web analytics
fylkesmannen refses - legalisert urett

Fylkesmannen refses | SRF-rapport | 1

Fylkesmannen refses

Skyts rettes mot Fylkesmannen i Oppland av Statens sivilrettsforvaltning for håndteringen av vergesaken vår. En pressemelding fra FMOP ble offentliggjort i dag (se link nedenfor). Det er en lettelse. Kanskje er vi litt nærmere en oppklaring.

Men ett skritt om gangen. Det er fremdeles et langt stykke vei å gå. I denne saken saken går det aller meste i sirkel. Eller i spiral, en nedadgående spiral. Alt som kan treneres, blir det. I så måte fremstår det som gåtefullt at Statens sivilrettsforvaltningen har brukt et og et halvt år på å produsere en rapport på noen få sider om mors vergesak. Det burde være en liten sak sett i den store sammenhengen.

Jeg har ikke hatt tilgang til den faktiske og fulle rapporten fra Statens sivilrettsforvaltning enda, dermed er jeg heller ikke kjent med hva den reelt innholder. Pressemeldingen er det Fylkesmannen i Oppland som står bak, ikke Statens sivilrettsforvaltning. Den er tydelig formulert på en slik måte at den stiller Fylkesmannen i best mulig lys i møte med Siverrettsforvaltningens kritikk. Det er forståelig, men synd, og dessverre i tråd med mønsteret Fylkesmannen har operert med ved tidligere anledninger.

Dessverre later det til at det eneste punktet SRF bemerker som kritikkverdig er at jeg og familien ikke ble varlset om oppnevnelsen av verge. Og det er et faktum, at hadde jeg blitt varslet i forkant ville denne årelange og destruktive prosessen med alle tragiske konsekvenser, aldri ha skjedd.

Uklart om økonomiske forhold

Vurderingen om økonomiske forhold i Statens sivilrettsforvaltnings rapport er utilfredsstillende. Det finnes en rekke vitner som kan bekrefte hva huset inneholdt, ikke minst ansatte i rengjøringsbyrået i Lillehammer som hadde oppdraget med, ordrett sitert: “… sortering av verdisaker (inklusive smykker og penger) fra verdiløst skrammel”.

Overskudd fra salg av hjemmet vårt på Dokka kan dokumenteres, akkurat som arven etter hennes mors død i 1988 kan dokumenteres. Videre fremgår mors uventede arv (nesten en halv million kroner) fra en avdød fetter i Blaker i 2008 av mors bankutskrifter. Alle formaliteter omkring arven etter fetterens arv ble dessuten ivaretatt av et kjent advokatfirma. Så SRFs påstand om uklarheter omkring mors økonomiske omstendigheter er tåkelegging: Det er bemerkelsesverdig at hverken SRF eller Fylkesmannen på noe tidspunkt har etterspurt dokumentasjon når påstanden er “uklarheter”. Det fremstår som om de foretrekker at det forblir slik, “uklart”.

Ingen vitner har blitt kontaktet eller avhørt, og vergen har aldri blitt satt under granskning. Bildedokumentasjon, blant annet foretatt av vergen selv, viser store avvik mellom opplysningene vergen og andre vitner har gitt.

Motviljen politiet og fylkesmannens ansatte har demonstrert når det gjelder å snakke med vitner er, og har hele tiden vært, konsekvent og påfallende. Ingen har blitt formelt avhørt, inkludert mor og jeg, ikke på noe tidspunkt. Dette fremstår som aktiv motarbeidelse av bevissikring.

Dyrud-saken ikke enestående

Oppsummert: Dette er ikke bare om min mor, meg og vår sak. En tilsvarende situasjon vil kunne oppstå og berøre hvem som helst av oss – de færreste klarer å planlegge, langt mindre kontrollere, alt i livet: det uventede og uforutsette vil alltid kunne forekomme. SRFs refs bidrar derfor til å styrke tilliten til at våre grunnleggende rettigheter og rettssikkerhet i slike tilfeller vil kunne bli ivaretatt på en god måte. Derfor er jeg glad for å konstatere at kontrollorganet kanskje virker i noen grad, og at SRF kan ha vist spor av integritet og mot – kritikken er tross alt rettet mot deres “egne” folk. 

På den annen side tok det altså SRF et og et halvt år å produsere rapporten, et faktum som ikke står etaten til ære. Ikke en eneste gang mottok vi, mor eller jeg, noen form for kommunikasjon om hvorfor det tok så lang tid å fremskaffe rapporten. Heller ikke ble vi varslet om når vi kunne vente at det endelige rapporten ville være ferdigstilt.

Etter seks måneder med absolutt taushet sendte jeg derfor en purring til Eli Blakstad hos Fylkesmannen i Oppland der jeg spurte om det var noen progresjon i saken. Svaret fra Blakstad lød: “Vi avventer rapporten fra SRF. Så fort denne har kommet vil du bli innkalt til et møte.” Rapporten lot vente på seg et helt år til. Da den endelige kom ble jeg aldri innkalt til noe møte.

Alt dette gjør at jeg må ta alle forbehold når det gjelder mine vurderinger angående SRF og rapporten de har utarbeidet inntil jeg har fått full tilgang og lest rapporten i sin helhet.

Et av Fylkesmannens sentrale oppgaver er å påse at lovverket overholdes og at forvaltningen går rett for seg, slik at alle norske borgeres rettssikkerhet ivaretas og at ingen krenkes unødig. Derfor er det spesilt alvorlig at lover, regler og retningslinjer brytes av nettopp dette embetet. Enda viktigere er det at de mottar korreks nårt brudd forekommer.

Vergen slås ring om

Et tankekors til slutt: Fylkesmannens pressemelding er formulert på en slik måte at det kan se ut som nok et forsøk på å legge saken død. Indirekte slås det ring om vergen, på tross av hans grove tjenesteforsømmelser og mislighold. Vergen har begått svært grove forbrytelser, etter alt å dømme til egen økonomisk vinning. I Fylkesmannens pressemelding fremstilles det, om enn subtilt, som om det er jeg, sønnen, som er til å tvile på og er den reelle skurken. Dét er foruroligende.

Men så er det vel jeg som oppfattes å true med sverdet i denne kampen – mor klarer ikke. Derfor er det kanskje ikke spesielt påfallende at Fylkesmannen prøver å avvæpne og ufarliggjøre fienden, meg, for å hindre at bekledningen flerres og at det uhyrlige som skjuler seg under kostymet åpenbares for all verden. I vårt samfunn er folkets tillit til myndighetene og embetsverket grunnleggende, så viktig at den om nødvendig opprettholdes ved hjelp av maskering og løgn fra de styrende og embetsverkets side.

En millionsvindler og hans medhjelpere beskyttes av myndighetene og beveger seg fritt i samfunnet, mens de reelle ofrene trekkes i tvil, bebreides og må bære alle tap. Det er ingen god attest til rettsstaten.

Belastende for familien

Dette er det mest utfordrende jeg har stått i i hele mitt liv. Det er vanskelig å være stemmen som skal tale både levende og dødes sak. Jeg er familiens stemme fordi jeg er den eneste som kan. Det er ingenting igjen – ikke et eneste minne – etter noen av dem jeg snakker på vegne av. Gud vet hvor det er. Og det er åpenbart slik myndigheten ønsker seg at denne grelle saken skal forbli. Druknet i taushet og glemt.

 
Se også:
Sivilrettsforvaltningen | SRF-rapport | 2 (26.04.2018)
Innlegget er en evaluering etter å ha fått full tilgang til hele rapporten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *