web analytics
Liv og død på Toppen kafé

Liv og død på Toppen Kafé

I: Liv og død og sånn

Døden, ja. Vi hadde en samtale om døden her om dagen, damen og jeg. Over en slapp vaffel, en bit kransekake og liflig aromatisk kaffe på kafé. Hun foreslo en bok siden jeg “var så opptatt av saken”. Døden er da ikke noe vi leser oss til, stusset jeg. Døden er noe vi lever oss til. Mot. Noe vi gjør. Noe livet gjør. Døden er. En prosess som skjer. Litt sånn ubønnhørlig og nådeløst. – Ikke vær så depressiv, anbefalte damen. – Negativ. Du er så negativ! Tenk positivt – det er viktig å se lyst på tingene!

Det var et velmenende råd. Til oppmuntring. Jeg forsto det. Oppfordringen opplevde jeg likevel som mildt overbærende. Et velmenende tyranni servert med et vennlig formanende smil, kaffe og kake til. Slik våre vegrende hjerter gjerne gjør når vi møter noe som fremstår som stort og ukjent og truer med å overvelde oss: vi forholder oss avventende og på avstand. Det opplevdes som om hun ikke så meg, ikke klarte å møte meg i min sårbarhet med sin.

– Døden er ikke, fortsatte damen og tok en bit av kransekaken. Døden er en illusjon. En overgang, som da reven ble flådd. En portal inn i lyset og evigheten. Der venter alle våre kjære, klare til å ta oss i mot, ønske oss velkommen. Er ikke det en fin tanke? Les boken, den er avslørende. Non-attachment er nøkkelen. Hun trakk pusten før hun la til: – Mange bøker er skrevet om våre illusoriske forestillinger omkring døden! Det var som om hun trengte å putte et ekstra lodd i det evige liv versus den endelige avslutningens vektskål, så etter noen sekunders pause la hun til, som for sikkerhets skyld: – Slik er det. Ingen grunn til tungsinn!

Hun så rett på meg, lenge, som for å understreke poenget. – Jøje, brøt jeg inn. – Gir jeg slikt inntrykk av å behøve trøst? Å behøve innvielse i dødens mysterium? – Ja, svarte damen og satte kaffekruset resolutt på bordet. – Du virker bekymret. Innelåst i mørke tanker. Hadde lyst til å kaste lys inn i dysterheten, tilby et annet perspektiv til virkeligheten som har fanget deg.

Vi lo. En blanding av lettelse og bryddhet preget oss begge. – Jeg beklager, smilte jeg. – Slik var det ikke ment. Jeg hadde bare slikt behov for et medmenneske, et vitne. Jeg har lest bøkene. Vil ikke ha råd, ingen løsning, ikke undervisning. Veien mot døden må gås, prosessen må leves. Lengselen min er etter medfølelse, noen som ser utfordringene jeg står overfor, kampen – ser med gjenkjennelse og barmhjertighet i sinn og hjerte. Jeg kjenner meg gudsforlatt alene i dette landskapet. – Jamen, så kanskje er det jeg som bør beklage, sa damen.

Hun søkte blikket mitt og smilte varmt. – Jeg ble ivrig, skjønner du – ville lindre, fortsatte hun. Gjøre det bedre for deg og lette litt på børa, for å si det sånn. Sorry! Øynene hennes var fylt av varme der hun holdt blikket mitt. Jeg smilte tilbake før vi henfalt i taushet noen minutter mens vi drakk resten av kaffen. Bare et og annet gulp hver gang vi svelget en slurk hørtes i stillheten.

DIN VEG

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han.
Og det er
uråd å snu.

Olav H. Hauge

Det var jeg som gjenopptok tråden. – Enten å dø fører oss hit eller dit, sa jeg, er nærkampen med det endelige oss alle til del. Er det ikke å trivialisere et stort eksistensielt mysterium vi alle står overfor når vi kaller døden for en illusjon? Fra et menneskelig perspektiv, er ikke det å forbigå – hoppe bukk over – det viktigste leddet? Avskjeden med vårt jordeliv, med mennesker vi er glad i, alt vi har tilknytning til. Er ikke det det smertefulle? Den store utfordringen i dette eksistensielle dramaet?

Hun nikket. Igjen ble vi sittende tause. Begge stirret vi tankefullt gjennom vinduet på hagen utenfor som, preget av tidlig vår, var i full brytekamp med krefter som gir og tar. Jeg trakk pusten og fortsatte: – Jeg er omgitt av dødens skyggefulle nærvær på alle kanter i disse dager. En gammel mor som sitter foran TV-en og venter. Selv begynner jeg å føle meg utgammel. Slekt, gamle venner og kolleger har dratt sin kos – i hopetall bare de siste månedene, jeg har for lengst mistet tall på hvor mange. Uten å si fra, noen av dem. Ikke mye illusorisk å spore.

Hvor de har blitt av, annet enn at levningene ligger under seks fot jord, vet jeg ingenting om. Hvordan kan vi avfeie det med å si det er en illusjon? Fordi det står i bøker? Har vi prøvd? Har du prøvd? (Jeg merket hvordan jeg ønsket at det siste spørsmålet skulle trumfe og svi fordi jeg selv kjente meg alene, usett og sår. Jeg angret så fort ordene hadde skutt ut av munnen min): – Unnskyld, sa jeg. Nå var jeg ufin. Hun smilte betryggende tilbake, som for å si jeg vet, jeg forstår. Hjertene våre hadde smeltet, åpnet seg.

II: Nå og væren

Slik forløp samtalen mellom damen og meg på Toppen Kafé i Røde Kors vegen 4. En lang stund hadde jeg kjent på ensomheten som kom krypende innover meg, som et uimotståelig sug inn i et eksistensielt vakuum. Men vi møttes, vi to – etter litt om og men, slik det ofte er. Hun var mitt vitne der på kaféen. Hun hørte mine kvaler, så min ensomhet, følte min fortvilelse.

Det er jorden og menneskene jeg vil savne, dét er tanken som smerter i dødskamp i levende live. Sansene. Skjønnheten, nærheten, latter, tårer. Det synlige, taktile. Duften av nyvasket hår, blomster og levende kjøkken. Nytelse. Alt som er livgivende. Dét er tapet. Det er det opprørende, den store kampen ingen av oss slipper unna, enten døden betyr en overgang eller møtet med det endelige. Men om det er sånn eller slik gjør liten forskjell for meg i dette kritiske oppgjøret. Det er å gi slipp som gjør vondt. Avskjeden. Frigjøringen fra det som binder.

Hvor godt beredt jeg er til å møte dette fremmede som en gang skal fortære mine sanser og jordiske levninger, det er det viktige. Aldri mer lytte til Mozart. Ingen flere sarte, insisterende toner fra en Beethoven strykekvartett, ingen Jacques Brel foredra Ces gens-là, Ne me quittes pas eller Quand on h’a que l’amour med røykslitte stemmebånd. Aldri igjen oppleve neseborene pirres av heggeduft en junikveld, eller høre raslingen av ospeløv i samspill med vinden. Ikke lese en bok, ikke holde en penn i hånden. Aldri mer smake et modent jordbær. Frydes over en blåklokke. Oppleve tungen ville slå saltomortale av lykke over en munnfull forfriskende chardonnay en sommerkveld.

Aldri mer holde en varm menneskehånd i min, stryke den jeg elsker mykt over kinnet. Aldri mer se inn i en annens levende øyne som sier ja, jeg er, jeg vil. Her er vi. Nå. Har jeg gjort meg ferdig med alt som er uferdig, det ugjorte? Det livsnødvendige å ta oppgjør med, men som jeg utsatte likevel? Er jeg klar til å komme denne endelige, altoppslukende omfavnelsen i møte? Bare kom! Ta meg. Jeg overgir meg. Fri og villig. Jeg er livsmett og tilfreds.

Tikk-takk, tiden går. Litt nærmere for hvert tikk, hvert takk. Har jeg gjort det som er maktpåliggende for sjelefred? Har jeg fortalt nok de jeg elsker at jeg er takknemlig og bedt om tilgivelse for der jeg trådte feil? Har jeg forsonet meg med det uforsonlige? Hvor à jour er jeg i livet jeg lever? Døden kommer gjerne uanmeldt. Hvert øyeblikk som helst. Ingen er sikre. Ikke du, ikke jeg. Det vet jeg altfor mye om. Jeg vet hva tap er. Hva det betyr. Har mistet mye. Mange. Jeg sørger over for mye, for mange, for ofte.

Allikevel later jeg som ingenting. Utsetter, og later som ingenting. Dét er min dødssynd. Peccatum mortale.

Derfor gjorde det uendelig godt ikke å late som en stakket stund med damen som barmhjertig vitne på Toppen Kafé.

Liv og død på Toppen kafé


Les hele Olav H. Hauges dikt her:
Olav H. Hauge | Din veg

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *