web analytics

Dagboken | Hva er vel livet, mormor?

 

“Hva er vel livet…” deklamerte mormor med patos, og fortsatte:
“… et pust i sivet, 
som synker ned. 
Et spill av krefter, 
som higer efter …”

“… en evighet!” ropte jeg entusiastisk fra andre siden av kjøkkenbordet.

Adam Oehlenschläger hadde en høy stjerne hos mormor og meg rundt kjøkkenbordet. Dette diktet var vi innom nesten hver gang vi var sammen.

Om sommeren var jeg ofte med mormor på stølen. Langt til fjells var det ikke all verdens å finne på, og slett ikke for en åtte-ni-tiåring – vi la oss og sto opp med sola. Det var langt mellom hver gang onkel Boye kom på visitt også. Det var alltid stas når han kom, for da satte vi båten på vannet og fisket fjellørret. Fisken gikk rett i panna og mormor surret ørreten i seterrømme. Fettet fløt, men som det smakte godt! Når dagen var over fôr som regel Boye ned til bygda igjen. Da var det tilbake til stølshverdagen.

For å bryte ensformigheten nyttet jeg fra tid til annen høvet til å stille meg opp på den store saltsteinen litt bortenfor stølsselet og resiterte “Hva er vel livet” og andre dikteriske verk høyt for kyra. Noen ganger holdt jeg tale. Jeg ble for det meste iakttatt av store øyne med dorske og undrende, men likegyldige blikk. Men det var ei eldre kvige som het Staslin som alltid viste uforbeholden begeistring. Hun rautet bifallende og ikke sjelden slikket hun meg på hånda. Jeg tolket det som et tegn på verdsettselse og takk. Dèt syntes jeg var gildt.

Iblant hendte det jeg midt i resitasjonen plutselig oppdaget at budeier fra stølene omkring var kommet på kaffebesøk. Med selsdøra på gløtt sto de med halvkvalte fnis og kikket gjennom sprekken, mens de moret seg over den lyriske guttungen på saltsteinen. I ensom figur, høyt tronende på den flate saltsteienen og omringet av velfødde, drøvtyggende kyr med deisende haler, duvende horn og store brune øyne, sto han der og deklamerte store dikteriske verk i dypt alvor og med store fakter.

Betraktet av budeiene ble jeg gjerne sjølbevisst. Jeg kjente rødmen stige i kjakene og før jeg egentlig ville, rundet jeg brått av min lidenskapelige framførelse for det firbente publikummet.

I de stundene ble hjertet mitt enda varmere for Staslin. Jeg gledet meg til hun skulle bli ei voksen ku. Da kunne jeg sette meg ved siden av henne i fjøset på den lille krakken som var min. Godt plassert i høyde med det fulle juret håpet jeg hun ikke sparket, slik at jeg lyktes i å få noen stråler med mjølk i spannet for å lindre det tunge juret som sprengte etter en lang dag på beite.

Jeg lengtet etter å gi henne noe godt tilbake for hengivenheten hun viste meg. Så jeg klødde henne høyt i pannen og mellom horna isteden, for det likte hun.

Jeg er glad i kyr. De har sjel og tar den tiden de behøver. Kyr minner meg om lyse fjellsomre og ørret hentet rett opp av kystallklart fjellvann og surret i rømme.

Et spill av krefter, en evighet og et pust i sivet i ett og samme øyeblikk.

 


Hva er vel livet, mormor? 1 - Parti fra Helin
Parti fra Helin, Vang i Valdres

Hva er vel livet, mormor? 2 - Gilafjellet med helin i forgrunnen
Helin med Gilafjellet i bakgrunnen til venstre

Hva er vel livet, mormor? 3 - Beitende kyr
Fine, velfødde kyr på sommerbeite

Hva er vel livet, mormor? 4 - Grindafjellet i Grindaheim, Vang i Valdres. Ofte kalt Grindadn.
Grindafjellet i Grindaheim, Vang i Valdres. “Veit du ikkje kor du e, sjå te Grindadn,” sa mormor. “Då finn du fram.”


Relaterte poster:
Ferskt kjøtt og suppe og et lyseblått kjøkken

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *