web analytics
Thor Heine Dyrud

Dagboken | Thor Heine Dyrud | Svart desembernatt -74


Thor Heine. Eller Thene som vi kalte han til daglig. Bror min.

Da han var bitte liten og før han hadde lært å snakke ordentlig, kom stadig tanter, onkler, besteforeldre, naboer og venner på besøk. Alle ble blide når de så bror min. – Hva heter du, da? spurte de med lyse stemmer og møtte blikket hans med smileøyne. Etter en sjenert stunds fumlende nøling, svarte bror min: “Thene!” Rulle-r og diftonger var mye å takle for en ustyrlig tunge i så ung en munn. Han hoppet derfor bukk over hindringene. Problemet løst.

Det var slik Thor Heine ble til Thene.

Natt til 19. desember, denne natten for nøyaktig 44 år siden, lå bror min og kjempet for livet på intensiven på Lørenskog sykehus. Eller for å slippe taket, hva vet jeg om det.

Veiene var speilglatte i desembernatten. Thene hadde blitt truffet av en trailer som ikke klarte å stoppe i tide. Bror min skulle snu den lille grønne Minien han kjørte, men ble stående på tvers i veien og spinne. Kom ikke av flekken. Trailer mot Mini. Som elefant mot mus.

Minien ble totalvrak og bror min kom aldri til bevissthet etter sammenstøtet. Legene og resten av intensivteamet på Lørenskog gjorde en iherdig innsats, alt de kunne, og natten igjennom. Forgjeves. Thene hadde kraftige indre blødninger og alvorlige skader til vitale organer.

Mor og far ble tilkalt av sykehuset klokken halv tre om natten. De kastet på seg klærne og kjørte som om skulle de hatt fanden i hælene, og det hadde de jo. De nådde fram til sykehuset akkurat i tide før Thor Heine med et stille, siste åndedrett pustet ut det 19 år gamle livet han hadde fått til gives her på jord. Den hvite urskiven på sykehusveggen stadfestet med store, sorte visere spisse som klør, at klokken var ti på fem om morgenen. To timer senere, klokken fem på syv, ringte mor og far på døren hos meg i Niels Juels gate i Oslo.

For mor og far var klokken fremdeles ti på fem. Det fortsatte den å være hele dagen og i dager, uker, måneder og år før de mørke viserne omsider og langsomt satte seg i bevegelse rundt urskiven igjen.

Jeg husker hver liten detalj av alt som skjedde denne dagen. Denne nest siste torsdagen i året 1974 forandret livet mitt for alltid. Familiens òg. Julen var aldri lett for noen av oss i årene siden.

Jeg savner broren min. Thene. Noen å snakke med, diskutere viktige og uviktige ting med, en å ta fine skiturer med. Vi slarvet, vi to. Likte det. Vi lo masse, sang og spilte sammen. Jeg fumlet på pianoet, mens Thene var en kløpper på gitaren. Grine litt hendte det at vi gjorde også, når vi ble rørt.

Alt det vi pleide å gjøre sammen har jeg savnet å kunne gjøre sammen med ham nå. Og nå skulle vi også ha gjort det voksne brødre, og som sønner med ansvar, gjør sammen. Den muligheten ble vi frarøvet denne mørke desembernatten for lenge siden.

Allikevel, midt i alt, er det godt å tenke på at han var en gang, tenke på hvem han var, og hvor sjeldent fin en bror jeg hadde. Og han er fremdeles bror min.

Slik tenker jeg på ham, alltid med hengivenhet, og støtt og stadig. I natt tenker jeg nesten bare på ham. Og på oss som ble igjen. Jeg har tent et lys, for han og for oss.

Han var et lys i livet mitt, bror min. Ingenting forandrer det.


Plutselig var vi tre
Et lys for bror min

Portrettet øverst er et utsnitt fra en plakat Yankee, bandet han spilte i, benyttet til en landsomfattende turné sommeren 1974. Den sommeren skulle bli den siste bror min fikk oppleve.



IM MEMORIAM

Thor Heine Dyrud
“Thene”
17 september 1955 – 19 desember 1974

 

 


Relaterte poster:
Bro (engelsk tekst)

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *