web analytics

Dagboken | Læreren min og Giordano Bruno

 

Min nysgjerrighet har alltid vært både sulten og tørst til det grådige. Å slå opp i leksikon er for meg “farlig”; ikke sjelden sitter jeg to-tre timer senere fremdeles fordypet i leksikonet, bind etter bind. Alle henvisningene leder meg til andre, spennende steder, skaper nye horisonter, og jeg klarer ikke motstå fristelsen. Det er som om jeg er på en altoppslukende oppdagelsereise der jeg mister opplevelsen av tid og rom. Denne kunnskapshungeren er helt sikkert årsaken til at jeg det å lære mer – skole og utdanning – har frydet meg. Jeg har hatt mange gode læremestre og kjenner meg takknemlig for alle. Én spesielt peker seg ut. I dag har han vært i tankene mine hele dagen.

Med unntak av noen få ulidelige måneder i fjerde klasse, da en, i min opplevelse, kjedelig, eldre dame vikarierte på kateteret, hadde jeg fantastiske lærere i folkeskolen. Jeg tenker på dem ofte, alltid med takknemlighet.

Den beste av dem alle het Gunnar. Han ankom mot slutten av fjerdeklasse og var klasseforstanderen vår til vi gikk ut av syvende. Han så alle, brydde seg om oss, og han tok seg nødvendig tid med hver og en i klassen.

Nærsynt til det plagsomme var Gunnar avhengig av briller. Brilleglassene var så tykke, at de så ut som de var slipt av bunnen på to ølglass importert fra Oktoberfest i München og deretter rammet inn i skilpaddemønstret plastikk.

Men Gunnar kledde brillene. Gjennom de tykke linsene inspiserte han arbeidet vårt, så oss i øynene, lovpriste, korrigerte og rettledet oss. Respekt, varme og gjenkjennelse preget alt han gjorde. Han rullet tynne sigaretter av Tiedemanns Gul nr. 3 fint snitt og luktet eksotisk av tobakk etter hvert friminutt.

I historietimen en gang i femteklasse fortalte han oss om samlingen av de italienske småstatene til ett rike, der renessansehumanisten Giordano Bruno spilte en avgjørende rolle i både prosess og utfall. Bruno var dominikaner-munk, filosof, nyplatoniker og mystiker.

Gunnar underviste med slik oppriktighet, engasjement og undring, at Bruno ble min helt der og da. Det er han fortsatt, Bruno, denne modige mannen som om nødvendig gikk på tvers av alt og alle i sin søken etter det som for ham var sant. Dette karaktertrekket skulle vise seg å bli Brunos bane. Giordano Bruno endte sine dager ved å bli brent på bålet for sitt mot og en ufravikelig integritet.

Gunnar satte spørsmålstegn ved Brunos skjebne. Syntes vi det var rett og rimelig at noen skulle straffes for å snakke sant, for å stå for sin overbevisning? spurte Gunnar. Og vi tenkte, kjente etter, resonnerte og uttrykte oss.

Min lærdom og bevissthet om humanisme, ytringsfrihet og demokrati begynte å ta form i denne historietimen som har brent seg fast som en juvel i minnet mitt. Men det skulle ennå gå mange år før jeg skjønte det.


“Sannheten endrer seg ikke fordi om majoriteten av folket tror på den, eller ikke.”
– Giordano Bruno

 

Jeg frydet meg hver dag på skolen, spesielt i årene Gunnar satt ved roret. Alltid ivrig, rakk jeg støtt og stadig opp hånden. Geografitimen om Sentralamerika var ikke noe unntak. Er det noen av dere som har spist mais? spurte Gunnar. Jeg hadde lest på Kellogg-esken at cornflakes var ristede maisflak, så spist mais hadde jeg. Det var iallfall slik jeg resonnerte for meg selv der jeg satt. Dermed lot jeg hånden sprette i været.

Hvordan ser mais ut? spurte Gunnar. Størrelse? Farge? Og mens problematiske spørsmål tårnet seg opp innvendig (Er mais noe annet enn cornflakes? Er et sånt flak mais egentlig? Hvor stort er mais hvis det ikke er et maisflak?) indikerte jeg størrelsen på et cornflake med tommel og pekefinger og mumlet stadig mer usikker noe om oransje-brun-gulaktig-litt rødlig…

Som en gjærdeig til heving i et varmt kjøkken este tvilen seg stadig større inni meg. Nei, kanskje mais ikke var noe flak i det hele tatt?

Og riktig nok: Ansiktet til Gunnar stivnet i fem evige sekunder. Da visste jeg at Gunnar visste. Min iver etter både å delta og være flink hadde forledet meg til et tendensiøst resonnement og Gunnar hadde gjennomskuet halvsannheten.

Ansiktsrødmen brant og intensiteten økte for hvert videre sekund. Nå blir jeg avmaskert overfor hele klassen som en simpel bløffmaker, tenkte jeg. Jeg kjente meg panisk og skamfull og var klar til å avgå ved døden et hvilket øyeblikk som helst.

Det var da Gunnar begynte å snakke om poteter.

Gunnars barmhjertige avledning både forvirret og førbløffet. (Var virkelig faren over? Tør jeg puste igjen?) Men Gunnar sa altså ikke et eneste ord til om mais.

I løpet av noen korte sekunder hadde han gitt meg erfaring og innsikt i nådens velsignelse.  I et øyeblikk og uten at jeg hadde begreper og forståelse for det da, var fundamentet til kritisk tenkning blitt lagt i meg: aldri ville jeg utsette meg for risikoen å måtte befinne meg i en slik pinibel situasjon igjen.

Sannhet er sannhet og fantasi fantasi. Vær presis, også med alt midt imellom absolutter. 11-12-åringen som var meg, tenkte mye i tiden som fulgte.

Som voksen anser jeg denne episoden som skjellsettende – et avgjørende øyeblikk og vendepunkt i min utvikling som mennesket jeg skulle bli, moralsk og etisk. Gunnar hadde medmenneskelighet, og den manifesterte han i liv og lære. Han ydmyket ingen og aldri, og det var lov både å skuffe og feile.

Så takk, Gunnar Bratrud. Takk for din oppriktighet og ditt engasjement. Takk for klokskapen og evnen til å vekke entusiasme og nysgjerrighet hos dem du snakket til, eller aller helst med. Jeg verdsatte deg da og jeg verdsetter deg nå. Elsker deg egentlig. Du var med å forme meg, du er en del av selve livsfundamentet mitt. Det har jeg alltid vært glad for.

Tilliten du viste meg da du lånte meg Line, den erotiske romanen av Aksel Jensen jeg så i bokhylla di og spurte om jeg kunne få låne da jeg var 13 (men som du svarte bare på betingelse av at jeg spurte mor og far og fikk lov), opplevdes i all sin verdslighet som en sakral gest av respekt jeg aldri kommer til å glemme.

Det var holdningen og handlingen din som talte. Det var som om vi inngikk en pakt i et hellig alminnelig rituale, der du bidro til å bygge bro mellom det å være gutt til å bli mann. Dét var det viktige – selve romanen syntes jeg var så som så.

Du var læreren, min lærer. Det tenkte vi alle. Dét er å være pedagog, det! Så heldige jeg og vi, alle elevene dine, var. Du bar åpenbart litt av Giordano Bruno i deg, du også. Det var få i den norske folkeskolen på 50- og 60-tallet som våget å være like tro mot seg selv og egne overbevisninger som du var.

Din undervisning bar preg av klokskap, en klokskap som nærer meg den dag i dag, nesten 60 år senere.

 


Giordano Bruno (1548-1600)
Statue av Giordano Bruno (1548-1600) på Campo de’ Fiori i Roma, stedet Bruno ble henrettet. Statuen er utført av Ettore Ferrari. | Hver gang jeg har vært i Roma har jeg tatt turen til Campo de’ Fiori for å si hei og takk til signor Bruno. Jeg kjenner meg sjelsbeslektet med ham.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *