. Andre kilder oppgir summen å være nærmere 30 milliarder. Det er denne svimlende summen fylkesmennene og deres verger med slik letthet disponerer over og forvalter, helt uten adekvat kontroll og ansvar overfor de som faktisk eier pengene, nemlig vergehaverne.

Vergemålsreformens havari og myndighetenes ansvarsfraskrivelse

Dette har vi nå fått demonstrert faktisk er tilfellet gjennom regjeringsadvokatens argumentasjon og tingrettens dom i vår sak: Fylkesmannen kan hverken klandres eller holdes ansvarlig for det vergen gjør. Her føres altså tilsyn, ettersyn og kontroll med vergene helt uten at det medfører noe som helst ansvar. Dette betyr i praksis at vergene har fritt spillerom. Det er opp til vergehaver å forfølge vergen rettslig om avvik forekommer – en verge som fylkesmannen har ervervet, lært opp og oppnevnt som verge for vergehaveren.

Karin Andersen (SV) innleverte 31. januar 2019 et skriftlig spørsmål til justisministeren der hun spør om statsråden vil ta initiativ til å endre reglene slik at personer under vergemål sikres mot tap vergemålet har utsatt dem for. Uten annen sammenheng enn tidspunktet, er Andersens spørsmål innsendt en ukes tid etter at rettssaken der vi hadde rettet erstatningskrav mot fylkesmannen var over (23–25 januar 2019). Justisministerens svar er datert en uke før dommen falt og svaret fremstår som en replika av argumentasjonen regjeringsadvokaten hadde ført i tingretten. Justisministerens svar av 7. februar 2019 er nedslående:

“Utgangspunktet er – og bør være – at det er skadevolder, og ikke staten, som er erstatningsansvarlig for økonomisk tap som følge av straffbare handlinger eller andre skadevoldende handlinger.

Staten har ansvaret for en god vergemålsforvaltning, også når det gjelder valg av verge og oppfølgning av vergene. Det betyr at statens ansvar for konsekvensene av vergenes handlinger følger av alminnelige regler om statens erstatningsansvar. Staten har ikke ansvar utover dette.

Jeg har forståelse for at det kan oppleves urimelig at vergehaver ikke får tilbake det beløpet som vergen har underslått. Departementet går for tiden gjennom flere sider ved vergemålsordningen, og det vil i den forbindelse kunne være aktuelt å se nærmere på om det bør etableres en ordning som kan dekke denne type tap”.  

– Tor Mikkel Wara, tidligere justisminister

Waras svar til Andersen fremstår som selvmotsigende og dobbeltkommuniserende. Det er umulig å være sikker på om en har oppfattet rett hva han faktisk sier. Bare én ting synes klinkende klart: Waras konklusjon er at vergehavere utsatt for svindel må tåle tapet for ingen hjelp kan forventes fra de ansvarlige. Som kaprede gisler i denne dobbeltbindingen skapt av ansvarlige myndigheter – fylkesmennene har ansvar, men kan ikke holdes ansvarlige – har altså vergehaverne allerede tapt: I møte med en dobbeltbinding kan en som kjent ikke vinne for, som det engelske munnhellet lyder, you’re damned if you do, and you’re damned if you don’t. I dobbeltbindingen finnes ingen løsning.

Staten har ansvar for en god vergemålsforvaltning, valg av verge og oppfølging av vergene. Utover dette har staten ingen ansvar. Dette slår Wara fast i sitt svar til Andersen. Ja vel? Et overveldende antall vergemålshistorier forteller at vergemålsforvaltningen er alt annet enn god, at valg av verger i mange tilfeller er dårlige valg, og riksrevisjonens funn viser at fylkesmennenes opplæring og oppfølging av vergene er så og si fraværende, altså mangelfull til det meningsløse. – Med ansvar, men likevel uten ansvar, presiserer Wara utydelig og uttrykker seg på tendensiøst vis preget av logisk brist. Både premiss, argument og konklusjon i fremstillingen er urimelig.

Vergehaver har hverken oppnevnt vergemål eller ansatt vergen. Staten har det. Heller ikke har vergehaver ført eller blitt pålagt ansvar å føre ettersyn av vergen. Det er statens oppgave og ansvar, også i henhold til justisministeren selv. Allikevel fastslår justisministeren i sitt svar til Karin Andersen at fylkesmannen/staten ikke kan holdes ansvarlig for det en annen gjør, altså vergen i dette tilfellet. Om vi tillater oss å følge samme resonnementsrekke som justisministeren, hvor er rimeligheten i at vergehaver skal holdes ansvarlig for det en annen gjør, i dette tilfellet staten/fylkesmannen? Er svaret at fritakelse fra ansvar kun er én part, statens, privilegium og ufravikelige rett? Det er den eneste slutningen en logisk kan trekke av statsrådens høyst tendensiøse og urimelige konklusjon.

I realiteten og for dem det gjelder – vergehavere som er ofre for svindlere og skadevoldere – fremstår slik språklig finurlighet, hul logikk og selvmotsigende dobbeltkommunikasjon som vrøvl og et hån. Ene og alene iherdig juridisk akrobatikk kan klare å muliggjøre en rettferdiggjørelse av slikt dobbeltsnakk som legitim og relevant argumentasjon.

Statsrådens dobbeltkommuniserende fremstilling synes snarere å føye seg inn i mønsteret av hvordan ansvarlige myndigheter konsekvent tyr til omgåelse, spinn og juridisk formuleringstrylleri for å vri seg unna reelt ansvar. Fornektelsen og det absolutte fraværet av alminnelig anstendighet og etikk fra myndighetenes side er både urovekkende og frastøtende.

Alt dette tatt i betraktning, og som om det som fremgår av det ovenstående ikke er mer enn nok, er det derfor så en gisper i vantro når Line Schei Mogenstad og Vibeke Morken fra Statens sivilrettsforvaltning i sin høringsuttalelse av 25. januar 2018 til Justis- og beredskapsdepartementet anbefaler at verger for voksne bør få enda større frihet – større summer å råde over og friere råderett over personen med verges midler. Det er så en må spørre seg hva i all verden det er som foregår. Hvorfor skal mer mulig avgrensing fjernes slik at risikoen for mislighold økes ytterligere? Påpekt og kritisert av mange, er det solid etablert at vergene har altfor stort spillerom allerede.

Hva er agendaen?

Vergemålsreformen er et havari de ansvarlige myndigheter lapper på, for etter beste evne å få det til å se ut som en myk landing med en hel maskin.

Det er som å henge perlekjede og øredobber på en padde og presentere den som prinsesse. Slik er det ikke. Padden er fremdeles bare en padde med smykker på. Det finnes hverken bedyrende ord, tryllestav eller andre magiske triks som transformerer padden til en prinsesse eller prins. Det er bare i eventyrene slikt skjer. En vergemålsoppnevnelse er dypt alvorlig for den det gjelder og alt annet enn et eventyr.

Store skadevirkninger og høye mørketall

Dagens vergemålsordning påfører store skader for unødig mange. Mørketallene er garantert enorme, det ligger i disse sakenes natur: Personer pålagt verge lider gjerne av ulike former for kognitiv svikt, eller de har manglende førlighet og funksjonsevne, noen ganger begge deler. De er sjelden blant dem som roper høyest. Derfor er det ikke bare urimelig, men urealistisk å forvente at dette er mennesker som kan benytte seg av sin klagerett, anmelde verger og gå til rettssak, eller forfølge etater der urett skjer.

Hadde min 91 år-gamle mor taklet å stå i det jeg som hennes representant har måttet tåle i fire år? Naturligvis ikke. Det er knapt så jeg, ressurssterk, erfaren og relativt kunnskapsrik om denne typen saksvurderinger, klarer å stå i dette feltet av konstant trenering og motarbeidelse.

Mor forstår ikke en gang hva et vergemål er og innebærer – hun er bare fortvilet og sint på den fremmede mannen som har ødelagt livet hennes og mitt. Hun vet mannens navn, men har knapt oppfattet hva det betyr at han kalles en verge. Mor ville ikke en gang ane hvor hun skulle begynne. Hun har liten bevissthet om at hun har vært under vergemål og vet ingenting om at hun har rettigheter, langt mindre hva disse rettighetene er.

De fleste vergehaveres situasjon og utgangspunkt vil ligne mors. Så rettigheter, klagemuligheter, rettferdighet, integritet? Alt dette er formaliteter som ser rett ut på papiret. Virkeligheten demonstrerer at alt dette i de fleste tilfeller er som bløff å regne. Det er teori og kanskje et bevisst taskenspill fra ansvarlige myndigheters side – idéer som ser godt ut, betryggende og fungerer på skrivebordet og i årsmeldingen for vergemålsområdet, men er uten røtter i den virkeligheten idéene om slike rettigheter påstår seg å være ment å tjene.

Det er ingenting av verdighet i den nye vergemålsordningens nåværende utforming og utøvelse – ikke for de berørte og ikke for myndighetene som bærer ansvaret for dens utforming og iverksettelse. Tvert imot påfører ordningen mange unødig og i mange tilfeller varig skade, mennesker den er ment å beskytte. Ordningen tjener ingen til ære og burde vært skrapet for lenge siden. Det har ikke blitt gjort. Derfor vil jeg oppfordre våre politikere og ansvarlige etater til å forkaste denne mislykkede og ødeleggende reformen før enda flere mennesker blir unødig skadelidende.

Her må det tenkes nytt, og helt andre faggrupper og ekspertise enn bare jurister må involveres i utforming og utøvelse. Dette er en for stor og viktig samfunnsoppgave til å ta seg råd å la være.

En ordning konstruert på urealistiske premisser

Modellen er inspirert av og bygger delvis på dagens danske vergemålsmodell. Modellen er konstruert omkring den såkalte fast verge-ordningen. Dette betyr at hvert fylkesmannsembete har en stall verger der hver verge har et stort antall vergehavere. Enkelte verger er i dag ansvarlig for så mange som 100 og flere vergehavere. Noen verger har derfor måttet ansette egen sekretær for å kunne ivareta alle sine vergeoppdrag. Vergemålsreformen tilrettelegger altså for vergemålsgrossisme og personene pålagt verge og deres midler utgjør handelsvaren.

Den nåværende vergemålsmodellen er konstruert på feil premisser og den vil aldri virke fordi den forutsetter at alle verger er redelige. Slik er det ikke, og slik vil det aldri bli. Å hevde noe annet er grov virkelighetsfornektelse.

Vergen har makt og rår i form av sin rolle over penger, eiendom, store verdier og i noen tilfeller mulig sex som kan synes lett tilgjengelig. Det er nettopp urettmessig tilegnelse av penger, verdier og sex som er motivet bak brorparten av alle kriminelle handlinger, saker landets rettssaler er fylt av hver eneste virkedag.

Det som gjøres tilgjengelig for verger uten sensur og nødvendig kontroll – penger, eiendom, verdifulle gjenstander, makt, sex – er nettopp alt vi i hele menneskehetens historie har sett vår menneskelige natur er på sitt mest sårbare stilt overfor; det som aller mest utfordrer tilbøyeligheten til å ville gi etter for fristelsen til å begå helligbrøde.

Ikke alle har integritet av stål, så noen vil alltid falle for fristelsen fordi muligheten er der. Svindel, bedrag og overtramp i vergemålssammenheng er derfor å forvente, en selvfølgelighet. Det er dette man må sørge for å begrense ved å avgrense råderett og tette mulige smutthull for avvik og mislighold. Det krever god opplæring og oppfølging av verger, klart definerte rollebeskrivelser med tydelige avgrensninger, mer kontroll, mer effektivt ettersyn, klare lover og regelverk og kraftige sanksjoner med strafferettslig ansvar som iverksettes hver gang alvorlige brudd på lover og regelverk forekommer. Ingenting annet enn slike tiltak vil ha preventiv effekt. Etatene som har tilsyn med hverandres arbeid, må ha tilsyn som innebærer ansvar. Uten klar rolleforståelse, tydelig ansvar, sanksjonsmuligheter og strafferettslige konsekvenser er tilsyn tilnærmet meningsløst i sammenheng som dette. Enhver unnlatelse vil kun bidra til å tilrettelegge for at mislighold og overtramp fortsetter.

Slik modellen er oppbygget og forvaltet, er den som en åpen arena for uredelige personer som kan la seg friste av de altfor lett tilgjengelige mulighetene som byr seg.

Verger med bakgrunn i eksempelvis juss og økonomi og har kjennskap til smutthull og muligheter for omgåelser av lover og regelverk, vil være spesielt godt rustet til å foreta avvikende transaksjoner og disponeringer som vil kunne gå ubemerket hen i dagens mangelfulle kontroll og ettersyn. Når embetene med ansvar samtidig unnlater å ta sitt ansvar, forverres omstendighetene ytterligere.

Et eksempel: Saksbehandler Mork hos Fylkesmannen i Oppland bekrefter han hadde gitt vergen i mors sak tillatelse til å benyttet et rengjøringsbyrå medio oktober 2015, men sier i samme e-post at fylkesmannen hverken kjente til eller hadde autorisert summen vergen hadde betalt rengjøringsbyrået fra mors konto. Vergen hadde tidligere meddelt oss skriftlig at to utbetalinger på til sammen 163.000 kroner til rengjøringsbyrået var “godkjent av fylkesmannen”.
“Men hvorfor reagerte ikke fylkesmannen da dere ble oppmerksom på den urimelig store summen? Den er jo, mildt sagt, hinsides alt?” spurte en representant fra media fylkesmannen.
“Vi vurderte det slik at siden jobben allerede var gjort og betalt, var ikke det noen vits.” Så lød fylkesmannens svar til journalisten.

Grove avvik helt uten konsekvenser altså – ikke for noen andre eller noenting annet enn enda mer tap for vergehaver selv.

Vergemålsreformen og menneskerettighetene

Det burde være en selvfølgelighet at klageorganet vergehaver og pårørende henvender seg til er separat og uavhengig fra myndighetene som utformer og forvalter vergemålsordningen, noe det ikke er i dag. En slik uavhengighet vil bidra til å sikre en mest mulig objektiv og rettferdig vurdering og behandling av klagerens anliggender.

Uavhengigheten vil også være i tråd med de internasjonale menneskerettighetene som Norge har ratifisert og forpliktet seg til. Dagens utøvelse av vergemålsordingen er rettsstridig og bryter med flere av menneskerettighetenes artikler. Dette har blitt påpekt gjentatte ganger og fra ulike hold, noe som førte til at Sveinung Rotevatn (V) bare få dager før han forlot stillingen som statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, rykket ut med en kronikk til forsvar for vergemålsloven. (Verjemålslova respekterer menneskerettane VG, 11.10.2018) I sitt apologetiske innlegg påpeker Rotevatn at vergemålsloven ikke åpner for at vergemål kan opprettes for mennesker som ikke ønsker det, og at loven ivaretar menneskerettighetene. Rotevatn parfymerer. “Statssekretær Sveinung Rotevatn argumenterer for at jorden er flat,” kommenterte Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Det er ikke om loven slik den er formulert og skrevet ivaretar menneskerettighetene som representerer problemet. Problemet ligger i om loven overhodet blir anvendt og tatt hensyn til, og om den blir det, hvordan loven tolkes og faktisk anvendes, eller, som vi har sett mange eksempler på, et annet lovverk benyttes for å omgås det første.

Konklusjonen

I løpet av seks år med den nye vergemålsordningen har et urovekkende antall saker med avvik blitt avdekket. Avvikene er ofte grove og de overvelder. For eksempel har et stort antall personer blitt oppnevnt vergemål uten selv å ønske det, eller uten at de selv forstår hva det betyr og innebærer. Min egen mor er et av mange eksempler på dette. Enda flere har blitt utnyttet og bedratt. Her er også min egen mor et typisk eksempel.

Det hjelper altså lite at alt ser trygt, i orden og ivaretatt ut på papiret, dersom lite eller ingenting av dette gjennomføres eller ikke virker i praksis.

Lakmustesten for en hver teoretisk modell som er ment å fungere i det praktiske liv, er å observere om den faktisk gjør det. Tilfredsstiller ikke resultatet, krever det at modellen endres. Vergemålsreformen har ganske entydig demonstrert at modellen satt i verk i praksis ikke virker, selv med alle erfaringer en burde sitte igjen med seks lange år etter iverksettelsen.

Vergemålsmodellen er vevet med altfor tynt garn og masker så vide, så slappe, at det meste glipper igjennom. Modellen virker ikke etter intensjonene. Den nye vergemålsordningen fremstår som kaputt, er min påstand. Slik den nye vergemålsordningen har blitt utøvet og utøves fortoner seg i flere henseende og i seg selv som svikefull og med urovekkende trekk av det bedragerske.

Slik kan det ikke tillates at det forblir i fortsettelsen.

*

I billedserien nedenfor sees bildene Fylkesmannen i Oppland mottok fra vergen. Bildene er tatt 22. juni 2015, tre dager etter at han mottok det formelle vergeoppdraget. Vergen hadde allerede uken før blitt orientert om vergemålet og han hadde fått nøkler til mors bolig. Han har altså hatt god tid til å gjennomgå huset, finne verdisaker og velge sine motiver. Dette later det også til at han har gjort med omhu. Tilstandene var ille, svært og bekymringsfullt ille, men ikke i alle rom. Bildene her derimot viser detaljutsnitt fra bare fire av husets totalt 20 rom, i tillegg til en stor terrasse og en veranda. Et par av bildene hevder mor er arrangert (bilde 1 av alt rot på kjøkkenet nede, der det også ser ut som om vergen har åpnet og gjennomgått mine esker med nedpakkede gjenstander. Bilde 4 av sigarettkartongene og tomme sigarettpakker på soverommet, sier mor også er arrangert. “Det så ikke slik ut,” sier hun ). Ingen oversiktsbilder, et fravær av bilder av primærrom som stuer og kjøkken, ingen dokumentasjon av innbo, verdier eller andre gjenstander – bare bitte små utsnittsbilder som viser det aller verste – rot og møkk.
Så enkelt er det altså å overbevise fylkesmannen og få tillatelse til å rydde, vaske og kaste alt. “Huset er i en slik tilstand at det hverken kan vises til familien eller legges ut for salg.” skriver vergen i en tidlig e-post til saksbehandleren. I samme e-post ber vergen om tillatelse til å benytte frivillighetssentralen. Han får umiddelbart grønt lys. Vergen tok aldri kontakt med frivillighetssentralen, men benyttet isteden et vaskebyrå drevet av en kar han kjente og som han betalte 163.000 fra mors konto.



Bildet øverst er en collage jeg har snekret sammen av elementer jeg har funnet fritt tilgjengelig på nettet. Dersom noen mener collagen bryter med etablerte regelverk, vær snill å si fra slik at jeg kan re-doktorere illustrasjonen.,

2 hendelser på “Vergemål i havari”

    1. Ja. Knusende. Og prosessene er så uthalte, lange og mange, og hindringer og motbør i slik overflod, at en til slutt føler seg redusert til fillebiter. Det som var en klippe blir langsomt og systematisk kvernet til sandkorn. Bare minnene om at jeg en gang var et helt stykke er det som fortsetter å holde meg oppe.

      Jeg setter pris på din medfølelse, Eli. Du har kjent oss alle og godt, også de som nå er døde, praktisk talt helt siden vi ble en familie for 70 år siden. Du vet hvem og hva vi var og er, derfor har du også større forutsetning for å forstå den fulle rekkevidden av hvilken urett som har blitt begått mot mor og meg. Uretten fortsetter, dessverre også mot mange, mange fler enn oss to og som har havnet i samme ulykksalige situasjon som mor og meg. Vergemålsreformen er en tragedie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *