web analytics
vergemål, vergesvindel, feilet vergemålsreform, ny vergemålslov

En verge til besvær? | 1

Verge til besvær

Mange som har vært berørt av vergemålsordningen vil nikke gjenkjennende til Akhtar Chaudrys observasjoner og kritikk (“En verge til besvær?“, Nettavisen, 24.05.2015) Vergemålsavdelingenes utøvelse av mandatet er mangelfull og preget av liten integritet. Den nåværende praksisen karakteriseres av uetterrettelighet og ansvarsfraskrivelse. Skjer beslutningsfeil er i verste fall risikoen at personen med verge og pårørende påføres så store belastninger – psykisk, fysisk og materielt – at det resulterer i varig skade, dersom foreliggende svikt ikke rettes opp i tide.

Daglig har jeg i mer enn to år måttet forholde meg, direkte og indirekte, til en av fylkesmannsembetets vergemålsavdelinger. I løpet av denne tidsperioden har jeg også blitt oppringt av et overveldende antall personer fra hele landet, henvendelser fra mennesker som opplever de befinner seg i samme situasjon som vår lille familie. Deres erfaringer er i alle hovedtrekk sammenfallende med våre.

Denne geografiske spredningen av bekymrede berørte – fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør – tydeliggjør svakheter i vergemålsordningen og dens utøvelse som har strukturell og systemisk utspring. Derfor kan ikke alt ansvar tillegges utelukkende en enkelt eller noen få vergemålsavdelinger i tilfeller der alvorlig svikt foreligger, selv om saksbehandlere med manglende kyndighet og regionale variabler naturligvis forekommer.

Fordi rutiner og feil som begås er påfallende like og konsekvente, synes det rimelig å anta at en vesentlig del av årsaken til svakheter i saksbehandling og utøvelse ligger på høyeste nivå hos de ansvarshavende for den reformerte vergemålsordningen.

Egne erfaringer

Med bakgrunn i disse erfaringene kan det være tjenlig at jeg deler noen betraktninger. At jeg av noen vil kunne oppfattes som upassende og en pompøs bedreviter, får stå til. Mitt ønske er å kunne bidra til å bringe et dulgt, men betydelig samfunnsproblem frem i lyset. Vergemålsordningen slik den er oppbygd og utøves i dag mener jeg er så mangelfull, at den i unødig mange tilfeller gjør skade. Det synes åpenbart for meg at en radikal revisjon av reformen (2010/2013) og hvordan den har blitt implementert og forvaltet, er tvingende nødvendig, og jo snarere, dess bedre.

Fylkesmannen forvalter omlag 72 000 vergemål på landsbasis (2017). Personene med verges finansielle midler utgjør godt over 20 milliarder kroner. Denne svimlende summen forvaltes, nærmest i god tro og tillit, av fylkesmannsembetene og deres verger. At det finnes lover og regelverk hva gjelder disponering av midlene er én ting, om de overholdes en helt annen.

Vår familie, på lik linje med mange andre berørte landet rundt, har erfart at lover og regelverk ikke overholdes, etter alt å dømme uten konsekvenser. Hvorfor har ikke brudd på eksisterende lover, regelverk og retningslinjer følger for de som bryter dem?

Så spørsmålet er: Hva er myndighetenes reelle interesse? Hva skjer med personene med verges eiendom og penger? Hvorfor hører og vet vi så lite om dette ikke ubetydelige aspektet i vår statsforvaltning og samfunnsøkonomi?

Å få tilfredsstillende svar, ikke bare på disse spørsmålene, men på nesten hvilket som helst spørsmål en ønsker svar på, viser seg, om og om igjen, problematisk til det uoverkommelige.

Jussifisering, avvisning og dehumanisernede maktutøvelse

Vergemålsavdelingenes jussifisering av problemstillinger er gjennomgripende og preger all kommunikasjon. Å bli møtt med avvisning, taushet, omgåelse og unnvikenhet er alminnelig. Hensikten synes å være å ville avvæpne den berørte, dermed legge saken død. Opprettholdelsen av en “ord mot ord, ingenting kan bevises”-status etterstrebes i min erfaring i enhver sammenheng. For å oppnå dette besvares nødig direkte spørsmål, essensiell dokumentasjon ignoreres og vitner holdes utenfor. Den berørte behandles som en juridisk person, sjelden som et menneske, aldri som medmenneske.

En asymmetrisk relasjonsdynamikk opprettholdes, der fylkesmannen er premissleverandør og den berørte en passivisert mottaker. Dette er et tankevekkende paradoks, tatt i betraktning kjernemålene til den nye vergemålsordningen innbefatter å inkludere og ta hensyn til personen med verges ønsker, og å respektere og ivareta vedkommendes integritet og verdighet. Denne maktutøvelsen er både urimelig og urettferdig, hensynsløs og dehumaniserende.

Dessverre er denne simple strategien effektiv: Den berørte kjenner seg etter en tid i økende grad maktesløs og gir til slutt opp – de aller fleste har hverken kunnskap, ressurser eller utholdenhet til å imøtegå veggen av avvisninger og utestengelse (“ikke-part i saken.”) Hindringer i form av velkjente juridiske triks som å skape forvirring og villrede gjennom å oversvømme motparten med endeløse lov- og paragrafhenvisninger, eller med argumenter og utredninger som ikke berører det henvendelsen i realiteten er om, er alminnelig.

Den konsekvente bruken av pluralis majestatis – det kongelige “vi” som erstatning for personlige pronomener som “jeg”, “han” eller “hun” – og bruken av “fylkesmannen” som referanse til institusjonen og embetet generelt, eller hvem som helst innen dette forvaltningsorganet, inkludert personen som besitter stillingen som fylkesmann, er forvirrende, fremmedgjørende og helt ukjent for de aller fleste som henvender seg til etaten. Anvendelsen av majestetspluralis vanskeliggjør dessuten plasseringen av ansvar til den eller de personene hos hvem ansvaret de facto ligger.

Ny lov og en ny ordning

Den nye vergemålsreformen trådte i kraft 1. juli 2013 – en ny lov og en ny ordning. Ansvaret for overformynderiet ble overført fra kommunene til fylkesmannsembetet for å utbedre utøvelsen av vergemålsordningen og gjøre den sikrere.

“Det sentrale siktemålet for (den nye) vergemålslovgivningen er å sikre at interessene til mindreårige og de voksne som ikke kan handle på egen hånd, blir ivaretatt med respekt for den enkeltes verdighet og integritet. Formålet med revisjonen av vergemålslovgivningen er å sørge for økt rettssikkerhet, økt rettslikhet og økt kvalitet i vergemålsforvaltningen. ”
(Vergemål – Informasjon – Fylkesmannen i Trøndelag)

Det motsatte er tilfellet.

Ordningens nåværende utøvelse avdekker alvorlige systemsvikt. Den er full av hemmelighold (mangelfull journalføring og arkivering, hemmelige interne notater og andre saksdokumenter unndratt offentlighet, alt, synes det rimelig å anta, for å avskjære muligheten for reelt offentlig innsyn).

Selv om saksbehandling og saksavgjørelser tar lang tid – for lang tid, vil mange hevde – etterlater likevel arbeidet altfor ofte inntrykk av hastverk og manglende oversikt og grundighet, og ikke sjelden regelrett manglende faglig kyndighet.

Dårlig opplæring og manglende ettersyn av verger

Ettersyn og kontroll av verger er så og si ikke-eksisterende – saksbehandleren lener seg isteden på vergen. “Fylkesmannen stoler på sine verger!” var fylkesmannens kontante svar til meg etter at jeg hadde rapportert grove avvik i vergens utøvelse av mandatet han var gitt.

Normalt etterspør ikke Fylkesmannen bilag til ettersyn. Fylkesmannen gransker i regelen ikke, selv når graverende avvik foreligger. Isteden ber man om en avklaring fra vergen og, basert på vergens forklaring og om det vurderes nødvendig, ber man vergen om å rette opp i avviket. Om avviket er korrigert kontrolleres normalt ved at fylkesmannen ber vergen om bekreftelse at så er gjort. Annet belegg etterspørres ikke; en lettvint ordning, men fjernt fra pålitelig ettersyn og god supervisjon.

Kontroll av vergens regnskap skjer i gjennomsnitt hvert sjette eller syvende år: I henhold til dagens regelverk kontrolleres hvert år regnskapet til bare 15% av vergene. Omsatt i praksis betyr dette at om en verge har fått kontrollert regnskapet ett år, vil det være seks-syv år til neste gang. Det betyr at det er stort spillerom med minimal risiko for uredelige verger, spesielt de som kjenner smutthullene i lov- og regelverk og vet hvordan en skal sno seg med minimal sjanse for å bli oppdaget, eksempelvis advokater og økonomer som det er mange av i den faste verge-ordningen. Vergen i min mors vergemål – tilfellet jeg personlig er berørt av – er utdannet økonom (BI).

Verger har fritt spillerom

En betydelig svakhet i vergemålsutøvelsen er, etter min mening, at modellen i for stor grad er bygget opp omkring en avhengighet av vergens rolle. Slik ordningen fungerer i praksis er det vergen som har autoritet og oversikt, mens det burde ha vært fylkesmannen. For at den reformerte vergemålsmodellen skal kunne være funksjonell og sikre alles interesser, forutsettes det at alle verger er redelige. Slik er det naturligvis ikke, og slik vil det heller aldri bli. Derfor er modellen både svak, sårbar og lite trygg. Modellen er simpelthen bygget opp omkring feil premiss. Derfor har det også vist seg – igjen og igjen – at ting faktisk går galt.

I mors vergemål har alt som kan gå galt faktisk gått galt. En modell som muliggjør at en serie med feil og katastrofale hendelser får utfolde seg uten at det stoppes, er ikke bare en svak modell. Den er faktisk så dårlig at den er forkastelig.

Reformen og den nye vergemålsordningens glisne rammeverk inneholder strukturelle svakheter som inviterer til mislighold. Derfor er også den “nye” vergemålsordningen en åpen arena for mulig overtramp og svindel.

Konsekvensene for den som berøres av en uredelig verges misbruk er potensielt katastrofal: Personen med verge og pårørende risikerer å miste alt, også all verdighet. Bare skam, avmakt, raseri, selvbebreidelse og skyldfølelse for å ha endt opp i disse nedverdigende og krenkende omstendighetene er arven en sitter igjen med.

Dagens praksis er et svik

Fylkesmennenes praksis i denne delen av embetet er et svik – svik mot en gruppe av samfunnets mest sårbare og deres pårørende. Det er et svik mot vår tillit, mot demokratiet og rettsstaten.

Det er også et svik mot alle redelige verger, og de av vergemålsavdelingenes egne ansatte som har gått inn i stillingen med oppriktighet og ønske om å bidra til å verne om og bedre situasjonen for noen av de mest utsatte i samfunnet.

Unødig hemmelighold og unndragelse av innsyn i vårt embetsverk og forvaltningen er grunnlovsstridig. Åpenhet, inklusive offentliggjøring, er remedien for å få hull på den forgiftende verkebyllen en slik uetisk og lite sunn praksis resulterer i.

Derfor er Chaudrys innlegg viktig. Selv gjenkjenner jeg alle observasjoner i Chaudrys beskrivelser og refs. Selv om påstandene og anklagene kan fremstå som ensidig, melodramatisk og overdrevent for mange, er de ikke det. Det vet jeg. Jeg har opplevd det samme selv.

Et hovedmandat for fylkesmannsembetet er å påse at forvaltningen går rett for seg og at norske borgeres rettssikkerhet og rettslikhet ivaretas. Ingen skal bli unødig krenket. At det som fremstilles her er erfaringene en gjør er derfor ikke bare kritikkverdig, det er svært alvorlig.

TILFØYELSE / Februar 2018: Seks uker etter at dette innlegget først ble publisert, har både Fylkesmannen og Vergemålsportalen slettet (fjernet/endret 1., 12., og 16. februar 2018) sidene med informasjonen jeg henviser til med lenker i dette innlegget. Lenkene til myndighetenes sider er dermed døde. Beklager!



Akhtar Chaudry | En verge til besvær? | Blogginnlegg (Nettavisen, 24.05.2015)


Relaterte innlegg:
Vergemål i havari | Blogginnlegg – Den lille mann (26.04.2019) – En personlig og kritisk vurdering av vergemålsreformen og utøvelsen av vergemålsordningen.
En verge til besvær? | 2 | Syn for sagn | Blogginnlegg – Den lille mann (19.12.2017) – Omhandler personlige erfaringer vedrørende vergemålsordningen.
Staale Stampeløkken, NFU | Vergemålsreformen rettsstridig | Debattinnlegg (GD, 03.04.2018)

Se også:
Helge Hjort | Hvem skal verger verge? (VG, 20.11.2018)


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *