web analytics

Dagboken | Aldring

 

Aldring. Møtet med alderdommen kan ingen forberede oss på. Såpass har jeg forstått. Det er overraskende å være så nær. Pustes i nakken.

Det som hjelper, tror jeg tiden har lært meg, er å omfavne vekst og forfall, berikelser og tap, muligheter og begrensninger, både i oss selv og verden omkring oss. Lys og mørke. Omfavne det som er, erfaringene, etter hvert som opplevelsene gjør entré (og det gjør de på løpende bånd). At det som betyr mest er at vi lar de viktige hendelsene berøre oss, slik at noe endres dypt i vårt indre, transformeres, som gjør at vi vokser og modnes med opplevelsen. Ingen fristende snarveier, ingen fluktrute.

Hårfarging, rynkekrem, helsestudio og overdreven fitness, Gucci og kosttilskudd kan opprettholde illusjonen av at det som skjer ikke skjer, eller at det ufravikelige er under kontroll. Fasadebehandling. Mange tyr til slike løsninger og later til å glemme at fasader er utenpå. Overflaten. At fasader krakelerer, falmer. Forfaller. Det viktigste skjer likevel og uansett. Inneni. Skjer fordi det skal skje, må skje. Innpåslitent, fortløpende og uten barmhjertighet.

Aldringsprosessen vekker lengsler. Lengsel etter forløsning. Tilgivelse. Nåde. Etter fullbyrdelse av alt uferdig, uoppgjort – av alt det som har blitt liggende, bortgjemt og gjenglemt, i psyken og hjertets mangslungne krinkler og kroker.

Hver takk som aldri ble uttrykt. Kjærlighetsbudskapet som aldri fikk ord eller form, aldri nådde fram. Ord som skulle vært sagt, men visnet i taushet. Ord og setninger slynget ut i affekt og aldri skulle fått livets rett. Nødvendige oppgjør som aldri fant sted.

En konsolidering av alt det som har vært og skulle blitt, med slik det ble. Konsolidering med det som ennå ikke har blitt til, det som venter der fremme i ennå ukjent form et sted.

Jeg kjenner ømhet for alt dette. For alle som har stått og står i dette ufravikelige spenningsfeltet mellom væren og ikke-væren. For livet og syklusene, for vår seige og skjøre menneskelige tilstand i tilværelsen. Våre omstendigheter. En dyp og paradoksal takknemlighet kjenner jeg for alt dette. Og respekt.

Ærefrykt.

Et håp, en lengsel, en bønn om at alt vil bli vel, at jeg har det det tar og jeg får det til, laler fra dypet i meg

Alt dette på en alminnelig torsdagskveld i februar.


Aldring


Relaterte poster:

Liv og død på Toppen Kafé

Fallet

Ferskt kjøtt og suppe og et lyseblått kjøkken

Related posts in English:

Facing Death

She’s Old Now

More Like Harry

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *