web analytics
en kafkask prosess - vergesaken i gausdal

En kafkask prosess

Vergesaken i Gausdal – en kafkask prosess

Denne til tider uutholdelige prosessen begynte da mor ble oppnevnt en offentlig verge for nesten fire år siden. Siden ingenting lot seg løse minnelig, endte saken i retten. Nå har tingrettens dom falt. Konklusjon: Staten frifinnes, vergen har ikke gått utenom sitt mandat og er uten skyld. Det er mor og jeg som som har feilet. Vi er kjeltringene.

Beskyttelse av hvem?

Vergemål går under benevnelsen «beskyttelse». Beskyttelse av hvem? spør vi. Det er åpenbart i dette tilfellet, at det ikke er noen av oss – hverken mor eller jeg – beskyttelsen gjelder for vi har tapt det aller meste – så og si rubbel og bitt – av det vi noensinne har eid og hatt hvcr for oss og sammen i våre 70 år som familie.

I Statens sivilrettsforvaltnings årsmelding for vergemålsområdet (2017) beskrives vergemålsreformens sentrale målsetting slik: «Personer som har behov for verge skal oppleve å bli møtt med respekt for sin integritet, verdighet og selvbestemmelse.» Videre: «Sammenslåing av embeter vil gi større fagmiljøer som kan gi økt kompetanse og redusere sårbarheten i embetene. Det vil også bidra til økt rettslikhet uavhengig av bosted.»

Systemisk korrupsjon

Alle erfaringer vi har gjort i løpet av denne uthalte prosessen – omgåelse, uetterrettelighet og trenering i alle ledd – er at i virkeligheten er det stikk motsatt. Dét er for meg det skremmende med denne erfaringen. Våre erfaringer avslører en potensiell trussel mot rettssikkerheten for enhver alminnelig norsk borger som kunne komme i en vanskelig livssituasjon der vedkommende trenger det offentliges bistand.

Konklusjonen er at i den nye vergemålsordningen og dens utøvelse gis det inntrykk av at alt er trygt og i orden. Men det er bare på papiret: Aldri noensinne har vi, mor og jeg, følt oss mer sårbare, mindre respektert, mindre trygge, mindre beskyttet, enn det vi har gjort i løpet av disse fire årene denne prosessen har pågått i runde etter runde, omkved i reprise og nye vers.

I enda større grad, etter alle tap og fornedrigende runder vi har blitt tvunget igjennom, føler vi oss mer utsatt og utrygge nå enn før. Vi sitter igjen med praktisk talt ittno’, påført store tap – tap som som fortsetter å øke i størrelse for hver ny dag som får passere. Vi blir drevet fra skanse til skanse, fanget i et nettverk av forstillelse, uredelighet og juridisk akrobatikk.

Maktmisbruket er gjennomgripende. Svaret synes åpenbart og peker i retning av systemisk og systematisk korrupsjon, alt for å danne et inntrykk av at alt er i beste orden. På den måten opprettholdes befolkningens tillit. Slik beskytter myndighetene seg selv.

Forskyvning av skyld

I dette dramaet utpekes sønnen som syndebukk og moren er sonoffer.

Ingen ansvarlige tar ansvar. Sannhet og fakta blir, og har alltid blitt, aktivt forhindret fra å komme frem i lyset. I saken har ingen noensinne blitt formelt avhørt og ingen granskning har funnet sted, det på tross uhyrligheten i ugjerningene og alle grove anklager rettet mot både verge og etater. Stat, fylke, kommune, embetsverk og ansatte med ansvar later isteden som ingenting. De berømmelige bukkene passer havresekkene i systemer der alle later til å være i lommen på hverandre.

Her finnes ingen tegn til genuin iboende kraft, til forkjærlighet for rettferdighet og hva som er sant eller etisk rett. Ingen spor av integritet. Kun engstelige mennesker – selvbeskyttende offentlig ansatte embetsmenn og -kvinner og en svikefull verge. Alle synes tomme for annen redskap i verktøyskrinet enn uredelighet og manipulerende maktmisbruk.

Virker jeg arg? Det er i så fall rett – jeg er det. Men i enda større grad er jeg bekymret og i dyp sorg over alt det tapte. Og over alt svik vi har opplevd. Opplevelsen av svik blir etter hvert altoppslukende.

For oss, mor og jeg, sønnen, som de sentrale partene i saken, er opplevelsen til forveksling lik herr Ks møte med sin urovekkende skjebne i Franz Kafkas berømte roman Prosessen. I evige runder rettergang anklages mor og sønn for gjerninger de ikke har begått og forhold de ikke vet hva er i et mareritt som aldri synes å ta slutt.

Enda et vondt eksempel på historien om den lille mann.


Flere innlegg om vergesaken i Gausdal finnes her:

Vergemål


Illustrasjonen øverst:
Theodor Kittelsen: Trollet på Karl Johan (1892)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *