web analytics

Dagboken | Fallet

I
Det meste av dagene mine nå for tiden går med til å bekymre meg for min gamle mor. Jeg prøver å ivareta henne så godt jeg formår. Nå 91 år gammel, er hun nedbrutt og fysisk og mentalt redusert. Hun kjenner seg fornedriget der hun sitter uten fysiske bevis på at hun har hatt et liv. Frastjålet alt. Passivt sitter hun foran TV-en hele dagen og halve natten, i tilbaketrekning. Minnet svinner, flat i følelser og uttrykk. Hun venter på utgangen. Døden. Jeg fortviles over tilbaketrekningen og lengter etter kontakt, etter engasjement – lengter etter at hun skal vise meg tårer, forbanne og velsigne meg, le… Isteden ingenting. Jeg raser mot lyset som slukner i henne, litt etter litt, mer for hver dag som går. Jeg lengter. Jeg vil at hun også skal rase.

Vi er i hver vår ende av samme båt, begge fanget i et maktesløshetens seilas. I taushetens hule tomrom spiser vi kremkake og drikker nytraktet kaffe.

II
Hvor er han? Jeg skal bare se etter sønnen min. Er han her? Har noen sett sønnen min? Han var her, men han reiste. Har han reist? Har noen sett bilen hans? Jeg vil hjem til sønnen min.

Hun har tynn bluse på. Tøfler. Vinterkvelden er sen, mørk. Seks minusgrader, men hun enser det ikke. Den ene tøffelen sitter fast i snøfonnene. Naken fot på issvull. En intens smerte skyter som lyn fra korsryggen og ut i alle kroppsdeler. Hvor er jeg? Hva hendte? Vondt. Det gjør vondt. Hvor er sønnen min? Hvorfor ligger jeg her? Alarmen. Alarmen! Jeg må trykke på alarmen. Vondt… trykke på alarmen.

III
Ligger du her? Hva har hendt med deg da, Thordis? Nei, nå må vi få deg opp, du kan ikke ligge her og fryse. – Hallo? Jeg trenger bistand, Gerd Thordis har falt. Store smerter. Vi må få henne til legevakt med en gang. Det kan være brudd. Hun har kraftige smerter og jamrer seg. Det haster, kom med en gang!

IV
Leiligheten er mørk. Slår på lyset, setter på kaffen. Åpner esken med en budapestrull og legger to store stykker på asjettene. – Mor, her er jeg – nå må du komme! Kaffen er klar og det venter deilig kake på deg – budapestrull, favoritten din!

Stille.

Ikke en lyd. Ingen. Ikke på soverommet. Ikke badet. Hvor er hun? Hvor er mor? Hva har hendt? Hvor er telefonen? – Hallo? Dette er sønnen til Gerd Thordis. Mor er ikke her. Vet du noe?

V
Nei, er det deg? Der er du! Det var koselig. Godt. Hvordan jeg har det? Passe. Akkurat passe. Ryggen er vond. – Tullet du deg ut i natten, du da? Og falt? – Ja. Jeg så etter deg. Mors bleke ansikt går i ett med den hvite sykehusputen. Det sølvgrå håret markerer en mild kontrast i vipp og bølger. – Har en av pleierne stelt håret ditt? Du har så fine krøller! Mor smiler, matt: – Ja, en av dem holdt på med håret mitt. I dag tidlig, tror jeg. Er det fint? – Ja, du er fin. Kler deg. Har du veldig vondt?

En av sykepleierne har kommet inn i rommet. – Hun får sterkt smertelindrende, oksykodon. Vi ser ingen brudd, men ryggen er svært dårlig og hun har store smerter. Vi lurer på om ryggen er noe hun har vært plaget med tidligere, eller om smerten er resultat av fallet? – Det er en gammel skade. Fem-seks år siden. Hun skulle lukke garasjeporten. Noe hendte da og hun klarte knapt bevege seg etterpå. Klarer ikke rette ryggen nå. Har vanskelig for å gå. Luter, nesten 90 grader. Subbende gange, sleper føttene. Hun har blitt mye bedre – rakere i ryggen, stødigere i ganglaget – etter at hun kom under omsorg. – Ok. Røntgenlegene ser et par gamle slitasjebrudd på bildene. Ingen nye. Hun forblir her til overvåkning inntil videre.

VI
Morn, dette er Kristin fra sykehuset. Din mor blir overført til sykehjemsavdelingen på omsorgssenteret senere i dag. Der vil hun bli en tid under oppsyn før hun eventuelt kommer hjem til leiligheten sin. – Å, for en god nyhet. Takk for beskjed!

VII
Go’morn, go’morn – sitter du der? Jeg tok med litt Solo og en sjokolade. Har du lyst på? Hvordan går det? – Passe, bedre. Mor smiler. – Ikke verst. Jeg har sett på TV i dag! – Har du det? Så bra! Pleieren ler: – Ja, hun gikk med gåstolen til fellesstuen. Satt der lenge. Det går fremover! Fortsetter det slik er hun snart hjemme igjen hos seg selv. Hun får litt paracet mot ryggsmertene. – Ikke mer oksykodon? – Nei. bare paracetamol.

VIII
Gleder du deg, mor? Til å komme hjem igjen? Til deg selv? Være i leiligheten din? – Jeg vet ikke. Er det noe der da? Tomt. Er det ikke tomt? Han tok alt. Vergen. Pengene mine, vekk. Den forferdelige mannen. Jeg prøvde å få tak i han, mange ganger. Han svarte aldri, ringte aldri tilbake. Hogget ned trærne mine. Hvorfor gjorde han det? Og alle buskene mine. Med nydelige blomster, røsket opp av jorda med rot. De syntes jeg var så fine, var glad i dem. Ingenting igjen. Ingenting.

IX
Mor ser på meg. Sorgtunge øyne. – Som jeg har ballet det til for deg. Dårlig samvittighet. Jeg har dårlig samvittighet. Forferdelig. Jeg har ikke vært en god mor. – Mor, det snakker vi ikke om. Du har vært god nok, ofte bedre. Holder ikke det, synes du? Kan du ikke prøve å glede deg til å komme hjem? Vi har kjøpt nye møbler for å erstatte alt som er borte, vet du. Hengt bilder på veggene. Nytt kjøkkenutstyr. – Ja, men jeg trenger hjelp. Godt å få hjelp når jeg trenger det. Det får jeg her. Klarer det ikke selv. – Nei. Jeg vet det. Men du får hjelp i leiligheten også – det er jo en omsorgsleilighet du er så heldig å ha fått. Du har hjemmetjenesten der. Husker du? Tre ganger om dagen? De er flinke, snille, alle sammen.

Der kan du legge deg når du vil, være våken når du vil, se på TV, høre radio. Og du gleder deg vel til å se Sigmund, naboen din, igjen? Han passer på deg, vet du. Hver dag titter han innom. – Å ja, det gleder jeg meg til! – Også kan du hilse på Luxor. Hunder har ikke adgang her, men hjemme hos deg kan han komme på besøk så mye du vil!

Mor smiler bredt. – Å, ja! Luxor, han er så fin. God er han! – Da får du være flink, mor. Bruke gåstolen når du orker, ta deg turer fram og tilbake i korridoren her. Den er lang, så du får fart på blodomløpet, får bygget opp styrke igjen. – Men tenk om jeg er i veien? Støter borti noen? Gåstolen er så stor. – Bekymre deg ikke, de flytter seg nok. Og skulle noen være i veien får du hoie litt: Unna her! Løype! Gammal kjerring i farta! – Ja, det skal jeg – jammen skal jeg det! Vi gapskratter, hjertelig og sammen.

X
Ingen latter, smil har smuldret. – Verge. Vergen! Har ødelagt livet mitt. Det lille jeg har igjen. Og ditt. Og det er min skyld. – Nei, det er det ikke, mor. Skylden er hans, vergens. Og Fylkesmannens. De skulle beskytte deg. Isteden dro vergen fordel av deg. Utnyttet og lurte deg. Og Fylkesmannen lot ham, hvert skritt på veien. Prøv ikke å tenke på det. Gled deg til å komme hjem. Klarer du det? – Jeg skal prøve. Men jeg er så lei meg. Tilgi meg. Tilgi meg, alt sammen.


fallet og aldring  - gerd thordis dyrud


EPILOG:
Mona fra kommunen ringte nettopp: – Din mor kommer hjem i dag. Hun har kommet seg svært. Hun vurderes nå å være i samme form som hun var før fallet. Hun flyttes etter lunsj, så da treffer du henne hjemme hos seg selv.

En glad nyhet, tidligere enn ventet. Plutselig har jeg det travelt. Må til butikkene og handle: en stor bukett solgule tulipaner og en budapestrull. I dag blir det ettermiddagskaffe hjemme hos mor med kakefavoritt med vårtegn til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *