web analytics

Fremfor alt, gjør ikke skade

Martin Austad (se linken nederst i dette innlegget) har skrevet et godt innlegg i Facebook-gruppen Aksjon for AAP endringer.  I innlegget berører Austad noe essensielt vi for tiden er vitne til skje i landets politiske landskap, spesielt vedrørende velferds-Norge. Jeg har behov for å kommentere Austads innlegg.

Mange som så NRK Debatten i går, vil ha kjent på uro. Regjeringens nyliberalistiske grunnplattform begynner å bli merkbar. Objektivismen har fått urovekkende stor plass og innflytelse i regjeringens realpolitikk. Dette er vanskelig å fatte, enda mindre ta inn, for de fleste nordmenn som er vant til tryggheten regulerte arbeidsforhold og gode velferdssystemer gir. Alt ordner seg. Slik er vi vant til at det er. Dette er nå i ferd med å tilhøre fortiden.

Reformer i fleng

Siden regjeringen Solberg kom til makten for fem og et halvt år siden har store reformer blitt implementert på løpende bånd. Alle, uten unntak, representerer radikale endringer i den norske samfunnsstrukturen. Så langt overbeviser ingen av dem ved å fremstå som vellykket. Tvert om har alle møtt motstand og blitt advart mot. Resultater åpenbarer forringede tjenester og økt byråkrati, og endringene har bidratt til at ulikhetene mellom rik og fattig har økt betraktelig og fortsetter å vokse. Det som skulle gi mer for mindre, har altså hatt motsatt effekt. Dette er helt i tråd med det de fleste studier viser fra land der nyliberalismen og top-down management (New Public Management) har vært dominerende politikk de siste 30 årene.

Den minste utfordringen ligger i igangsettingen av et nytt prosjekt. De store utfordringene består alltid i gjennomføring, fremdrift, vedlikehold og opprettholdelse av prosjektet, slik at endringene loses frem til et effektivt, produktivt resultat. Det er her det svikter. En stor reform som i mange år unngikk offentlighetens oppmerksomhet er vergemålsreformen med en tilhørende revidert vergemålslov. I denne reformen har praktisk talt alt som kan gå galt, faktisk gått galt. Reformen fremstår som en katastrofe og unødig mange har vært skadelidende i løpet av de snart seks årene reformen har pågått. Allikevel fortsetter den, alt mens det flikkes og lappes på livet løs for å få et havari til å se ut som en myk landing av en hel maskin. Hardnakket overser man at et lappverk alltid vil forbli et lappverk og aldri et helt stykke.

Det ser altså ut til at reformer og radikale endringer blir satt i verk forblindet av ideologi og uten tilstrekkelige forberedelser og nødvendige konsekvensutredninger. Verre er det at reformene tilsynelatende implementeres av mennesker uten den rette kompetansen og erfaring som må til for at slike store prosjekter skal komme i havn. At ministre kommer og forsvinner like hyppig som sommerfugler i sommerhagen, bidrar ikke til at slike store prosjekter skal kunne lykkes. Når store endringer skal gjennomføres er stabilitet og kontinuitet helt nødvendig. Min oppfatning er derfor at stat og forvaltning under sittende regjering gjør seg skyldige i å påføre både samfunnet og individer som direkte berøres unødig risiko for å kunne bli skadelidende. Dette oppfatter jeg som både uansvarlig og uforsvarlig.

Stoppes ikke denne utviklingen, vil alt som har gjort Norge til et av de beste land i verden å leve i, være en saga blott. Ingen norsk modell, ingen nordisk modell. Statlig ansvar på de fleste områder, utenom justis og enkelte aspekter av finans, vil være avviklet og overført til private hender og drevet etter vanlige forretningsprinsipper med profittmaksimering for eiere og investorer som overordnet mål. I objektivismen, Ayn Rands filosofi som preger mye av nyliberalistisk tenkning. er å være egoistisk det eneste moralske. De svakerestilte er ikke statens ansvar. Enhver – vi alle – skal være vår egen lykkes smed. Å ivareta de svake ansees i Rands filosofi som synonymt med ondskap fordi det – slik lyder Rands postulat – undergraver både individet som lider og samfunnet som helhet. En politisk filosofi, med andre ord, med appell til de hensynsløse, de evig unge, til grådige voksne menn og kvinner med kronisk angst for at de skal ha for lite og derfor aldri får nok, og til sjølsentrerte tenåringer med grandiose fremtidsvyer.

Iherdige byråkrater og ondskapens banalitet

Austad har rett når han hevder arbeids- og sosialministeren bare gjør jobben sin. Jeg er uenig med dem som beskriver Hauglie som kaldhjertet, rå, uvitende og en isdronning, Ingenting tyder på det, tvert om – hun er velutdannet og informert, og hun fremstår som sensitiv. Men som en god byråkrat forsøker hun iherdig å gjennomføre oppdraget hun er gitt som minister: hun gjennomfører en bevisst og villet politikk på regjeringens vegne. Som den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt påpekte: ondskapen er triviell – banal, er adjektivet Arendt benytter. Det er ikke despotene og tyrannene selv som dreper. Tvert imot er det de trofaste undersåttene, byråkratene, som fungerer som bødler og drapsmenn. Så uten sammenlikning forøvrig, kun for å illustrere Arendts grunnidé: For 75 år siden var det byråkratene, helt alminnelige mennesker som deg og meg, som i konsentrasjonsleirene fylte kamrene med dødelige gasssylinderne og trakk i det utløsende håndtaket som resulterte i millioner av uskyldige menneskers død. De var på jobb og utførte arbeidet sitt ansvarsfullt, lydig og helt etter jobbinstruksjonen – akkurat slik en god byråkrat forventes å gjøre. Så enkelt, så banalt begås altså selv de ondeste gjerninger, dét er Arendts poeng.

Hvordan noen kan klare å inneha en slik posisjon, utføre en jobb som har så alvorlige konsekvenser for andre – medmennesker – vil mange kunne undre seg over. Dét berører en rekke spørsmål – spørsmål omkring verdisyn og samvittighet, livssyn og verdensbilde, hvor godt ens moralske og etiske kompass fungerer, hvor utviklet individets evne til empati er, om personen har evne til differensiering og nyansering, og om han eller hun klarer å se og vurdere en sak fra ulike perspektiver. Kortere sagt: Alt kommer an på personens samvittighet og moralske fiber, på vedkommendes personlige integritet.

Dette omfatter temaer som i seg selv kunne danne grunnlag for mange stimulerende debatter naturligvis, debatter vi kunne være tjent med å ta. Det er nettopp mangler i flere av karaktertrekkene beskrevet ovenfor som litt for ofte og tydelig kommer til uttrykk hos politikere i sittende regjering og deres politiske utøvelse. Dét fremstår som skremmende, iallfall oppleves det seg slik for meg.

En ønsket utvikling?

Det er synd at Kristelig folkeparti og Venstre, sentrumspartiene – partiene som tradisjonelt har hatt en balanserende effekt på ofte motsatte og polariserende interesser i realpolitikken – er i ferd med å forsvinne. Politikk innebærer kompromiss, understreker politikerne våre. Ja visst gjør det det. Men det er himmelvid forskjell på å inngå et kompromiss og å selge sjela si. Dessverre ser det ut til at det er nettopp det som har skjedd med både Krf og det tradisjonelt sosialliberale V. De har falt for høyresidens demagogi og forførende, men hule løfter i sin higen etter mer makt og innflytelse, og de har mistet sin sjel i prosessen. De blir spist opp, jafs for jafs, av høyresiden og har nå blitt nesten usynlige: vi vet ikke lenger hva disse partiene faktisk står for og knapt hvem deres ministre er – ingen av dem har markert seg nevneverdig. Det er alvorlig for partiene selv, men aller mest alvorlig for oss vanlige mennesker som politikerne er satt til å styre og forvalte på vegne av.

Vi bør stille oss selv spørsmålet om det er slik vi vil ha det. Ønsker vi en globalisert kapitalistisk markedsøkonomi i fri flyt? Ønsker vi at alle offentlige tjenester, inkl. helsetjenester og velferdsordninger, skal over på private hender? Vil vi at arbeidsfolks interesseorganer og fagforeninger svekkes, og at et ordnet yrkesliv og ryddige, sikrede arbeidsforhold skal dereguleres og oppløses? Vil vi ha et samfunn der jaget etter penger er det sentrale, slik at vi settes i stand til å inngå privat forsikring mot alt av ille som kan inntreffe oss i løpet av et liv? Vil vi at utenlandske oppkjøpere og investorer skal overta styring over sentrale og verdifulle norske ressurser som ledd i en styrking av fri global handel og et åpent, fritt økonomisk marked? Vil vi at gapet mellom fattig rik skal bli stadig videre? For dette er effekten av nyliberalismens prinsipper. Implementeringen er under sittende regjering i full gang, og det skjer skremmende raskt. – Er svaret vårt nei til disse spørsmålene – slik vil vi ikke ha det – bør vi la det høres, høyt og tydelig, og det haster.  

En ut, en annen inn

Mens jeg skriver dette sender NRK direkte fra en pressekonferanse der statsministeren meddeler at justisministeren får avskjed i nåde i statsråd morgen. Uavhengig av skyldsspørsmål – om statsrådens samboer blir kjent skyldig i alle mistanker og siktelser mot henne, eller ikke – er dette en rett avgjørelse. PST, som har initiert granskningen og tatt ut siktelsene, og rettsmyndighetene er underlagt justisministeren og hans departement. En slik utfordring til tillit mellom statsråd, departement og etater ville ikke være til å leve med.

Justisministeren har selv bedt om sin fratredelse, opplyser statsministeren under pressekonferansen. Avgangen – og dette er viktig – er allikevel ikke selvalgt. Den har ikke kommet som en konsekvens av noe statsråden selv har gjort, men på grunn av utilbørlig adferd begått av en av hans aller nærmeste. Årsaken til denne tvungne fratredelsen er altså uakseptable forhold i statsrådens privatliv.

Inkluderes to konstituerte statsråder, etterlater denne justisministerens avgang posisjonen for minister nummer syv i løpet av de fem og et halvt årene denne regjeringen har hatt ansvar for styringen av landet. Det er alvorlig. Justisdepartementet er et av de tyngste departementene, og justisministeren og hans departement er ansvarlig for at landets lover og regler overholdes slik at du og jeg skal kunne ha tillit til at rettferdighet skjer, at du og jeg kan oppleve oss trygge. Dette gjelder alles rettssikkerhet.

En politikers privatliv er viktig

Få vil si seg uenig i at det er viktig å skille mellom rolle og person. Å være politiker er en rolle, politikeren som person en annen. Ikke desto mindre er dette to aspekter ved samme individ, dermed avhengige av hverandre. Personen og personens egenskaper vil avgjøre hvordan rollen tolkes og utøves. Ingen vet dette bedre enn en skuespiller som har gjort den gjensidige avhengigheten av rolle og person og interaksjonen mellom dem til yrkesvei.

Som nasjon og folk behøver vi stabile politikere med integritet. Vi trenger kontinuitet i styringen av landet. Det kan vi bare få dersom vi har politikere med nødvendig impulskontroll og evne til selvregulering, politikere som ikke utagerer fordi ens personlige og private behov lekker og tar kontroll over rollen vedkommende innehar. Selv der lekkasjen er midlertidig, kan det være nok til at det får alvorlige konsekvenser slik at kritikkverdige forhold eller skandale oppstår.

Selv om alt primært avhenger av politikerens karakter og personlige integritet, er en politikers privatliv og familieforhold også viktig i denne sammenhengen. Hvorfor? Privatlivet og politikken hører ikke sammen – det må vi kunne holde separat, vil mange innvende. Absolutt. Jeg er helt enig. En politikers privatliv er ikke noe vi, offentligheten, hverken behøver ha innblikk eller skal ta del i, annet enn i tilfeller der det ubetinget har offentlighetens interesse. Allikevel; en politikers privatliv kan være avgjørende for politikeren, slik justisministerens fratredelse i dag er et eksempel på. Gode og nærende, stabile private forhold er viktig om noe går galt som følge av den utfordrende ansvarsbyrden en politiker bærer. Det kan bidra til at potensielle skadevirkninger kan begrenses eller unngås helt. Er situasjonen motsatt – vanskelige og krevende forhold i privatlivet – kan det kreve at politikeren må gå fra sin post for å ivareta private forhold, slik justisministerens avgang demonstrerer.

Press, motstand og frustrasjoner medfører i perioder store belastninger, fysisk så vel som psykisk, som følge av politikerens virke. Derfor er det maktpåliggende at vedkommende kan få nødvendig og rett støtte når det røyner på. Spesielt viktig er dette når den psykiske beholderen, dermed selvreguleringsevnen, er i ferd med å briste. Et godt hjem, en trygg familie, gode venner en kan stole på betyr i beste fall en trygg havn – en beholder der en kan oppleve beskyttelse og støtte, få lindring og påfyll: Familie og venner kan være med å bære en når opplevelsene i arbeidshverdagen blir overveldende, truende, eller når frykt har tatt grep fordi politikeren trues med å kunne stå for fall. I privatlivet kan politikeren tre ut av rollen som politiker og være seg selv uten sensur, uten tanke på at hver setning, hvert ord, hver følelse og gjerning vil bli vurdert, veid og kritisert. Isteden kan han eller hun være seg selv nok til å kunne møte morgendagen med fornyet styrke og tre inn i rollen som politiker igjen. Gode relasjoner i privatlivet betyr altså at ens alminnelige og menneskelige behov blir møtt, noe som minsker sjansen for upassende utagering, også seksuelt, slik vi har sett altfor mange eksempler på i #MeToo-saker der politikere har vært involvert.

Et godt, stabilt privatliv sammen med nærende og intime relasjoner bidrar til vedlikehold av det menneskelige, det holder oss intakt når vi står overfor utfordringer som krever det umenneskelige. «Skapte er vi te bera og lette børene for kvarandre», slik Jan-Magnus Bruheim poetisk ga uttrykk for denne dypt eksistensielle tematikken.

Ansvar og spinn

Derfor har statsministeren rett, iallfall delvis, når hun sier: “Det viser bare at politikere er mennesker, de også. I Norge er det lov å begå feil og man får en ny sjanse.” Dette sier hun hver gang en av regjeringens etter hvert mange løse kanoners selvregulering svikter og grenser overtres som ikke skulle vært trått over. Selvfølgelig er politikere bare mennesker, og gudskjelov for det. Men det er allikevel forskjell på politikere, spesielt politikere i regjeringsposisjon, og oss vanlig dødelige som i disse tider gjerne går under betegnelsen “folk flest”: Politikerne har påtatt seg en oppgave som innebærer ekstraordinært mye makt, dermed har de et like ekstraordinært ansvar for at denne makten ikke misbrukes. Derfor fremstår statsministerens utsagn som enda et eksempel i en tilsynelatende endeløs rekke bortforklaringer, spinndoktorert trivialisering og ufarliggjøring, og glatting over.

Politikere har påtatt seg et ansvar det er påkrevet at de tar på alvor og viser de klarer å bære. Hvis ikke, kan det være bedre de takker nei og går. Som det engelske munnhellet lyder: “If you can’t stand the heat, get out of the kitchen.” Vi tolererer ikke at en lærer, lege, direktør eller en drosjesjåfør lyver, stjeler eller forgriper seg på sine elever, pasienter, ansatte eller kunder. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor statsministeren mener aksept og romslighet overfor slike overtramp skal være så mye større når de samme ugjerningene og det som verre er, begås av ansatte tilhørende landets øverste makt. Det henger simpelthen ikke på greip. All logikk tilsier det burde være tvert om.

Vi forventer mer av de som styrer landet

Vi hverken fortjener eller bør tåle at landets øverste rettsmyndighet styres av statsråder med tvilsom impulskontroll, slik vi litt for ofte har vært vitne til. Vi har ikke godt av og fortjener ikke ministre som kommer og går etter svingdørsprinsippet. Slikt blir det hverken stabilitet, forutsigbarhet eller kontinuitet av. Det er et faktum at det tar et år eller mer for en statsråd å sette seg inn i alle viktige saker og ansvarsområder, oppnå detaljert innsikt og dybdeforståelse av hvordan et departement og underliggende etater fungerer, og hva styrker, svakheter og alle reelle utfordringer er.

Defor er ikke forventninger og krav mindre overfor de som styrer landet, for våre politikere og statsforvaltningen, enn de er for andre yrkesgrupper som innebærer makt over mennesker og det som påvirker deres liv og hverdag. Tvert om: Politikere og forvaltningens ansvar gjelder ikke bare et begrenset antall elever, pasienter eller kunder. De står ansvarlig overfor en hel nasjons folk. De har frivillig påtatt seg å styre på folkets vegne og til folkets beste. I enda større grad enn for andre med ansvar og makt til å foreta beslutninger som kan være avgjørende for menneskers videre liv og skjebne, bør derfor det samme prinsippet gjelde for våre politikere slik det gjør for bl.a. leger, psykologer, terapeuter og annet helsepersonell. Ideelt sett bør prinsippet være ledende og overordnet alle andre hensyn: “Primum non nocere” – fremfor alt, gjør ikke skade.

Martin Austads kommentar i Facebook-gruppen Aksjon for AAP endringer (27.03.2019)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *