web analytics
noen roser på veien

Noen roser på veien

Noen roser på veien – vi nordmenn har en tendens til å synes vi fortjener det. Vi tenker at slik er og skal det være. Og vi har mye tillit til hverandre. Stort sett stoler vi på våre politikere, forvaltningen og systemene som er på plass for et effektivt og ivaretakende samfunnsmaskineri. Gjennom mer enn et halvt århundre har vi blitt vant til at det meste fungerer. Det er bra at det er slik, en nødvendig forutsetning for at demokratiet skal forbli intakt og sunt nok.

Dessverre tyder mye på at dette nå kan være i endring.

For det som nå er lenge siden, før perestroika og Berlinmurens fall, var jeg så heldig å få arbeide med flere øst-tyske regissører. Rudolf Penka het en av dem. Han var tilknyttet Berliner Ensemble og var en fremragende teaterpedagog – det meste jeg besitter av kunnskap om verfremdungseffekten og Bertolt Brechts teater, fikk jeg fra Penka.

Han ga meg også noe mye viktigere: Det var av Penka jeg lærte hva konsekvensene kan være for mennesker som lever under et ikke-demokratisk system, en tilværelse der hverdagen er preget av paranoid tankegang og en konstant frykt for å bli tatt for overtredelser og straffet, rettmessig eller ikke – ikke bare i det offentlige rom, men også innenfor ens egne fire vegger.

Penka hadde lyst til å oppleve norsk natur, så en helg dro vi på hyttetur. Langt ute i ødemarken et sted, ikke et annet menneske i mils omkrets, satt vi innenfor hyttas trauste, laftede tømmervegger og hadde festlig lag. Jeg var nysgjerrig. Hvordan er det å leve bak Jernteppet egentlig? spurte jeg. Helt uforberedt på reaksjonen, innså jeg med ett, at jeg uten å ane det hadde åpnet selveste helvetes porter.

Brått falt en mørk skygge over Penkas ansikt, leppene hans smalnet, øynene flakket og blikket skjøt i alle retninger – over skulderen, til høyre og venstre, til taket, vinduer og mot døren. Den ellers så joviale mannen var med ett ikke til å kjenne igjen. Etter flere sekunders øredøvende stillhet – alle holdt pusten – svarte han: Gut. Genau wie in anderen Ländern. Fint – akkurat som i andre land altså. Så byttet han kjapt emne og begynte å snakke om Hildegard Knef. Vi kunne puste igjen.

Ingen av oss trodde på det han nettopp hadde sagt. Men i et par korte minutter hadde vi fått et glimt inn i en mørk side av et rendyrket kommunistisk samfunnsregime der en ikke en gang kunne stole på at egne familiemedlemmer og venner ikke var spioner og angivere. Vi hadde også, spontant og ubevisst, tittet oss over skulderen og mot døren. Var det virkelig noen som lyttet? Her, langt ute i ødemarken? Men slik er det paranoides vesen. Det er smittebærende.

Ayn Rand, verdens mest leste filosof i dag og den blåere høyrefløys store ideal for mange, avskydde kommunismen. I objektivismen utviklet hun en filosofi som uttrykker antitesen til det kommunistiske ideal. Menneskets jakt på egen lykke og velstand – egoisme – er det etiske valg, hevdet hun. Altruismen skal foraktes, det er hverken Statens eller medmenneskers ansvar å støtte opp under de svake. De er samfunnets tapere og å støtte dem ville være umoralsk, å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Etter Ayn Rands syn er alle former for kollektivisme og godhet er tyranniserende, derfor som ondskap å betrakte. Vi er forpliktet til å være vår egen lykkes smed. “Laissez-faire”-kapitalisme er det beste økonomiske systemet – et fritt marked, en åpen markedsøkonomi, fri flyt og privatisering er det mest effektive, derfor moralsk: All regulering innebærer en form for tvang og enhver form for tvang er umoralsk. For å beskytte og i forsvar av individet, er Rands postulat, skal staten ha monopol på utøvelse av vold.

At et par av Ayn Rands idéer har funnet veien inn i maktens korridorer, det tåler vi, skrev nåværende helseministers politiske rådgiver, Fredrik Wang Gierløff (H), i Minervas papirutgave, nr. 4/2013. Tja, gjør vi det, kan en med rette spørre nå, seks år senere og etter at langt flere enn et par av objektivismens idéer har fått rotfeste i regjeringskontorene. Vi trenger bare lytte til enkelte av våre politikere og lese avisenes kommentarfelter.

Angst, paranoia, aggresjon og konspiratoriske idéer rir høyt. Responsen er å skape utgrupper – det er “deres” skyld: Fremmedfrykten florerer, innvandring mistenkeliggjøres og innvandrere gjøres til syndebukker og fremheves som selve og eneste roten til økende kriminalitet, ulikheter og fattigdom.

Dette skjer samtidig som industri og velferdstjenester av regjeringen privatiseres over en lav sko. Forslag til grep som tenderer mot det totalitære, f.eks. fratagelse av statsborgerskap, fengsling av mindreårige og begrensninger av tilgang til fri rettshjelp blir fremmet innen rettssystemet. Velferdsstaten demonteres og avvikles, støtte og omsorg for de svakeste og mest utsatte reduseres, eller fjernes helt. Alminnelige, anstendige mennesker skyves av denne regjeringen over på sosialstønad.

Alt dette er i tråd med objektivismen, Ayn Rands idéverden: Er det ikke nettopp dette vi aner stadig klarere konturer av i sittende regjerings politiske utøvelse?

Ferske tall fra SSB viser en eksplosjon i sosialhjelputgifter de siste fem årene. Økningen er på hele 46 prosent fra årene før. NAV utbetaler i dag til sammen 6,6 milliarder i sosialhjelp (2018-19), to milliarder mer enn for bare fem år siden. “Vi følger arbeidslinjen!” uttaler arbeids- og sosialministeren hver gang hun forsvarer kutt i enda flere tidligere godt etablerte velferds- og støtteordninger.

Men slik er nåtidens nyliberalismes prinsipper. Dette er villet politikk og bunner i ideologi. Det er, vil jeg fremholde, ikke bare dårlig, men i noen sammenhenger destruktiv politikk: noen menneskers livsgrunnlag og fremtidige forutsetninger legges i ruiner.

Storbritannia, som har gått denne veien før oss, er i en tilstand av nær kaos. En stadig større gruppe av befolkningen utgjør en økonomisk underklasse som kveles av fattigdom. I Liverpool i det fattigere nord, er gjennomsnittlig levealder hele 11 år kortere enn blant befolkningen i det mer velstående sør. I andre og enda fattigere områder i nordlige England er forskjellen i levealder så mye som 14 år blant den den mannlige delen av befolkningen.

Studier gjennom de siste 30 årene har vist at ideologien – nyliberalismen og New Public Management – som skulle skape mer og bedre for mindre, ikke fungerer. Tvert om har kostnadene steget med 40 prosent, samtidig som byråkratiet har økt og kvaliteten på tjenestene falt. Antallet offentlig ansatte er kraftig redusert, derfor tilskrives utgiftsøkningen den omfattende privatiseringen av offentlige tjenester.

Er det ikke betimelig at vi spør oss selv om dette er det vi trenger og ønsker oss mer av i Norge? Journalisten Andreas Wiese oppsummerte en gang Rands ideologi som en humørløs blanding av markedsliberalismen til Adam Smith og overmennesketeoriene til Nietzsche. Jeg er enig med ham.

Vår dype tillit gjør oss nordmenn lette å dupere av demagoger og de som ønsker innflytelse og makt. Tap av tillit oppleves uutholdelig for de fleste av oss, så vi lytter til ordene og vil tro på dem, selv der ord og handling fra maktutøverne ikke går i hop. Denne tillitsavhengigheten vet politikerne og deres spinndoktorer å utnytte, og de gjør det.

Men ordene kan vi i stor grad glemme. Det er nå en gang gjerningen – handlingene – som til slutt avgjør. Kanskje ville vi som nordmenn ha godt av litt større skepsis, tåle å leve med litt mindre tillit. Kanskje ville vi da heller ikke lenger behøve utgrupper å projisere vår frykt og aggresjon over på.

Jeg er selv liberal, sosialliberal. Jeg ønsker frihet og vil gjerne, slik Hildegard Knef synger om, at livets roser skal regne på meg. Men ikke bare over meg – jeg vil at vi alle skal kunne leve våre liv i frihet og anstendighet, uten «oss» og «dem». Jeg vil det skal drysse noen roser på alles vei, helt uavhengig av kjønn, hudfarge, yrke, førlighet, sosial status og rang, opprinnelsessted, hvem man går til sengs med, elsker, eller har lyst til å dele et slikk av softisen med.

Ingen skal behøve å være Übermensch for å ha et verdig liv på denne kloden vi alle deler. Like lite som at noen skal måtte oppleve å gjøres til undermennesker og bli kastet på samfunnets skraphaug fordi de av en eller annen årsak ikke lyktes i prosjektet med å være sin egen lykkes smed, og dermed vurderes ikke å fortjene bedre.


 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *