web analytics

Dagboken | Ferskt kjøtt og suppe og et lyseblått kjøkken

 

Det er høstdrag i luften. Det vekker alltid minner hos meg:

Mormors kjøkken var lyseblått. Det var kjøkkenbordet også. Malt i akkurat samme fargen som vegger og skap.

Den gangen jeg var guttunge satt jeg ofte ved kjøkkenbordet hos mormor. Hun strikket og jeg tegnet. Vi sang salmer og sanger vi likte så det ljomet i de lyseblå veggene – alt fra Vår Gud han er så fast en borg til I en sal på hospitalet og Que sera, sera – det som skjer, det skjer.

På mormors kjøkken var det lyst og godt og varmt, og alltid trygt å være. De florlette gardinene hadde prestekrager og blåklokker på, og de flagret i vindkastene når sommeren kom på kjøkkenvisitt gjennom åpne vinduer.

På denne tiden av året, en dag i oktober, falt en skygge over ansiktet til mormor. Hvert år. Plutselig stilnet klirringen av strikkepinner. Mormor ble med ett sittende å stirre ut av kjøkkenvinduet, tankefull og stille. «Veten. No kjem han. Snart ligg snøen kvit på bakken.» Et langt og tungt hjertesukk avsluttet alltid setningen.

Da visste jeg at om et par dager ville Martin fra sør i grenda komme kjørende inn på tunet, først med et lass vedstokker, så sag og kløyver på en stor henger. Ved i akkurat passe stykker kom til å fylle skålen fra gulv til tak. Øksa ville bli slipt, klar til å hogge kubber til pinneved for opptenning.

Vinteren kjentes tung for mormor. Det forsto jeg, selv om jeg var en liten gutt og syntes snø var stas.


AMbjørg Korsmo - mormor


Etter kalde, mørke måneder tittet sola fram, litt lysere og fagrere for hver dag. Utpå våren, hver vår, da jeg kom på et av mine sedvanlige besøk, kom alltid dagen hun møtte meg med et uvanlig og gledesfylt smil: “I dag kom linerla! Ho sette seg rett framfor vindauget her og vippa kry med stjerten. Våren er her – no vert det snart sumar, guten min!” Da var vi glade begge to, og jeg var mest glad fordi mormor var glad.

Så gikk mormor og vasket håret, satte på seg skautet med knute i nakken og festet det ekstra godt med to hårspenner, en ved hver tinning. Deretter tok hun på seg sitt fineste blåtøysforkle over den rene vårblusa i lyse farger og laget fersk suppe med melboller i og serverte kjøttet med sur-søt saus til. Det beste jeg visste. Alt skapt i glede og til ære for våren og meg, og i takknemlighet for at oktober og en hard vinter syntes evindelig langt borte denne dagen.


Lyseblått kjøkken
Mormor
Mormor hadde respekt for dyrene
Relaterte poster:
Hva er vel livet, mormor?

Bildet helt øverst er av mormor og tatt tidlig på 80-tallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *