web analytics

Dagboken | Valdresjenta

 

Med alderen, har jeg lagt merke til, blir minner viktige. Jeg kan ha hele dager der jeg tenker på mennesker og hendelser fra nær og fjern fortid. Det er som om jeg bearbeider dem, som om minnene, menneskene og det som hendte får nye dimensjoner, en dypere betydning. Derfor liker jeg å mimre. Minnene fyller meg med takknemlighet overfor menneskene og hendelsene, for selve livet, for å ha levd. I dag har jeg tenkt mye på en person som var helt spesiell for meg en gang for veldig lenge siden. Jeg oppdaget i løpet av dagen at det er hun enda:

Da jeg var 14 kom ei ny jente til bygda. Hun var blond og fager med verdens fineste smil. Hun var fra Valdres og het Gjertrud – navnet var like gildt som jenta. Hun begynte i parallellklassen min på ungdomsskolen, realskolen som det het den gangen. Vi ble kjærester og feiret 15-årsdagene våre i lag.

En kveld hadde vi vært på kino. Har aldri klart å huske hvilken film vi så, men det er et levende minne at vi holdt hender. Svette hender. I en og en halv time satt vi omgitt av kinosalens dunkle mørke. Fylt av ung romantikk avga vi gjensidig og kroppsvarm fuktighet til hverandres hender i 90 minutter. Hvert fuktige minutt kjentes dyrebart, som en etterlengtet gave, og magen opplevdes urolig som var den fylt av levende småkryp til sprengpunkt.

Gjertrud bodde litt utenfor sentrum, på andre sida av elva. Vi hadde avtalt at etter filmen skulle jeg følge henne hjem. Hun var fri som fuglen, Gjertrud, for hun bodde på hybel. Det misunte jeg henne, for jeg hadde klare regler for når jeg måtte være hjemme. Far var streng: klokken ni var ni og ikke to minutter over. Fordi filmen var lang og kvelden var sen, bestemte vi oss for å gå jernbanelinja fordi avstanden var mye kortere og ville ta kortere tid enn om vi skulle brukt veien.

Gjertrud hadde sykkel. Det var et problem: Der gikk vi, midt i jernbanesporet, på hver vår side av sykkelen med et fast grep i styret. Så fast vi formådde – vi hadde et svare strev med å holde sykkelen på rett kjøl. Det var mye humping og vingling som oppsto under forseringen av de evindelige svillene med pukkstein i mellom, så styret var vrangt å holde rett. Vi kjempet begge en indre kamp mot ytre utfordringer, men vi lot som ingenting og ingen av oss sa et knepp.

Da vi endelig kom frem, parkerte vi sykkelen mot et tre og kysset hverandre. Mitt aller første kyss. Junikvelden var lyseblå og lett og varm. Duften av hegg hang tungt i luften og jeg danset hjem. Ikke ett sekund enset jeg en eneste bekymring for om jeg ville rekke hjem på slaget ni eller to over. Akkurat den kvelden var dét likegyldig. Tankene var fylt av bare Gjertrud og junikveld. Hele universet var Gjertrud og junikveld.



For et par dager siden var jeg i Gausdal. Med det samme jeg steg ut av bilen og inn i ettermiddagsheten møtte en intens duft av blomstrende hegg meg. Med ett var denne hendelsen levende tilbake i minnet. Ikke rart dette diktet av Nordahl Grieg har vært et jeg alltid har hatt yrende følelse for:

SYKKELSTYRET

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

– Nordahl Grieg


Hegg i blomst

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *