web analytics
Ernas evangelium

Ernas evangelium

Ernas evangelium

“Politikk handler om å gjøre en forskjell”, forteller statsministeren oss i et blogginnlegg hun publiserte i dag. Hun fortsetter: “Høyre har nå sittet 2000 dager i regjering. Det har gitt oss mulighet til å gjøre en forskjell i menneskers liv.” Ja, det skal gudene vite – at de har gjort en forskjell er det mange som kan skrive under på. Men hva slags forskjell?

Her er mitt tilsvar til statsministerens glade budskap på statsministerens Facebook-side, der blogginnlegget også ble publisert. Innlegget her er en utvidet versjon av originalteksten:

Hei Erna,

Du har rett i at du og din regjering har gjort en forskjell. Bragden står dere ikke til ære.

Jeg er snart 70 år, Erna Solberg, og dette er aller første gang i mitt lange liv jeg har vært redd en sittende regjering og den politiske styringen av Norge. Jeg har mange ganger kjent meg kritisk, uenig og utålmodig med tidligere regjeringer, men aldri redd.

Aldri før har jeg blitt utsatt for så mye spinn og uredelighet, blitt kastet så mye blår i øynene på, blitt bedt om å tro og godta så mye manipulativ svada og dobbeltkommunikasjon. Du, som fører av skuta, påtar deg rollen med å alminneliggjøre grove overtramp ved å bortforklare og glatte over. Er det alvorlig og kinkig nok, skal dere ta det på største alvor. Så fort den gjerningen er utført, følger fortielsen – dyp, langvarig taushet i påvente av at kritikernes klør skal løsne taket og alt er fortrengt i glemselens dunkle kamre. Hver gang alvorlige overtramp forekommer skjer dette, like sikkert som at natten følger dagen.

Du og din regjering har vist, igjen og igjen, at dere er ute av stand til å ta imot tilbakemeldinger og realitetsorienterende korrektiver fra menneskene som opplever at dere er i ferd med å ødelegge livene deres. Manges hverdag er allerede ødelagt. Noen av oss er pensjonister, andre er syke, mange uføre, noen er under vergemål (ofte vanstyrt), andre igjen arbeidsløse. Dere styrer uten å respektere oss. Isteden skal vi tuktes.

Dere snakker om verdighet, men behandler oss uverdig. Du og dine snakker om å være der for oss, men vender oss ryggen når vi trenger dere mest. Dere sviker oss, men påstår å ha til hensikt å inspirere ved å sette i verk økonomiske straffetiltak – skape incitament, er det nye faneordet. Så ja, forskjell har dere gjort. Personlig opplever jeg det som om jeg og den lille familien min er i ferd med å bli utradert av en statsadministrasjon med deg i førersetet.

Jeg har mer enn 20 års høyere utdannelse og har jobbet som en hest hele mitt liv, hver dag med fryd. Inntil jeg ble rammet av en nær fatal ulykke for ikke mange år siden, hadde jeg knapt hatt en eneste dag i sykefravær. Den første sommerjobben tok jeg da jeg var ti år gammel og har hele mitt voksenliv jobbet morgen, dag og ofte kveld. I lange perioder har jeg tatt videreutdanning ved siden av full jobb. Det har jeg gjort fordi jeg har kunnet og fordi jeg har elsket arbeidet mitt. Det meste av utdannelsen min har jeg betalt med egne midler og jeg har alltid levd økonomisk romslig og klart meg bra.

Dessverre var jeg så uheldig å bli syk, en senskade etter ulykken, tre-fire år før jeg skulle bli pensjonist. Det var da forvaltningshelvetet din regjering står bak satte inn og, systematisk og bit for bit, tok over livet mitt og praktisk talt alt jeg hadde. Langsomt gikk det opp for meg at mitt liv ikke lenger var mitt. I økende grad var hverdag og levesett diktert av ansikts- og navnløse “eksperter” et eller annet for meg ukjent sted i norsk offentlig forvaltning, “eksperter” som alltid visste bedre enn jeg selv gjorde, bedre enn fastlegen, bedre enn alle saksbehandlere, bedre enn overleger og spesialister og alle andre jeg søkte behandling og hjelp hos.

Din forvaltning krevde alt, og i dag er jeg nesten uten noenting igjen: Saksbehandling dro ut i langdrag mens “ekspertene” vurderte. Når resultatet endelig kom, hadde ingen avgjørelse retroaktiv virkning.

I til sammen et år fikk jeg ingenting. Jeg brukte oppsparte midler, solgte fond – grov meg lenger og lenger inn i det jeg hadde lagt til side som reserve og til pensjonstilværelsen. Til slutt var det tomt. Din forvaltning krever at alt jeg selv har av egne midler skal brukes før jeg kan motta støtte. Slik er reglene. De fulgte jeg, samvittighetsfullt og til punkt og prikke.

At dette skulle føre meg rake vegen til undergangen forsto jeg naturligvis ikke. Jeg gjorde bare det jeg ble fortalt var forventet, og jeg gjorde det så godt jeg kunne. Jeg trodde dette måtte til for at jeg skulle kunne motta hjelp og slik komme meg på føttene igjen. Slik var inntrykket jeg ble gitt. Etterpåklokskapens lys avslører jeg var uvitende og naiv.

Jeg undrer: Hvorfor er det riktig og best for samfunnet at jeg og mange med meg mottar en pensjon det ikke går an å leve av? Den alminnelige norske minstepensjonen – 2G – ligger allerede langt under OECDs vurdering av hva som definerer fattigdomsgrensen i høykostlandet Norge. Blir den tildelte pensjonen enda lavere, blir livssituasjonen de facto umulig. Pensjonisten tvinges til å søke bistand i form av bostøtte, sosialhjelp og andre tilskuddsordninger. Vi forvises til et usikkert og uverdig liv. På siste reis mot destinasjon Døden med luen i hånden.

Selv ble jeg tildelt 12.000 i måneden i pensjon, grunngitt med “kort botid i Norge”. Det er riktig jeg har vært 20 år i utlendighet, primært for å tilegne meg spesialisert utdanning og erfaring. Men jeg har aldri vært annet enn norsk, alltid hatt norsk pass og jeg har oppholdt meg og bodd på norsk jord i 50 år. Kort botid?

Jeg ante ikke “minstepensjon” var et glidende begrep, det har aldri noen informert meg om. Jeg trodde “minstepensjon” betydde nettopp det, “minstepensjon”, at lavere får det ikke blitt. Men slik er det altså ikke.

“Ekspertene” i din statsforvaltning er omnipotente, omnisciente og omnipresente – de vet alt, forstår alt, avgjør alt, og de synes det er helt greit at jeg selv ikke vet og forstår avgjørende ting som angår mitt eget liv og egen fremtid. Og om jeg spør, er det helt greit at de ikke svarer, eller at de gjør som sfinksen, svarer i gåter. Så de er ikke bare navn- og ansiktsløse, disse statens “eksperter”, de er også uetterrettelige og uten ansvar.

Systemet er lagt opp slik at det som gis med den ene hånden tas tilbake med den andre, mer om den kan. Det etatene ikke kan ta direkte, tar det alminnelige samfunnsapparatet seg av. Selskaper med statlig eierinteresser sammen med inkassobyråer og namsmannen spiller hovedrollene.

Når det ikke er mer igjen å hente, sørger disse for at den aller siste rest effektivt går til grunne – gebyrer og avgifter til staten utgjør i regelen de største utgiftspostene. Med andre ord: Har en stakkar først kommet i uføre, bidrar staten til at uføret fordypes. Det finnes ingen nåde og ingen kan stanse prosessene. På papiret står det man har rett til å fremme innvendinger, til å klage. Men det er bare på papiret. I virkeligheten tas ingenting hensyn til, ingenting tas til følge.

“Vi hører de merkeligste forklaringer!” sier inkassobyråene og lar prosessene rulle videre. “Hvordan står det til med betalingsmoralen?” spør de, irettesettende. “Ingenting!” svarer vi. “Betalingsmoral har vi i overflod – jeg har aldri før ikke betalt en utestående regning, ikke i hele mitt liv. Men nå er det ikke flere penger igjen, dét er problemet. Ved hjelp av alle gebyrer, påslag, renter og avgifter i summer så oppsvulmet at det overgår til det mangedobbelte alt jeg noensinne har hatt utestående, har dere allerede tatt alt”.

Har det først gått så langt, er i realiteten tiden som alminnelig, anstendig samfunnsborger over – med statens velsignelse og iherdige bistand. Systemet, regelverk, prosesser, i kombinasjon med sittende regjerings politikk, gjør dét uunngåelig: Av staten omskapes mange minstepensjonister og mennesker som har kommet i uføre til sosialklienter og kviser på samfunnets lite attraktive bakdel.

Og alt er vår feil. Det påstår iallfall staten. Det sier de, mens de fortsetter å frata mennesker under utredning AAP, bevilge pensjoner det ikke går an å leve av, innføre nye karensdager, høyne egenandeler, fjerne støtte til medisiner og behandling, innskrenke bostøtten, fjerne støtte til uføre – alt dette, i tillegg til alle andre endringer, nye krav og innskrenkninger i velferd og støtteordninger som foretas i disse dager.

Dette er politikk som er både urimelig og urettferdig, aller mest fordi den er så gjennomgripende og i for mange henseende bent ut destruktiv. Dette er inhuman, respektløs, dårlig politikk fordi den fører til at anstendige, kreative, gode samfunnsborgere gjøres til tapere og til en byrde for samfunnet – rett og slett fordi de ble syke, ble rammet av en ulykke, eller gikk av med pensjon og av ulike årsaker eller fordi de ikke visste bedre, ikke har vært del av et alminnelig, organisert og regulert arbeidsliv, eller under en fagorganisasjons beskyttende hånd.

Dette er ikke tiltak egnet til å skape “incentiv”, Erna Solberg, slik du og enkelte av dine regjeringsmedlemmer påstår. Alle avkortninger i støtteordninger er tiltak som tar bort selve livsgrunnlaget fra mennesker med et allerede skjørt utgangspunkt, og vil i mange tilfeller trekke menneskene selv med seg i sluket. Tiltakene vil i de fleste tilfeller være en større garanti for at den berørte ikke noen gang skal kunne klare å reise seg igjen, enn at de skal bli inspirert til å gå tilbake i jobb. For hvor er differensieringen?

Det er en vesensforskjell mellom å være lat og syk, unnvikende og rammet, arbeidssky og kronisk syk. Det er en vesensforskjell mellom en skulkeglad 17-åring og en etter et langt arbeidsliv utslitt kvinne eller mann i pensjonsalder. Allikevel, viser erfaringen, er vurdering og behandling urovekkende lik og blir møtt med samme tiltak. Det er å være på ville veier.

Tilbake til min egen situasjon et øyeblikk: Er du, Erna Solberg, i solidaritet med meg og alle oss som helt plutselig aldri har nok etter at du og din regjering overtok ledelsen av landet, villig til å sette lønn og alle dine sjenerøse frynsegoder til side mens du tar et års permisjon og lever på 12.000 i måneden?

Husk, det skal dekke alt – det finnes ikke mer, så ikke juks: mat, boutgifter, strøm, reiseutgifter, bensin, verkstedregninger, forsikringer, reparasjoner, kommunale utgifter, kringkastingslisens, bompenger, klær, frisør, hygieniske og toalettartikler, fødselsdagsgaver og alt annet du har behov for i hverdag og høytid. Det ville vært betryggende om du førstehånds fikk erfare hvordan galskapen du har iverksatt virkelig smaker og etterpå delte erfaringene med oss – forteller oss ærlig og ikke spinndoktorert denne gangen, for en gangs skyld.

Sannheten er at du ikke behøver ta permisjon. Du vet med et øyekast at dette ikke er mulig. Allikevel velger du og din regjering å utøve en slik forvaltningspraksis. Det vitner om likegyldighet, eller enda verre, forakt. Din politikk demonstrerer en grunnleggende mangel på respekt for store grupper av dine medmennesker, for mennesker du og din regjering har påtatt dere å styre og forvalte på vegne av og til vårt beste.

Jeg frykter for morgendagen – om jeg i det hele tatt vil ha en morgendag. Dessverre vet jeg at jeg ikke er alene i denne situasjonen. Til og med det eneste jeg kunne, og rettmessig skulle, ha arvet, har din statsforvaltning i sin skjødesløshet og ansvarsfraskrivelse klart å frata meg. Tro det den som klarer. Og tør. Det skal både stort mot og stål i sinnet til for å kunne tåle å erkjenne og fullt ut ta inn at dette er norsk virkelighet anno 2019. – Tør og klarer du? Vil du? Forstår du overhodet alvoret i det som skjer?

Forstår du til fulle konsekvensene av de brutale endringene du har satt i gang? Innser du all implisitt nød og fornedrigelse endringene medfører? Det virker ikke slik. Og er det slik at du faktisk både vet og innser hvor destruktive innvirkningene er i mange menneskers liv, vitner det om en hensynsløshet og kynisme jeg og mange andre ikke ønsker å se hverken hos et statsoverhode eller vår statsforvaltning.

Jeg vet at alle reformer og endringer som påvirker oss Hvermannsene sin hverdag, endringer som dere er i full fart med å implementere og gjennomføre, er slik dere ønsker – dette er villet politikk. Men om dere innser de fulle konsekvensene er en annen sak. Det dere gjør er destruktivt. Mange av oss sitter grunnstøtt igjen. Sjakk matt og passivisert har vi ikke annet valg enn å iaktta livene våre gå til grunne, helt ute av stand til lenger å kunne gjøre noe med det.

Ødeleggelsene blir etter som tiden går så store at vi tvinges til å gi opp. Ingenting tyder på at vi noen gang vil være i stand til å reise oss igjen. Ingenting antyder vi vil kunne få tilbake et normalt og anstendig liv, slik vi hadde før du og din forvaltning kom til makten. Straffetiltakene – “incitamentene”, som dere nå ynder å omskrive alle avstraffende endringer til – virker å være uten grenser. Ikke sjelden fremstår de som bent ut sadistiske.

Gjennom stadige og økende nedskjæringer og avgrensninger øker dere belastningen og gjør allerede syke mennesker sykere. Dere skaper sosialklienter ut av anstendige mennesker som ønsker og lengter etter å komme seg på bena, arbeide og leve normale liv. I nettverket av hyppige regelendringer, nye lover og retningslinjer ingen klarer å holde seg à jour med, selv ikke de som arbeider innenfor systemene, resulterer ordningen slik den nå fungerer i at noen av oss ikke en gang har råd til å reise i begravelse når en slektning eller venn dør. Så grell er vår virkelighet.

For kort tid siden, før vi ble syke, pensjonert eller av andre grunner avhengig av offentlige forvaltningstjenester, var mange av oss – kanskje de fleste – tilfredse, produktive mennesker som bidro til samfunnet og levde gode liv i relativ velstand. Et slik resultat av politiske valg og prioriteringer er forstemmende – det er så destruktivt og brutalt at det fremstår som elendig politisk håndverk.

Våre statlige, solide og trygghetsskapende velferdsordninger demonteres og avvikles, tilskudds- og stønadsordninger strammes inn og avvikles, skritt for skritt. Også velferd og helsetjenester skal i størst mulig grad privatiseres, i likhet med alt annet. Ispedd store doser Randsk objektivisme og New Public Management (NPM) er dette vi nå opplever utslag av omfattende privatisering, en åpen kapitalistisk markedsøkonomi og globalisme. Dette er nyliberalistisk politikk – ingenting er “bærekraftig” før det er under privat eierskap og styring. Dette er ditt og din regjerings evangelium.

Alt dette skremmer vettet av meg. Jeg trodde vi ville gjøre det annerledes i Norge, at dere ville ha vett og evne til modifisering og moderasjon, slik andre norske regjeringer, inklusive de blå, har klart før dere. Hvorfor vil dere imitere land som har gått denne veien før oss, land som i dag er på knærne? Omfattende studier utført de siste 30 årene er ganske ensidige i sine konklusjoner: Med all tydelighet viser de at nyliberalismen sammen med NPM ikke virker etter teorien og intensjonene.

Resultatet viser seg å være tvert om: isteden for mer for mindre, får vi mindre for mer – vi får økt forskjell mellom befolkningsgrupper, økt arbeidsløshet, økt fattigdom, økt byråkrati og dårligere kvalitet på offentlige tjenester. I dagens Storbritannia er en av hver 200 innbyggere uten et hjem å gå til, Erna Solberg. Dette rapporterer Shelter UK og Oxfam. Hvert tiende minutt blir en ny barnefamilie husløs. Aldri i etterkrigstid har så mange vært tvunget til å sove på Londons fortauer, i portrom og under broene.  Den nasjonale helsetjenesten har vært i en stadig økende krise etter innføringen av NPM i drift av sykehus og helsetjenester.

Fattigdommen har økt og fortsetter å øke, og forskjellen i levealder er i dag 14 år mellom fattig og rik i den mannlige delen av befolkningen. Selvmordsraten når stadig nye høyder og det som tilsvarer NAV i Storbritannia er nå pålagt å gjennomgå en sekspunkts sjekkliste med brukerne for å vurdere mulig selvmordsrisiko – døden har blitt en del av sosialtjenesten. De eneste som fortsatt klarer seg bra er de som i utgangspunktet hadde mye fra før – millardærene har blitt enda rikere.

Dette er resultatet av 40 år med nyliberalistisme og NPM i britisk realpolitikk. – Er slike tilstander regjeringens ønskedrøm for Norge, landet vårt? Det er dette dere er i full gang med å skape gjennom alle radikale endringer i den norske samfunnsstrukturen og de mange og store reformene dere har iverksatt og fortsetter å implementere – tro til Dovre faller. Og det frykter jeg Dovre kommer til å gjøre – falle – om denne utviklingen gis anledning til å fortsette.

Jeg tror ikke lenger på noe av det medlemmer av din regjering og forvaltning sier og gjør. Vi vet aldri hvem som snakker – er det- PR-konsulentene, kommunikasjonsrådgiverne, de politiske rådgiverne, juristene, statssekretærene eller politikeren selv? Kanskje er det et konglomerat, et flerhodet troll? Og hva er budskapet? Hva er det som maskeres og rettferdiggjøres denne gangen? Er det svart som forklares og presenteres som hvitt, eller hvitt som svart? Av og til hender det vi spekulerer på om det er regjeringen eller First House som styrer.

Vi er i ferd med å gå under i floden av demagogisk retorikk og spinndoktorerte motinnlegg – “forklaringer” på hvorfor alt er motsatt av det mange blant oss alminnelige borgere oppfatter og erfarer. Kommer vi med innvendinger blir vi møtt med mer eller mindre meningsløse og tendensiøse bortforklaringer. Ren, uhildet svada. Vi forsikres om at alt vi opplever ikke er sant. Det vi opplever er altså ikke det vi opplever, i henhold til deg og din forvaltning.

Tvert imot er alt såre vel og bedre, påstår du – resultatene er allerede merkbare og alt peker i retningen av enda bedre, best og aller best, gjerne på verdensbasis. Blogginnlegget ditt ovenfor faller inn i samme kategori. Vi kan kalle det å passe innunder “manipulasjons- og propagandakategorien”.

Jeg ga dere min stemme, Erna Solberg, nettopp fordi jeg ønsket endring. Men dere har skuffet, og mye mer enn skuffet: Norge, den norske og nordiske modellen – alt som har gjort Norge til et av de fremste og beste land i verden å bo i for alle, ikke bare for noen få som mye har fra før – er dere i ferd med å ødelegge. Og dere evner hverken å lytte eller justere kurs.

Og alt dette gjør meg altså livredd. Dette er ingen metafor – jeg mener det bokstavelig og jeg ber deg om å lese det slik. Det er mulig du ikke “ville ha brukt akkurat disse ordene”, eller “gjort det akkurat på den måten” jeg har gjort her. Det ville i så fall bekrefte at alt er som det pleier: Bagatellisering, bortfeiing, bortforklaring og glatting over av overtramp er i ferd med å bli ditt aller fremste varemerke som Norges statsminister.

Ditt spinnformulerte evangelium har ingen troverdighet. Hverken din politiske filosofi eller realpolitikk bærer med seg et gledens budskap. Tvert om: ditt oralske budskap fører til misère for svært mange. Så mange, at hensikten til tider kan fremstå som farlig nær en sosialdarwinistisk tankegang.

Takk som byr.

 

Politikk handler om å gjøre en forskjell.” Blogginnlegg på Erna Solbergs blogg, publisert 08.04.2019

Blogginnlegget med kommentarer på Erna Solbergs Facebookside, publisert 08.04.2019

Illustrasjonen øverst er lånt fra Solbergs blogginnlegg. Statsministerens tekst til bildet lyder:
“HØL-I-CVEN”: Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse.”
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *